Reparatørene kommer…

 Jeg er et barn av min tid – det er det ingen grunn til å stikke under en stol. Selv om jeg noen ganger tror jeg er veldig spesiell, så er jeg egentlig akkurat sånn som alle andre. En ting som er typisk for oss nordmenn anno 2013, er at vi eier alt for mye. Det dumme med å eie en masse utstyr er at det av og til går i stykker. Da har vi to valg; enten kjøpe nytt, eller reparere det vi har. I dag skal jeg snakke om repareringens edle kunst.

For ni år siden pusset vi opp kjøkkenet. Det ble da installert en stålvask av den gammeldagse sorten med kraner som kan skrus opp og igjen, og som var merket med ”froid” og ”chaud” – fransk, må vite… Etter noen års flittig bruk begynte kranene å lekke, omtrent samtidig med at varmtvannsberederen måtte skiftes ut. Ettersom jeg allikevel hadde tatt meg fri fra jobben for å ta i mot rørleggeren, ba jeg ham om å se på den lekke kjøkkenkranen med det samme. Han var enig med meg i at den lakk, og mente det måtte være en pakning som var røket. Dagen etter kom han tilbake og skiftet pakning på både varmt- og kaldtvannskranen. Det hadde den ”artige” bieffekten at kranene nå plutselig gikk feil vei!

Omtrent sånn ser kjøkkenkranen min ut - bortsett fra at min ikke er gullfarget... 

Alle som har skrudd på en gammeldags kran, vet at håndtakene alltid går samme vei. Samme hvor jeg har reist hen i verden – og jeg har reist en del – så skrur man alltid opp og igjen kranene samme vei. Men altså ikke hos oss! Dette var så pass irriterende at jeg ringte tilbake til rørleggeren og avtalte ny tid, så han kunne komme og fikse det. Samme rørlegger kom tilbake, klødde seg i hodet, og var enig med meg i at kranene gikk feil vei. Han forstod ikke noe annet enn at han måtte ha satt pakningene i på feil side, så dermed gikk han i gang med å bytte dem om. I mellomtiden måtte jeg løpe av gårde tilbake til jobb, og ba min sønn som var hjemme om å se rørleggeren vel ut av døren.

Senere samme kveld når jeg skulle sjekke kjøkkenkranene, gikk de fortsatt feil vei! Jeg hadde nå tatt meg fri midt i arbeidstiden tre dager for å få fikset en lekk kran, og på dette tidspunktet hadde jeg rett og slett ikke mer goodwill igjen hos arbeidsgiver, så jeg bet irritasjonen i meg, og tenkte at jeg sikkert ville klare å venne meg til det etter hvert.

Bare sånn i tilfelle du lurer; jeg gjorde ikke det! Tvert i mot er jeg nå i en tilstand av konstant forvirring hver gang jeg skrur på en hvilken som helst kran. Jeg aner ikke lenger hvilken vei en kran skal skrus for å åpnes eller lukkes! Og jeg har for lengst mistet oversikten over hvor mange intetanende gjester som har blitt søkkvåte når alt de skulle var å hente seg et glass et glass vann…

Så, for noen uker siden, begynte vasken å lekke. Den er utstyrt med en ganske stor propp som man skyver ned i drenshullet når man skal fylle vasken med vann – og det skal man jo nå og da. Jeg løftet ut proppen, og så med en gang hva som var årsaken til manglende tetthet; gummipakningen under proppen var utslitt, og hadde begynt å gå i oppløsning langs kanten.

Klok av skade, forberedte jeg meg godt. Jeg har nemlig stått i butikker før og forklart hvordan den gjenstanden jeg tror det bare finnes en sort av i verden ser ut, for så å høre en overbærende butikkmedarbeider belære meg om hvor mange typer sykkelventiler som egentlig finnes på markedet! Jeg løftet prompte ut hele proppen og stappet den i vesken.

Det er et stykke til nærmeste rørlegger, og i likhet med de fleste håndverkere, stenger de butikken klokken 16.00. Det begrenser min mulighet til å oppsøke stedet, men til slutt fikk jeg klemt det inn mellom egen arbeidstid og andre mer lystbetonte gjøremål. Jeg traff på en hyggelig dame bak disken og forklarte henne problemet mitt. Det første spørsmålet hun hadde var jeg forberedt på: ”Hva slags propp er det, da?” Triumferende trakk jeg opp den vesle plastposen med hele proppen oppi og la den på disken.

Damen fisket proppen ut med en tvilende mine, og ville at jeg skulle fortelle henne hva vasken min het. ”Hva mener du – heter?” Jeg tenkte i mitt stille sinn: ”Det er en kjøkkenvask – jeg har ikke døpt den!” Jeg må ha sett forvirret ut, for hun forklarte at det ikke nyttet bare å komme med proppen – det var så mange propper som liknet på denne. Nei – hun ville vite produsentnavnet på vasken. Da jeg sa at det visste jeg ikke, fikk jeg beskjed om å krype inn i skapet under vasken og se om det hang en merkelapp fast på undersiden. Hvis det gjorde det, ville nok produsentnavnet stå der. Det måtte hun ha før hun kunne gå ut på lageret og se om de hadde ny propp til meg! Jeg sukket, takket for hjelpen (jada – høfligheten selv!) og trasket ut av butikken med uforrettet sak.

Det er så pass lite lystbetont å gjøre sånne ting, at ukene har en tendens til å gå, uten at jeg får tatt opp igjen tråden og gjort noe med saken. Dessuten har jeg jo to vasker, og dermed to propper, så den lettvinte løsningen ble å bytte den defekte proppen over i den minst brukte vasken.

Nå kommer jeg snart til et slags poeng i denne historien. Her i helgen, fikk nemlig min kjære helt plutselig nok av den lekke kjøkkenvasken, og aldeles ut av det blå fant ham fram Reodor-Felgen-genet sitt. Han tok med seg den defekte proppen ned på verkstedet og fant fram en gammel sykkelslange, for her i huset kastes ingenting! Så klippet han den til etter diameteren på den defekte gummipakningen og satte den utenpå den gamle og skrudde hele kontrapsjonen sammen igjen (se bilde ovenfor). Og vips så hadde vi igjen en perfekt funksjonerende propp!

Denne historien sendte meg i tankene ca 40 år tilbake i tid, da de fleste var i stand til å foreta enkle reparasjoner av husholdningsartikler. Noen var imidlertid mer kreative enn andre - der i blant min onkel. Han oppdaget plutselig - ved hjelp av en skrikende frustrert kone, tror jeg - at vaskemaskinen var ødelagt. Jeg tror det skyldtes at en litt vel kreativ 5-åring hadde gått amok i programkortet med en skrutrekker. Programkortet på datidens halvautomatiske vaskemaskiner lå relativt ubeskyttet som et slags hardplast-gitter på baksiden av maskinen, like bak topplokket. 

Min onkel så på sin kone som med tårer i øynene lurte på hvordan de skulle få råd til ny vaskemaskin, og tenkte seg om. Så fisket han ut den ødelagte delen, og så mange biter som han fant (nesten alle) og tok seg en tur innom platespilleren før han forsvant ned på verkstedet i kjelleren. Dagen etterpå var vaskemaskinen så god som ny. 

Riktignok manglet det et par 78-plater fra platesamlingen, men i den store sammenhengen tror jeg min tante var riktig så fornøyd med resultatet. De gamle 78-platene var nemlig laget av samme sorten plast, eller skjellakk som programkortet til vaskemaskinen, men hvordan han klarte å støpe et nytt kort, med bare det ødelagte som mal, aner jeg den dag i dag ikke, men han klarte det! 

Om 5-åringen fikk sin straff vites ikke, men det er mulig at min onkel kjente seg igjen i sin "kreative" sønn, og tenkte at han selv hadde fått juling nok i oppveksten for dem begge... 

Nå skal det noe til å overgå min onkels evner som reparatør, men jeg må innrømme at min kjæres innsats på området mer enn en gang har fått min nesegruse beundring. Det gir nemlig en helt egen tilfredsstillelse å reparere noe man trodde var ødelagt for evig. Egentlig ikke så mye på grunn av pengene man sparer - mer på grunn av tiden man slipper å kaste bort. I tillegg skal man ikke kimse av mestringsfølelsen det gir å se det man trodde var tapt for alltid, stige som en fugl føniks av asken

I smuglernes tid.

Jeg vokste opp på 70-tallet, i den perioden av Norges historie da grunnlaget for den oljeformuen vi nå nyter godt av ble lagt. Mine foreldre tilhørte den generasjonen som hadde boliglån som ble spist opp av lønnsøkning og inflasjon. Norge gikk så det suste og middelklassen ble stadig større og rikere.

På denne tiden ble det også mer vanlig å reise utenlands - i første rekke til våre naboland Danmark og Sverige, men også andre land som Tyskland og Spania ble etter hvert flittig besøkt av nordmenn med uvante mengder reisesjekker i lommeboken. Mine foreldre var intet unntak.

Jeg ble tidlig klar over at en vesentlig og spennende del av denne reisingen var anledningen det ga til å smugle med seg varer hjem - både drikkevarer og matvarer. Jeg har en klar erindring av stuebordet vårt som flommet over av flasker med både blanke og brune væsker, mens min far med et lurt glimt i øyet dro fram enda flere flasker fra kofferten med kommentarer som "nei men - den hadde jeg glemt!" eller den klassiske "den gjelder ikke - det er jo bare en slant" om flasken som var åpnet og det var tatt et eggeglass av.

Min mor brukte å reise på busstur til Hirtshals  Det fantes egne busselskap som spesialiserte seg på å frakte passasjerer fram og tilbake til Danmark med samme båten - med tre timer til rådighet i Hirtshals. Passasjerene ble fraktet med buss til byens største kjøpesenter hvor de gikk amok blant røde pølser og billig bacon og esker med Anthon Berg marsipan, for ikke å snakke om dansk kirsebærvin! Noen husker kanskje de tykkmagede flaskene med søtt skvip som hadde et lite gullbeger inne i en rund treramme til pynt utenpå flasken. En ubestridt hit på fester på 70-tallet!

På hjemveien ble bussene ofte stanset i tollen, og min mors opprømte beretning om hvordan hun klarte å lure tollerne til ikke å oppdage hennes absurde kvanta svinestek med svor og alle kartongene med sigaretter, sluttet aldri å forundre meg.

Jeg måtte bli godt voksen selv før jeg skjønte hva dette egentlig dreide seg om. Det kan umulig ha handlet om pris, for plusset man på prisen turen kostet, samt de varene som nå og da faktisk ble inndratt (jeg tror også at det forekom en og annen bot), ville det vært billigere å handle varene i Norge - inkludert drikkevarene. Nei - dette må ha handlet om spenning!

Jeg skylder ellers mine salige foreldre å opplyse om at de - bortsett fra denne hangen til illegal import av ellers lovlige varer - var ytterst lovlydige borgere. De skjøttet sitt arbeid og betalte sin skatt og var opptatt av å lære oss unger moral og etikk og alminnelig folkeskikk. Men at det gikk sport i å se hvor mange flasker de kunne lure med seg gjennom tollen på vei hjem fra en sydentur? Uten tvil!

Selv fant jeg ut allerede som 16-åring at smugling ikke var noe for meg. Om det skyldes fedrenes misgjerninger, eller andre for meg ukjente faktorer skal være usagt, men av en eller annen grunn blir jeg alltid stanset i tollen og i sikkerhetskontrollen. Og jeg mener alltid! Jeg har blitt utsatt for de mest utrolige ydmykelser og de mest nidkjære tollbetjenter du kan tenke deg. Rent bortsett fra en gummi-bekledd hanske i kroppens hulrom, har det meste skjedd meg.

Jeg har blitt trukket "tilfeldig" ut fra sikkerhetskøen på Heathrow og gjennomlyst. Jeg har fått en sprengfull koffert endevendt og bryskt skjøvet til side da tolleren ikke fant det han lette etter, så jeg rødmende ble stående og prøve å putte skittent undertøy ned i en overfylt koffert, mens mine medpassasjerer gikk knisende forbi.

Jeg har fått bagasjen min endevendt av en nidkjær sikkerhetsvakt på flyplassen i Aberdeen, på jakt etter en negleklipper han hadde sett på skjermen. På mitt spørsmål om dette var regnet for å være et våpen, fikk jeg til svar at det kunne jo hende at jeg brukte negleklipperen som avledningsmanøver for noe annet og mye verre. Derfor fortsatte han å gjennomsøke absolutt hele bagasjen min, selv etter at den famøse negleklipperen var lokalisert.

Jo, det må definitivt være noe særdeles skummelt med meg og mine intensjoner når jeg er på vei hjem fra en ukes badeferie i Hellas! Min private teori er at minnet om mine foreldres misgjerninger spøker så synlig i bakhodet mitt hver gang jeg ser en toller, eller en sikkerhetsvakt, at jeg rett og slett ser skyldig ut...

Arkitekttegnede trehytter og curlingforeldre.

         

   I likhet med veldig mange andre ble jeg opprørt da jeg hørte at kommunen hadde revet trehytta som noen unger holdt på å bygge i et skogholt. Men jeg må innrømme at jeg nesten ble enda mer fortørnet da jeg leste at kommunen nå har slått full retrett og er i ferd med å utstyre ungene med en arkitekttegnet trehytte! 

http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/stavanger/Forste-spadetak-for-sommeren-3178312.html#.UZSRwqJWz1w

Det er kanskje påkrevd med en forklaring:

            Det er et tegn i tiden at unger har en gjennomorganisert fritid. Begrepet «curlingforeldre» er etter hvert blitt vel innarbeidet i det norske språket, og betegner foreldre som organiserer barnas liv og legger til rette i en slik grad at barna selv ikke er i stand til å ta eget initiativ lenger.

            Alle skjønner at curlingforeldrene mener det vel, men de negative virkningene av en slik oppdragelsesmodell er etter hvert relativt godt dokumentert. At Stavanger kommune nå velger en slik modell for å rette opp igjen en urett de har begått, er intet mindre enn oppsiktsvekkende!

            Jeg blir rett og slett litt trist når jeg ser kommunen frata unger – spesielt unger som allerede har vist initiativ – gleden ved å bygge noe på egen hånd, og på den måten berøver dem muligheten til å lære gjennom prøving og feiling. Bildet under er fra Aftenbladet.no: 

            Når man først river en trehytte, for så å presentere ungene for en arkitekttegnet og kommunalt godkjent hytte i stedet, fratar man ikke da ungene den lille spiren av initiativ og tro på egne ferdigheter de måtte ha?

            Dessuten vil jeg gjerne se statistikken over hvor mange unger som har dødd av å tråkke på en rusten spiker i løpet av de siste 100 årene? Alvorlig talt – skjerpings, folkens! 

Strøm eller ikke strøm – det er spørsmålet…

I dag høstet jeg vårens første skvallerkål, eller gåselabb som den kalles her på mine kanter. Jeg sykler hver dag forbi et lite skogholt på vei hjem fra jobb, og i dag stanset jeg og plukket en hel pose full av de lysegrønne, nyutsprungne bladene på denne lite påaktede delikatessen.

 Jada – det var meg du så, lett forkledd under hetten på min røde regnjakke, krumbøyd over skogbunnen, mens jeg plukket ugress i en plastpose. Jeg har også tenkt å lage suppe av brennesle, og gjerne tang hvis jeg får tak i frisk sådan.

Hva? Skrullete – jeg? Langt i fra! Men jeg er et av de menneskene som har lett for å krisemaksimere slike nyheter som – tja, la oss si streik i EL & IT-forbundet, for eksempel… Da kommer umiddelbart urkvinnen fram i meg, og jeg begynner å tenke på alternative måter å mate familien min på.

Jeg hørte nettopp fagforeningslederen i nevnte forbund på radioen, hvor han anbefalte folk å forberede seg på strømstans ved å kjøpe nye batterier til lommelykten, og å sørge for å vite hvor stearinlysene lå. Pytt sann! Det er snart sommer, og lyst mer eller mindre døgnet rundt. Drit i lommelykta! Jeg bekymrer meg mye mer for innholdet i fryseboksen!

I min barndom var strømstans en relativt dagligdags hendelse – så pass ofte skjedde det, at det var vanlig å ha en vedfyrt støpejernsovn med koketopp i huset. Jeg synes å minnes at den ble tatt i bruk i det minste en 6 – 8 ganger i løpet av oppveksten min. Det vil si når strømmen hadde vært borte lenge nok til at det var påkrevd med et varmt måltid.

Med dette relativt friskt i minnet, satte vi inn en slik vedovn da vi bygde huset vårt for 25 år siden. Men i løpet av disse årene kan jeg ikke huske å hatt bruk for den til koking mer enn en gang, muligens. Det kommer derfor kanskje ikke som noen overraskelse at vi til slutt byttet den ut med noe som ganske sikkert er en mer moderne peis, men som er akk så ubrukelig til å tilberede varme måltider på!

Etter å ha hørt nyhetene i dag måtte jeg beherske meg for ikke å stupe ned i kjelleren og lete fram primusen og sjekke om det var parafin på den. I stedet konstaterte jeg at vi har opptil flere sekker med grillkull igjen fra fjorårets begredelige sesong, og grillet har vi saktens gjort ute, under tak før, så det tar jeg med knusende ro.

Jeg nedstammer nemlig fra en lang rekke ressurssterke kvinner som i krisetider på nærmest mirakuløst vis klarte å skaffe familien de næringsstoffene de trengte for å beholde helsen. I tillegg har jeg anlegg for hamstring – det vil si at jeg stadig mer og mindre ubevisst går og nynner på Øysteins Sundes ”Kjekt å ha”, mens jeg lurer unna ting som kan komme til nytte en regnværsdag på steder hvor jeg håper min kjære aldri vil oppdage dem.  

For eksempel har jeg stående i bokhyllen min på kjøkkenet – midt blant de mer moderne kokebøkene mine – et lite, håndskrevet hefte med tittelen ”Krise 1944”. Artig lesning! 

Her kan man finne oppskrifter som ”Krisesmør 1940”, hvor gamle tante Ingeborg har notert med sirlig skrift ”dessverre høist aktuelt” under oppskriften som innbefatter store mengde kokte poteter som moses, saltes og farves og til slutt irøres ”det smør man kan spandere”…

Den inneholder også råd og tips om hva man skal spise dersom man har vitaminmangel, og det ramses opp både nesle og andre ville vekster, samt hvor man finner disse. For eksempel bør skjell plukkes i juni og juli i ”friskt, rent vann i bevegelse, langt fra kloakk.” Falsk leverpostei kan jeg også lage – den består hovedsakelig av sild og poteter… 

Så i dag har jeg altså hatt omelett med skvallerkål og skinke til lunsj, tilberedt på min elektriske komfyr - ikke akkurat noe krisepreget måltid det, må jeg innrømme. 

Og her sitter jeg nå foran pc-en, som bare er en av de alt for mange elektriske dippeduttene som hverdagen min er full av. Kanskje det kan være nyttig å ha trusselen om varig strømbrudd hengende over hodet sånn en gang i blant? 

Tanker om tid.

Harold Lloyd i kamp med tiden: 

Jeg har tenkt litt på begrepet ”tid” og hvordan vi forholder oss til dette. Tid er definert som en lineær dimensjon som vi mennesker har valgt å dele opp i 24 enheter i døgnet, også kalt ”timer”. Alle får hvert døgn tildelt nøyaktig like mange enheter til disposisjon – helt uavhengig av tittel, yrke eller stand. I denne sammenheng er det altså ingen forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

Likevel er tid noe det ofte blir snakket om på en negativ måte: Vi har for lite av den, den er dårlig, vi har den ikke i det hele tatt, skulle ønske den var bedre, at vi hadde mer av den, vi får kanskje mer i morgen. Og så videre. I det siste har jeg lurt på om alle disse problemene skyldes at det stadig blir stjålet mer og mer tid fra oss? For stadig vekk ser jeg denne etter hvert ganske så beryktede ”tidstyven” omtalt. At en enkelt tyv kan være i stand til å stjele fra så mange på en gang finner jeg i grunnen nesten litt imponerende…

Denne tidstyven har kanskje også en sammenheng med begrepet ”tid er penger”?

Nå er det vel egentlig sånn at vi kommer til å få akkurat de samme 24 timene i morgen som vi fikk i dag. Ikke er sannsynligheten særlig stor for at kvaliteten vil være merkbart annerledes enn i dag heller. Og dersom tiden vi har virkelig er så dårlig, hvorfor i alle dager ønsker vi oss stadig mer av den da? Har det noen hensikt å ønske seg mer tid? Vi får jo ikke mer enn de tilmålte 24 timene uansett! 

Og så til det store spørsmålet: Hva bruker vi egentlig all denne tiden til? For faktum er at vi bruker opp alle de 24 timene hver eneste dag, alle sammen. Ikke går det an å spare på dem heller... 

Jeg hadde i min ungdom gleden av å tilbringe et halvt års tid i Tanzania, og der lærte jeg at det er mange måter å se på tiden på. Tanzanianerne hadde nemlig en tendens til å se tiden som noe som stadig kom mot dem, og som de ikke behøvde bekymre seg over om de fikk nok av. De hadde vel nok av andre ting å bekymre seg over, så det er kanskje naturlig at de tok lett på dette overflødighetshornet, som tiden representerte for dem. Bildet under er for øvrig hentet herfra: http://tanzaniajourney.wordpress.com/

Da jeg for flere år siden ryddet i sakene etter en gammel tante, fant jeg en liten, unnselig bok kalt ”How to live on 24 hours a day”. Skrevet for over 100 år siden av en britisk forfatter kalt Arnold Bennett. Han kan du lese mer om her, hvis du vil: http://en.wikipedia.org/wiki/Arnold_Bennett

Herr Bennett har noen ganske artige betraktninger rundt tiden og hva vi gjør med den. Dersom du får fatt i boken, kan den absolutt anbefales! 

Svenskene har en vakker omskriving av døden som jeg ser blir brukt mer og mer også her hos oss. De sier at noen "går ut av tiden". Jeg har også hørt folk si at noen "valgte selv å gå ut av tiden". 

 Det hender også at man hører folk si at "tiden har stått stille". Det har den nok ikke. I hvert fall ikke hvis man tenker seg at tiden beveger seg. Hvis man derimot tenker seg at det er vi som beveger oss gjennom tiden, vil jo tiden alltid stå stille, og da mister begrepet sin mening fullstendig. Her kommer to helt forskjellige eksempler på hvordan tiden kan oppleves å stå stille: 

Til sist er vi også alle "barn av vår tid", og dette uttrykket er jeg spesielt glad i. Jeg synes det er spesielt interessant å lese om mennesker som har levd før, og altså vært barn av sin tid. Historie er et undervurdert fag! Og det får meg til å lure på hvordan kommende generasjoner vil se på oss som lever nå, i lys av den kommende tidens idealer og verdensforståelse? Jeg håper de vil se på oss med velvilje og en god porsjon humor... 

Her kommer et lite knippe mennesker som alle var barn av sin tid: 

Da var tiden over for denne gang. Eh...? Kan jeg si det, mon tro? 

Sushi In memoriam - eller slaget ved Hastings...

I dag har det vært en merkelig dag. Litt sorg og litt lettelse, sånn i lett blanding, liksom. Jeg skal forklare:

Katten vår, Sushi (med tilnavnet "Utgiftsposten" etter en serie med nødvendige og spinndyre behandlinger for ca 9 år siden) vandret hen til de evige jaktmarker i dag, hvor hun forhåpentligvis koser seg med å slikke sol og jakte på en og annen markmus.

Hun hadde i grunnen skrantet en stund; hadde ikke matlyst, var unormalt kosete til henne å være, og ble tynnere og tynnere og matt i pelsen, så vi mistenkte jo etter hvert at noe var alvorlig galt. Så da påsken var over, fikk vi bestilt time hos dyrlegen  og i dag gikk turen dit, med et bur med en meget motvillig katt på fanget! Hun ble undersøkt og legen fant ganske raskt ut at hun hadde en tumor i magen, så det gjorde valget lett for oss. Vi fikk være sammen med henne og klappe henne mens hun sovnet rolig inn, med dyrlegens hjelp. Jeg ble i grunnen litt overrasket over hvor lei meg jeg faktisk ble, og det trengs muligens en liten forklaring på det også, så her kommer den:

Vi skulle nemlig slettes ikke ha noen katt! Med opptil flere allergikere i huset, hadde husdyrholdet hos oss seg stort sett begrenset seg til akvariefisk. Men så var det en sommer for ti, elleve år siden (det ingen som later til å huske nøyaktig når hun dukket opp) at min sønn og en kamerat sov i telt i hagen, og der fikk de jammen meg besøk av en halvvoksen kattunge som var usedvanlig selskapssyk. Guttene lot seg naturligvis sjarmere i senk, og lurte seg inn og fant litt mat til henne, og dagen etter kom hun naturligvis tilbake (lurer på hvorfor...?) Lang historie kort; vi hadde plutselig fått ansvaret for en katt!

Da vi raskt ble klar over at det var en hunnkatt, ble hun prompte sterilisert - ettersom ingen i husholdningen finner noen som helst glede i å slå ihjel kattunger.

Min kjære snekret et godt isolert hus til henne som ble satt i den luneste kroken i carporten og der sov katten hver natt. Etter en stund da det begynte å bli kaldt i været, skaffet vi henne en kurv i en krok på kjøkkenet, hvor hun fikk lov å ligge når det var folk på kjøkkenet. Katten var aldri i resten av huset, på grunn av den før omtalte allergien (sånn rent bortsett fra når noen glemte å lukke dørene og katten så sitt snitt til å snike seg ned i kjelleren og rote rundt i sagmuggen på verkstedet, som av en eller annen grunn hadde en spesiell tiltrekningskraft på henne...)

Da katten var omtrent ett år gammel ble den antakeligvis påkjørt av en bil. Ingen av oss er helt sikre, for vi fant bare en hardt skadet katt etter et par døgn hvor hun hadde vært borte, og da trodde vi ærlig talt at hun hadde brukt opp alle de ni livene sine og at det bare var en ting å gjøre. Imidlertid var dyrlegen av en litt annen oppfatning etter å ha plukket henne ned fra toppen av gardinet, hvor hun plutselig befant seg etter å ha blitt sluppet ut av reiseburet inne på undersøkelsesrommet! Men hun trengte mye stell og pleie, og da vi fikk beskjed om at hun måtte holdes innendørs til hun var helt frisk igjen, var det bare en løsning, og det var å ha henne "stallet opp" hos dyrlegen til hun var frisk igjen. Penger...? Pføyt! Hvem trenger penger når man kan få tilbake en katt med et øye, og knekk på halen...? Nå hadde katten fått enda et nytt tilnavn; "den enøyde banditten" - kjært barn, mange navn? Vel - ikke helt:

Etter dette ble vel katten aldri egentlig helt "seg selv" igjen. Det var vel i grunnen ingen utpreget barnevennlig katt vi hadde, for å si det sånn... Når vi hadde småfolk på besøk i huset, måtte katten ut, ellers kunne man risikere at et barn som hadde lyst til å klappe den "søte" katten, enten ble klort eller i verst fall bitt av en ikke helt veloppdragen pus! Vi i den "nærmeste kretsen" lærte oss jo å tolke signalene hennes etter hvert, men de fleste besøkende (både barn og voksne) var i grunne redde for hele katten!

Hun var ellers særdeles flink til å klatre i både trær og på hustak. (Spiderman gå hjem og vogg!) Vi fant henne ofte på rekkverket til verandaen, hvor hun akkurat klarte å strekke seg langt nok ut til å skrape på kjøkkenvinduet når hun ville inn - jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme til å savne å ha et stripete kjøkkenvindu, fullt av kattepoter med søle på... Jeg vet ikke hvem som skvatt mest den første morgenen katten opplevde nattefrost. Plutselig var rekkverket såpeglatt, og hun skled og deiste en hel etasje ned og havnet i bunnen av kjellertrappen! Der røyk det nok et liv til, tenkte jeg, da katten for som en rakett opp av trappehalsen og gjemte seg slukøret under naboen veranda.

Men i dag var altså alle livene brukt opp, gett. Og jeg sitter her og kjenner på melankolien og lurer på hvordan sommeren kommer til å bli uten en katt som smyger seg rundt føttene mine og roter i de nyplanta bedene mine, og sitter på toppen av drivkassen min, så plastplatene trykkes ned og blir ødelagt.

Plutselig kom det en sangstrofe til meg. Abbey Lincoln synger så vidunderlig melankolsk og vakkert om ting som blir borte, men som kanskje ikke er helt borte likevel...?  Jeg tror like så godt jeg deler hele sangen her:

http://www.youtube.com/watch?v=j2OO3vuk3r4

Og for den som lurer på hva i alle dager slaget ved Hastings har å gjøre med denne historien, så kommer svaret her: Da jeg fortalte min kjære hvor mye regningen fra dyrlegen for avliving av pus kom på, sa han: "Åh - det er jo samme år som slaget ved Hastings stod." Joda - og dermed var Utgiftsposten en saga blott...

Været eller ikke være - det er spørsmålet...

Jeg har tidligere på denne bloggen skrevet om været her på vestlandet hvor jeg tilbringer brorparten av tiden min. Det har handlet mye om regn, sludd, is og grått skydekke, som er det vi vanligvis er "velsignet" med her på våre kanter av verden. Men nå er det annerledes. I hele mars måned har det kommet 8 millimeter regn. Ja - du leste riktig - åtte millimeter! I Aftenbladet som er regionsavisen vår, kunne jeg i dag lese følgende setning: "Frem til fredags kveld kommer imidlertid sola til å skinne som vanlig. Det er ganske sikkert."
http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/stavanger/Na-kommer-nedboren-3151294.html
Det er jeg som har laget streken under ordene i sitatet. Når begynte det å bli "vanlig" at sola skinner i Stavanger? I mars?

Som denne lenken viser, er det unormale marsværet den store snakkisen for tiden: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/rogaland/1.10971945

For noen år siden var vi på ferie i Hellas da det brøt ut en stor skogbrann på øya Samos. Dramatiske bilder flimret over skjermen under hver nyhetssending, og filmsnutten med den fortvilede mannen som skrek "Huset mitt! Huset mitt!" til brannfolkene ble vist igjen og igjen. Det var dette klippet som dukket opp i minnebanken min da jeg så bildene fra brannen på Vårlivarden som har skaffet lokale brannfolk en god del bekymringer nå i påsken.

Den langvarige tørken har gjort bøndene på Jæren bekymret for avlingene sine, og da min søster nylig kom hjem med fly fra Paris, lurte hun et øyeblikk på om flyet hadde tatt henne i feil retning, og at hun var i ferd med å lande i Hellas, for maken til brunsvidde marker hadde hun aldri sett!

Dette har fått meg til å lure på hvordan det egentlig står til med moder Jord for tiden? Det blir nå flere og flere forskere som roper varsku når det gjelder global oppvarming, men det later fortsatt til at de taler for døve ører. Fremdeles krangler politikere og næringslivstopper om hvem som skal ta ansvaret og den dertil hørende regningen, og alle synes at det i grunnen er noen andres ansvar å gjøre de endringene som må til for å redde verden og kommende generasjoner fra totalhavari. Som en god venninne og en ellers svært så oppegående person sa til meg for en stund siden: "Jeg innser at noen må redde verden, og det blir sikkert barna mine, eller noe, men jeg orker ikke å engasjere meg. Jeg har det alt for travelt."

Plutselig begynte jeg å tenke på jorden som en stor organisme, omtrent som en gigantisk kropp. Så tenkte jeg på hvordan menneskekroppen reagerer når den blir syk. Det starter gjerne med at man føler seg utilpass og ikke helt i form. Etter en stund får man gjerne feber, men ikke alltid. Noen ganger får man andre symptomer. Enkelte ganger opptrer mange forskjellige og tilsynelatende urelaterte symptomer på flere steder i kroppen, alt etter hvilke sykdommer kroppens ubalanse gir seg utslag i. Men til syvende og sist er alt et utslag av kroppen ikke tåler den påkjenningen den blir utsatt for.

Er det så unaturlig å tenke seg at jorden er i ferd med å nå tålegrensen? Eller i verste fall allerede har overskredet den?

Se på denne ufattelig vakre planeten vi er så heldige å holde til på! Hvorfor er det så fryktelig vanskelig å ta litt bedre vare på den? Hvorfor lar vi egoisme og grådighet styre så mange av valgene våre? Den stadige jakten på vekst er i grunnen kreftcellenes ideologi, og dersom vi fortsatt trekker likheten mellom jorden og menneskekroppen, er det lett å definere menneskene som kreftceller. Jeg tror de fleste av oss vil kjenne ubehag ved tanken på å være en kreftsvulst...

De fleste av oss blir nok overveldet med tanken på hvor maktesløse vi er i den store sammenhengen. Hva hjelper det vel at jeg gjør noe, når alle de andre bare fortsetter rotteracet? Til det har jeg å si at ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe! Jeg utfordrer herved alle til å tenke over hvilke endringer i livsstilen som kan være overkommelig for akkurat deg! Er det mulig å sette fra seg bilen et par dager i uka? Lar det seg gjøre å sykle til jobben i sommerhalvåret, kanskje? Kan du bli flinkere til å resirkulere? Eller kanskje du strengt tatt ikke trenger å reise på den sjette storbyferien i år? Hva med forbruksmønsteret ditt? Kan du vurdere å handle på Fretex neste gang du har lyst på noe nytt? Kjøpe møbler på Finn.no? Eller hva med å arrangere byttetreff med venner en kveld? De mest ihuga har erklært full shoppestopp i 2013, men det er kanskje ikke nødvendig for alle. Hva med å tenke på hvor maten kommer fra? Har du en hageflekk du kan dyrke dine egne grønnsaker på? 

Dersom du prioriterer å kjøpe mat som er økologisk dyrket, og egg og kjøtt fra dyr som får naturlig for, og som får gå ute, har du plutselig gjort en hel masse! Og i tillegg har du tatt litt bedre vare på din egen helse.

Nå er det sånn at jeg liker sol og pent vær like mye som de fleste, og avskyr de lange, grå periodene med trøstesløst regnvær vi vanligvis har - noe tidligere blogginnlegg burde være et bevis på. Men det bekymrer meg at været er så unormalt som dette. Andre steder i verden har været gitt seg andre, og langt verre utslag, så fortsatt er vi heldige som bor her i Norge. Men det fritar oss altså ikke fra ansvar - tvert imot!

Hva med å la 2013 bli det året vi tok ansvar for vår egen bakgård, og sørget for å bli den første generasjonen som overlot jorden til neste generasjon i bedre stand enn vi selv mottok den?