torsdag 1. august 2013

Reparatørene kommer…



 Jeg er et barn av min tid – det er det ingen grunn til å stikke under en stol. Selv om jeg noen ganger tror jeg er veldig spesiell, så er jeg egentlig akkurat sånn som alle andre. En ting som er typisk for oss nordmenn anno 2013, er at vi eier alt for mye. Det dumme med å eie en masse utstyr er at det av og til går i stykker. Da har vi to valg; enten kjøpe nytt, eller reparere det vi har. I dag skal jeg snakke om repareringens edle kunst.

For ni år siden pusset vi opp kjøkkenet. Det ble da installert en stålvask av den gammeldagse sorten med kraner som kan skrus opp og igjen, og som var merket med ”froid” og ”chaud” – fransk, må vite… Etter noen års flittig bruk begynte kranene å lekke, omtrent samtidig med at varmtvannsberederen måtte skiftes ut. Ettersom jeg allikevel hadde tatt meg fri fra jobben for å ta i mot rørleggeren, ba jeg ham om å se på den lekke kjøkkenkranen med det samme. Han var enig med meg i at den lakk, og mente det måtte være en pakning som var røket. Dagen etter kom han tilbake og skiftet pakning på både varmt- og kaldtvannskranen. Det hadde den ”artige” bieffekten at kranene nå plutselig gikk feil vei!

Omtrent sånn ser kjøkkenkranen min ut - bortsett fra at min ikke er gullfarget... 


Alle som har skrudd på en gammeldags kran, vet at håndtakene alltid går samme vei. Samme hvor jeg har reist hen i verden – og jeg har reist en del – så skrur man alltid opp og igjen kranene samme vei. Men altså ikke hos oss! Dette var så pass irriterende at jeg ringte tilbake til rørleggeren og avtalte ny tid, så han kunne komme og fikse det. Samme rørlegger kom tilbake, klødde seg i hodet, og var enig med meg i at kranene gikk feil vei. Han forstod ikke noe annet enn at han måtte ha satt pakningene i på feil side, så dermed gikk han i gang med å bytte dem om. I mellomtiden måtte jeg løpe av gårde tilbake til jobb, og ba min sønn som var hjemme om å se rørleggeren vel ut av døren.

Senere samme kveld når jeg skulle sjekke kjøkkenkranene, gikk de fortsatt feil vei! Jeg hadde nå tatt meg fri midt i arbeidstiden tre dager for å få fikset en lekk kran, og på dette tidspunktet hadde jeg rett og slett ikke mer goodwill igjen hos arbeidsgiver, så jeg bet irritasjonen i meg, og tenkte at jeg sikkert ville klare å venne meg til det etter hvert.

Bare sånn i tilfelle du lurer; jeg gjorde ikke det! Tvert i mot er jeg nå i en tilstand av konstant forvirring hver gang jeg skrur på en hvilken som helst kran. Jeg aner ikke lenger hvilken vei en kran skal skrus for å åpnes eller lukkes! Og jeg har for lengst mistet oversikten over hvor mange intetanende gjester som har blitt søkkvåte når alt de skulle var å hente seg et glass et glass vann…

Så, for noen uker siden, begynte vasken å lekke. Den er utstyrt med en ganske stor propp som man skyver ned i drenshullet når man skal fylle vasken med vann – og det skal man jo nå og da. Jeg løftet ut proppen, og så med en gang hva som var årsaken til manglende tetthet; gummipakningen under proppen var utslitt, og hadde begynt å gå i oppløsning langs kanten.

Klok av skade, forberedte jeg meg godt. Jeg har nemlig stått i butikker før og forklart hvordan den gjenstanden jeg tror det bare finnes en sort av i verden ser ut, for så å høre en overbærende butikkmedarbeider belære meg om hvor mange typer sykkelventiler som egentlig finnes på markedet! Jeg løftet prompte ut hele proppen og stappet den i vesken.

Det er et stykke til nærmeste rørlegger, og i likhet med de fleste håndverkere, stenger de butikken klokken 16.00. Det begrenser min mulighet til å oppsøke stedet, men til slutt fikk jeg klemt det inn mellom egen arbeidstid og andre mer lystbetonte gjøremål. Jeg traff på en hyggelig dame bak disken og forklarte henne problemet mitt. Det første spørsmålet hun hadde var jeg forberedt på: ”Hva slags propp er det, da?” Triumferende trakk jeg opp den vesle plastposen med hele proppen oppi og la den på disken.

Damen fisket proppen ut med en tvilende mine, og ville at jeg skulle fortelle henne hva vasken min het. ”Hva mener du – heter?” Jeg tenkte i mitt stille sinn: ”Det er en kjøkkenvask – jeg har ikke døpt den!” Jeg må ha sett forvirret ut, for hun forklarte at det ikke nyttet bare å komme med proppen – det var så mange propper som liknet på denne. Nei – hun ville vite produsentnavnet på vasken. Da jeg sa at det visste jeg ikke, fikk jeg beskjed om å krype inn i skapet under vasken og se om det hang en merkelapp fast på undersiden. Hvis det gjorde det, ville nok produsentnavnet stå der. Det måtte hun ha før hun kunne gå ut på lageret og se om de hadde ny propp til meg! Jeg sukket, takket for hjelpen (jada – høfligheten selv!) og trasket ut av butikken med uforrettet sak.

Det er så pass lite lystbetont å gjøre sånne ting, at ukene har en tendens til å gå, uten at jeg får tatt opp igjen tråden og gjort noe med saken. Dessuten har jeg jo to vasker, og dermed to propper, så den lettvinte løsningen ble å bytte den defekte proppen over i den minst brukte vasken.



Nå kommer jeg snart til et slags poeng i denne historien. Her i helgen, fikk nemlig min kjære helt plutselig nok av den lekke kjøkkenvasken, og aldeles ut av det blå fant ham fram Reodor-Felgen-genet sitt. Han tok med seg den defekte proppen ned på verkstedet og fant fram en gammel sykkelslange, for her i huset kastes ingenting! Så klippet han den til etter diameteren på den defekte gummipakningen og satte den utenpå den gamle og skrudde hele kontrapsjonen sammen igjen (se bilde ovenfor). Og vips så hadde vi igjen en perfekt funksjonerende propp!

Denne historien sendte meg i tankene ca 40 år tilbake i tid, da de fleste var i stand til å foreta enkle reparasjoner av husholdningsartikler. Noen var imidlertid mer kreative enn andre - der i blant min onkel. Han oppdaget plutselig - ved hjelp av en skrikende frustrert kone, tror jeg - at vaskemaskinen var ødelagt. Jeg tror det skyldtes at en litt vel kreativ 5-åring hadde gått amok i programkortet med en skrutrekker. Programkortet på datidens halvautomatiske vaskemaskiner lå relativt ubeskyttet som et slags hardplast-gitter på baksiden av maskinen, like bak topplokket. 

Min onkel så på sin kone som med tårer i øynene lurte på hvordan de skulle få råd til ny vaskemaskin, og tenkte seg om. Så fisket han ut den ødelagte delen, og så mange biter som han fant (nesten alle) og tok seg en tur innom platespilleren før han forsvant ned på verkstedet i kjelleren. Dagen etterpå var vaskemaskinen så god som ny. 



Riktignok manglet det et par 78-plater fra platesamlingen, men i den store sammenhengen tror jeg min tante var riktig så fornøyd med resultatet. De gamle 78-platene var nemlig laget av samme sorten plast, eller skjellakk som programkortet til vaskemaskinen, men hvordan han klarte å støpe et nytt kort, med bare det ødelagte som mal, aner jeg den dag i dag ikke, men han klarte det! 

Om 5-åringen fikk sin straff vites ikke, men det er mulig at min onkel kjente seg igjen i sin "kreative" sønn, og tenkte at han selv hadde fått juling nok i oppveksten for dem begge... 

Nå skal det noe til å overgå min onkels evner som reparatør, men jeg må innrømme at min kjæres innsats på området mer enn en gang har fått min nesegruse beundring. Det gir nemlig en helt egen tilfredsstillelse å reparere noe man trodde var ødelagt for evig. Egentlig ikke så mye på grunn av pengene man sparer - mer på grunn av tiden man slipper å kaste bort. I tillegg skal man ikke kimse av mestringsfølelsen det gir å se det man trodde var tapt for alltid, stige som en fugl føniks av asken




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar