Norsk Museum for Krenkelser.

            De ansatte på Norsk Museum for Krenkelser (heretter kalt NMK) har det travelt for tiden. Det som startet som en relativt beskjeden samling for en god del år siden, har i årenes løp utviklet seg til å bli et fullskala museum med mange etasjer og svære saler – alt bygget for å huse de mange krenkelsene som det norske folk i årenes løp har sett seg tjent med å ta vare på og hegne om.

            Hver eneste dag kommer folk bærende med nye krenkelser de gjerne vil ha utstilt på museet. Og de ansatte tar pliktskyldigst i mot dem alle sammen. De blir vasket og flikket på, og noen av dem blir pusset så grundig at de nesten ikke er til å kjenne igjen etter at museumskuratorene har gjort jobben sin.

            Her finnes det avdelinger for de utroligste krenkelser: Avdeling for seksuell trakassering, avdeling for rasistiske bemerkninger, avdeling for blasfemi, avdeling for politiske krenkelser, avdeling for religiøse krenkelser, avdeling for hersketeknikker, avdeling for psykisk terror og jammen har ikke «Gutteklubben Grei» fått en egen etasje for alle krenkelsene de har stått ansvarlige for i årenes løp!

            Det er i det hele tatt ikke måte på hvor stort og uoversiktlig dette museet har vokst seg i årenes løp. Og det er tydelig at et slikt museum behøves, skal vi dømme etter besøkstallene som stiger i takt med størrelsen på bygget, og de stadig nye avdelingene som åpnes. Alle later til å ha interesse for samlingen – ikke minst pressefolk – men jeg har lagt merke til at de fleste er mest interessert i å besøke den avdelingen de selv har levert bidrag til. Aller helst liker folk å stå foran sine egne innleverte verk og studere dem inngående. Av og til kaster de et sideblikk på en liknende krenkelse innlevert av en annen, og avgjør raskt at deres eget verk er større og viktigere enn naboens.

Kan de invitere noen med seg på museet for å ta deres personlige krenkelser i nærmere øyesyn gjør de det svært gjerne. Selv mennesker som ikke har behov for å besøke museet blir noen ganger dratt motvillig inn i det. Det er som om de som tilbringer mye tid i NMK har problemer med å skjønne at alle andre ikke er så interessert i å se på gamle eksempler på idiotisk oppførsel, eller tåpelige fornærmelser.

I det siste har jeg også lagt merke til den kaféen som har dukket opp like over gaten for NMK. Det er en unnselig liten kafé hvor det sitter idioter og holder øye med inngangen til museet. De fører nøye manntall over alle de besøkende og hver gang et nytt menneske kommer for å levere noe til samlingen, gnir de seg i hendene og vokser der de sitter.

Det verste disse idiotene kan tenke seg, er at folk slutter å gi krenkelsene sine til museet. Tanken på at noen mennesker faktisk nekter å ta imot krenkelser i det hele tatt, gir dem mareritt på høylys dag! Av og til hender det til og med at krenkelser blir slått i småbiter og rett og slett kastet i glemselens hav. Da er det som om idiotene blekner og blir mindre. De krymper der de sitter i stolene sine, og til slutt blir de gjennomskinnelige og forsvinner helt.

Jeg drømmer om den dagen da det ikke lenger er bruk for NMK. En dag da tåpelige og ugjennomtenkte, eller bevisst provoserende utsagn får den oppmerksomheten de fortjener – nemlig ingen oppmerksomhet i det hele tatt! 

Nettbruk og konsentrasjonsvansker.

 Jeg har fundert en del i det siste, på hvordan vi påvirkes av nettbruken vår. Selv er jeg etter hvert blitt en godt voksen kvinne, og begynte ikke å bruke dataverktøy før jeg hadde småbarn i huset. Jeg vokste altså opp i tiden før pc-er, mobiltelefoner og nettbrett var blitt allemannseie. Barndommen min bestod av kreativ lek og mye lesing. Vi hadde bare en tv-kanal – noe som gjorde at folk hadde noe å snakke sammen om dagen etter.

For dem som har opplevd det, er dette en selvfølge. For dem som er født senere, hører dette til fortidens litt ulne og uforståelige univers – sånn like i nærheten av dampmaskiner, vikingtiden og dinosaurer.

Nå har den moderne virkelighet innhentet også meg, og jeg tilbringer mer tid daglig enn jeg liker å tenke på foran en eller annen skjerm. Jeg liker det egentlig ikke, men jeg ender ofte opp med å sitte i timevis og glo på et temmelig meningsløst tv-program, eller scrolle gjennom ymse innlegg på facebook, eller i nettaviser.

Det jeg merker som en gjennomgående trend, er at jeg har mindre og mindre tålmodighet til å lese noe ferdig. Selv om jeg klikker meg inn på en artikkel fordi den i utgangspunktet interesserer meg, er det sjeldnere og sjeldnere jeg orker å lese hele. Ikke fordi emnet plutselig blir uinteressant, men fordi artikkelen er for lang. Det samme gjelder for youtube-snutter. Hvis filmen er mer enn 5 minutter lang er sjansen for at jeg ikke gidder å se den ferdig høyst reell.

Dette skremmer meg. Jeg har oppdaget at hjernen min er i ferd med å få ADHD-symptomer. Nå skal det sies at jeg er en person som interesserer meg for mangt og mye, og noen ganger kan ha vansker med å bestemmer meg for hva jeg skal gjøre, men så ille som nå har det aldri vært. Resultatet av denne mangelen på konsentrasjon, er ofte at jeg hopper fra tema til tema og fra prosjekt til prosjekt, og aldri gjør noe jeg har begynt på ferdig.

Jeg som tidligere var en skikkelig lesehest, opplever nå at svært få bøker fenger meg nok til at jeg gidder å lese dem ut. Jeg synes ofte at forfatteren bruker for lang tid på å komme til poenget, og ordrike bøker blir som oftest lagt bort etter få sider.

Det hender også at jeg våkner om natten av at hjernen min er i full sving med å kreere spennende historier, og det kan da være vanskelig å falle til ro igjen. Det er som om hjernen ikke klarer å skru seg av ordentlig, og synes søvn er skikkelig irriterende, og derfor setter i gang noen hemningsløse og usammenhengende drømmesekvenser – bare for å forlyste meg!

Nå kan jeg heller ikke fri meg fra tanken på hva som skjer med unge hjerner, når selv min hjerne, som faktisk rakk å bli ferdig utvokst uten denne stimulien, blir så påvirket av nettbruken min. Hvis jeg reagerer med konsentrasjonsvansker, hva da med de som er unge og som trenger hjernen sin for å tilegne seg all den kunnskapen som skal til for å gjøre dem i stand til å ta vare på kloden vår for fremtidens generasjoner? Jeg tviler på om evnen til å reagere kjapt nok til å trykke på riktig knapp under et dataspill, vil gjøre dem egnet til denne herkuliske oppgaven som ligger foran dem.

Vi lever i en stadig mer komplisert verden. Aldri har vi hatt tilgang til så mye informasjon så raskt som nå, men klarer hjernene våre å prosessere all denne informasjonen? Mye kan tyde på at vi har problemer med nettopp det. Informasjonsalderen er ganske ny, og fordelene med å ha all verdens kunnskap tilgjengelig er åpenbare. Ulempene er kanskje ikke så synlige.

Problemet i våre dager er å sortere. Vi trenger å ha et bevisst forhold til hva det er verdt å ta inn av den overfloden av informasjon som treffer netthinnene våre hver eneste dag. Vi kan ikke løse alle verdens problemer alene, og følelsen av avmakt kan noen ganger bli så overveldende at vi heller synker inn i realityserienes pseudoverden og laller tomhjernede rundt i underholdningsindustriens lykkeland.

Og hvordan sorterer man så informasjonsmengden? Vel – et mulig scenario er faktisk å logge seg av nå og da. Det går an å bestemme seg for en tid på døgnet når man ikke er tilgjengelig for all verden. Å skru av mobiltelefonen eller pc-en er en skremmende tanke for mange, men det går faktisk an å si at mellom klokken fem og åtte i dag, er jeg utilgjengelig. Hvis du må ha fatt i meg akkurat da, så stikk innom. Jeg sitter hjemme og leser en bok.

P.S.: Hvis du har klart å lese hele dette blogginnlegget, er du nesten verdig en premie! Jeg foreslår at du belønner deg selv med å logge deg av og ta deg en tur ut, for eksempel. Hva med å besøke en venn? 

Kan trafikkproblemene løses ved hjelp av sunt folkevett?

Vi har et gedigent trafikkproblem her i Stavanger-regionen. Alt for mange av oss driver matpakkekjøring til og fra jobb, og transporterer ungene til ymse fritidsaktiviteter på kveldstid, og resultatet er at veiene våre har trafikkork mesteparten av døgnet.

Mens yrkessjåfører hindres i å komme fram i tide, er folk frustrerte over at de bruker dyrebar fritid i ferjekø for å komme seg til hytta i helgen. Alle later til å være enige om at flere bør ta i bruk kollektivtransport eller sykkel, men at det er «de andre» som må gjøre det. Imens krangler politikerne om hva som er den beste måten å få folk til å endre adferd på.

For mange er bilen en nødvendighet for å få hverdagen til å gå i hop. Eksempler kan være småbarnsfamilier med unger som skal leveres i barnehage i en bydel, før man skal nå jobben i en annen, og hvor logistikken med kollektivtransport ville blitt uhåndterlig. Eller skiftarbeidere som er avhengige av å komme seg til eller fra jobb på tider av døgnet hvor det ikke finnes busstilbud.

På den annen side, er det svært mange av oss som ikke lenger har unger i barnehagealder, eller skiftarbeid, eller et yrke som medfører kjøring i arbeidstiden. Svært mange av oss tilbringer arbeidsdagen fra åtte til fire på et sted, og fortsetter faktisk bare å kjøre bil til jobben, fordi det er lettere å gjøre det man alltid har gjort enn å endre tankemønster og daglig adferd. De fleste opplever at bilen gir dem frihet, men når blir prisen for denne «friheten» så høy at den ikke lenger kan kalles frihet?

I hovedstaden vår opplevde de nettopp en liten «revolusjon» i forbindelse med stengningen av en sentral tunnel. Det gikk ut varsel om at folk burde benytte kollektivtransport i stedet, og det var så mange som lyttet til dette rådet, at trafikkflyten ble merkbart bedre, på tross av den stengte tunnelen! Her er vi ved et vesentlig poeng: Det er ikke sånn at absolutt alle må endre sine kjørevaner. Noen av oss, er som nevnt avhengige av bil. Vi må også regne med at en viss prosentdel av befolkningen er så egoistiske og sta at de rett og slett driter i både miljø og fellesskapet. Men – jeg tror at de aller, aller fleste av oss faktisk ønsker å gjøre det som er til beste for samfunnet, fordi vi skjønner at det som gagner samfunnet også gagner oss selv.

Så mitt forslag er rett og slett dette: Hva om vi slutter å vente på at politikerne eller kommunen, eller regjeringen eller noen andre skal løse problemene for oss? Hva om hver enkelt av oss i stedet setter seg ned og ser med kritisk blikk på vårt eget kjøremønster? Jeg er overbevist om at mange nok vil finne ut at de kan la bilen stå, til at det vil slå positivt ut på trafikkbildet.

Og til deg som tenker «hvorfor skal akkurat jeg…?» vil jeg si: Hvorfor ikke akkurat du? Kanskje vil du oppleve å komme på jobb med ny energi, etter en sykkeltur i frisk luft. Kanskje ser du en flaggermus eller hører fuglesang du ville gått glipp av inne i bilen din? Kanskje opplever du at kondisjonen blir litt bedre, og at et par gjenstridige kilo plutselig forsvinner av seg selv?

Hva sier dere, folkens? Skal vi sammen løse transportproblemene fra grasrota? 

Det som var

Jeg skriver.

Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Jeg tror jeg var omtrent 12 år da jeg begynte å føre ting i pennen på eget initiativ. Jeg klarte til slutt i voksen alder å få utgitt en roman også, kalt "Tvillinger".

Før jeg begynte å skrive, leste jeg. Mitt første lånekort på biblioteket fikk jeg kranglet meg til da jeg var 6 år gammel og nettopp hadde begynt på skolen.

I tillegg er jeg en samler - det vil si at jeg samler på alt som kan tenkes å få affeksjonsverdi en vakker dag. Derfor har jeg naturligvis samlet på veldig mange av tekstene mine. I dag, under en ryddeaksjon, kom jeg over en samling tekster som jeg skrev i tenårene. Ikke uventet var svært mange av dem så pinlige at jeg rødmet langt opp i hårrøttene av å lese dem.

Men så dukket det opp en tekst som jeg ser har blitt publisert i en avis - jeg gjetter på RA - som faktisk var ganske brukbar, om det er lov å si det selv... Den fikk meg til å tenke at jeg fortsatt er relativt enig med meg selv som attenåring, og det er av og til en bent fram forfriskende tanke!

Eksempel på det som var: Meg i 1966.

Teksten har tittelen "Det som var", og jeg skriver den like godt i sin helhet under her:

Ser ut av vinduet med lukkede øyne. Ser koselige, små hus med små, velstelte hager rundt seg. En smal grusvei slynger seg idyllisk mellom husene og hagene som om den lekte sisten med seg selv. Lenger borte ser jeg en fisker. Han står ute på odden med stang. Fisk får han visst også. Å ja, fin fisk til katten. Koselig å se utover båtene som dupper opp og ned, krenger litt nå og da, men ingen fare; de har greie på knop de som har bundet dem. Skimter noen levende fargeklatter oppe i skråningen der. Ja visst - det er blåbær-tid nå! Hører noe på døren - et lykkelig fjes kommer til syne med snørr under nesen og en full kaffekopp med blåbær. 

"Sitter du her og sover?" Åpner øynene og ser inn i et par triste barneøyne: "Mannen sa vi ikke fikk leke der han skulle grave. Vi måtte vente til lekeplassen kom, sa han." 

"Javel. Stikk opp på rommet og lek så lenge, du." 

Ser ut av vinduet med åpne øyne. Ser et åpent sår der det før var blåbær. Fiskeplassen er plastret igjen og tildekket med grå brakker. Fire små hus avgikk ved døden en dag og ble kjørt vekk. Hagene med rips- og stikkelsbærbusker snek seg stille vekk en vakker måneskinnskveld. De forsvant i alle fall. De stakkars husene som står igjen er invalide på livstid. Man kan allerede se tydelige spor etter den snikende sykdommen som til slutt ubønnhørlig vil kvele dem alle sammen. Ikke en blomst har den levnet, ikke en lyngkvast har den spart. Finnes det da ikke noen medisin for denne snikende, farlige pesten? Nei, det gjør nok ikke det. Sykdommen kalles utviklingen. 

Vaksinehysteri - hva er nå egentlig det?

Det hersker noe jeg nærmest vil kalle "vaksinehysteri" i media for tiden. Bakgrunnen er at det er et større utbrudd av meslinger i USA, som visstnok stammer fra Disney Land. Tyskland har også opplevd en oppblomstring av meslinger, og det er også her det foreløpig eneste dødsofferet er registrert. Ja - foreløpig er det 1 barn som har dødd av meslinger i dette nye utbruddet.

Nå vet jeg at jeg beveger meg ut på et område som folk føler sterkt for - enten de er vaksinemotstandere, eller vaksinetilhengere. Det later for øvrig til at man er nødt til å bekjenne seg til enten den ene eller den andre siden. Noe nyansert og balansert synspunkt har jeg foreløpig til gode å se i vaksinedebatten.

Selv valgte jeg å avstå fra å gi mine egne barn MMR-vaksinen da de fikk tilbudet i henholdsvis 1989 og 1990. Det hadde flere årsaker, noe jeg skal prøve å forklare her: For det første var vaksinen relativt ny da den ble tilbudt mine barn, og jeg følte meg på ingen måte overbevist om at den var trygg - ikke minst fordi den som kjent består av 3 ulike virus: Meslinger, kusma og røde hunder. Hadde det vært mulig å ta vaksine mot barnesykdommene hver for seg, er det godt mulig at jeg hadde latt barna mine vaksineres - mot en sykdom av gangen.

Selv er jeg født i 1962, og på den tiden var det fortsatt ikke utviklet noen MMR-vaksine, og disse tre sykdommene var kjent som "barnesykdommer", sammen med vannkopper, og noe man regnet med at barn skulle gjennom. Følgelig har jeg også selv hatt alle tre, og har dermed naturlig immunitet.

Jeg ønsker imidlertid ikke å bagatellisere alvorligheten av meslinger. Jeg hadde selv en mormor som mistet en femåring av komplikasjoner i forbindelse med meslinger før krigen, så jeg er fullstendig klar over hvor alvorlig sykdomsforløpet kan være.

Men jeg tillater meg å stille spørsmål ved hvorfor det gis vaksine mot kusma og røde hunder i tillegg, hvis det er meslinger som er den farligste av disse? Kusma er noe man spesielt er opptatt av å beskytte gutter mot, fordi den kan medføre sterilitet hvis kusmaen setter seg i testiklene etter at de er kjønnsmodne. For kvinner finnes det ingen slike bivirkninger. Røde hunder derimot, er det mest farlig for kvinner å få, dersom de er i første trimester av et svangerskap, da røde hunder kan medføre misdannelser på fosteret. Menn kan som kjent ikke bli gravide, og har derfor heller ingen bivirkninger av røde hunder. Så da spør jeg igjen: Hvorfor i huleste skal gutter vaksineres mot røde hunder, og jenter mot kusma samtidig som de får vaksine mot meslinger?

Til slutt vil jeg gjerne kommentere hvem det er som har mest nytte av vaksiner. Det er nemlig dem med nedsatt immunforsvar, eller en annen lidelse i tillegg. De aller fleste av disse bor i den tredje verden, og har nedsatt immunforsvar primært fordi de ikke har tilgang på rent vann og nok næringsrik mat. Med andre ord; de sulter. Når vi så vet at det i dag produseres mer enn nok mat til å mette hele jordens befolkning - ja at det faktisk kastes uhorvelig mengder mat, og at overvekt globalt sett er et større problem enn sult i våre dager, ja da blir jeg rett og slett rasende!

Hva med å la aksjeholderne i vaksinefirmaene tjene sine penger på annet vis, og heller sørge for at verdens goder blir rettferdig fordelt? Et menneske med god tilgang på næringsrik mat og rent vann vil ha alle muligheter til å utvikle et immunforsvar som er i stand til å takle en infeksjonssykdom som for eksempel meslinger. Og nei - det er på ingen måte sant at vaksiner er den eneste måten man styrker immunforsvaret på, som Sigrid Bonde Tusvik påstår her. Da jeg leste artikkelen hennes, som for øvrig er delt mange ganger, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte.

Så langt har altså vaksinehysteriet kommet! Vær så snill, folkens - kan vi ikke forsøke å ha en litt balansert debatt i det minste. Ikke bare dele ukritisk alle innlegg som rasende langer ut mot dem som har våget å stille kritiske spørsmål til legestandens ivring for vaksinering.

P.S.: Jeg har med vilje ikke gått inn på vaksinen mot svineinfluensa i dette blogginnlegget, selv om det var utrolig fristende.

Jämtland og Härjedalen og ting som faktisk går som det skal...

Vi er vel alle kjent med begrepet "Murphys lov" - den som sier at alt som kan gå galt, går galt. Det jeg lurer på er om det ikke finnes en annen lov? En som sier noe mer i retning av "det vil helst gå godt", eller "selv om ting kan gå galt, så gjør de ikke alltid det".

Det jeg gjerne vil fortelle om her, er våre erfaringer med Herjedalskjøkken. For nærmere elleve år siden fant vi ut at kjøkkenet som ble satt inn da huset var nytt i 1988 begynte å trenge en ansiktsløftning. Tidens tann og ikke minst to småbarn hadde satt sitt preg på både dører og benkeplater, og kjøkkenet så mildest talt loslitt ut. Vi grudde oss litt til å sette i gang renovering av husets viktigste rom, men gikk fulle av håp av gårde på en boligmesse for å se hva alternativene var.

Der traff vi ganske raskt på en representant fra Herjedalskjøkken som driver med kjøkkenfornying. Det vil si at man skifter ut dører og andre slitasjeutsatte deler, men lar selve skapstammene leve videre. Dette tiltalte oss veldig av så mange grunner. Selvfølgelig er det mye billigere enn et helt nytt kjøkken, men også med tanke på miljøet var det en god idé. Tidsbruken var også et godt argument, og snart hadde vi laget avtale med den hyggelige selgeren om å komme hjem til oss for en uforpliktende titt, med påfølgende pristilbud.

Selgeren var både hyggelig og dyktig og kom med flere gode forslag - blant dem å bytte ut underskap med skuffer, noe som naturligvis gjør det mye enklere å holde styr på innholdet. Prisen vi fikk var et messetilbud, og var så absolutt til å leve med, selv om vi regnet med at det ville komme uforutsette utgifter på toppen av det.

Kjøkkenmontøren kom da han sa han skulle komme. Gjorde jobben til perfeksjon. Ingenting gikk galt. Alt gikk på skinner. Det eneste uhellet i hele kjøkkenoppussingen stod min kjære for, da han helt på egen hånd klarte å skjære seg i hånden da han la nye gulvfliser.

Vi hadde kjøpt ny, innebygd stekeovn underveis, og fant ut at det ble et tomrom under den som var nok til en smal skuff til å oppbevare stekebrett og den slags i. Så da bestilte vi en ekstra skuff i etterkant, som naturligvis ikke var innberegnet i tilbudet vi fikk. Vi tenkte at "nå kommer den store ekstraregningen". Du har hørt det før: "Dette er en ekstrabestilling. De må lage det spesielt. Det er laget på mål. Det kommer utenom." Stor var derfor vår forbauselse da regningen kom på nøyaktig det beløpet vi var blitt enige om. De hadde ikke en gang tatt betalt for den ekstra skuffen, ei heller den ekstra tiden snekkeren brukte på å montere den! Vi har aldri vært så fornøyde, tror jeg...

Så skrur vi tiden fram til i dag. Etter nærmere elleve år fikk vi altså det som må betegnes som et tretthetsbrudd i en hengsel på kjøkkenets mest brukte skapdør. Vi kontaktet Herjedalskjøkken på mail og forklarte problemet. På søndag ettermiddag (!) tikket det svar inn i innboksen: "Hva er adressen din?" Så fint, tenkte vi og regnet med at hengselen ville bli sendt i posten med faktura.

I dag (mandag) da jeg kom hjem fra jobb og så etter post, lå det en uinnpakket hengsel til kjøkkendøra i postkassen vår. Ingen konvolutt, ei heller noe upålitelig postvesen var benyttet - bare en hyggelig ansatt som hadde kjørt innom med en hengsel til oss - helt vederlagsfritt!

Det er kanskje ikke noe førstesideoppslag, men det er sånne hendelser som gjør at jeg fortsetter å ha tiltro til at verden stort sett er et hyggelig sted, og at mennesker for det meste ønsker å hjelpe hverandre. Så på en dårlig dag, når det er mørkt ute, sjefen er en drittsekk, og kjøkkenet definitivt kunne trengt en ansiktsløftning, så tenk på at det finnes et firma som faktisk liker og tror på det de gjør! For noen annen forklaring kan jeg ikke finne på den fantastiske behandlingen vi har fått. Jeg anbefaler dem med glede!

P. S. Nei - jeg skal ikke pusse opp kjøkkenet på nytt i nær framtid og jeg er heller ikke betalt for å skrive dette innlegget. Bare sånn i tilfelle noen lurte...

Ungdommens aversjon mot meningsbærende ord...

Med fare for å høres ut som den gamle kjerringa jeg er, vil jeg i dag komme med et lite hjertesukk: Hva er det med den yngre garde og deres aversjon mot meningsbærende ord???

Jeg har observert fenomenet i lengre tid, og det later bare til å bli verre. En vanlig samtale mellom to unge jenter på bussen, kan for eksempel arte seg noe sånt som dette: (Jeg bruker her "!" for å indikere at det brukes fakter og ansiktsuttrykk i stedet for ord.)

"Nei, så jeg bare ! Og han bare ! Og jeg, vet du ! Ikke sant?"
"Næh? Hva sa han da?"
"Nei, da gjorde bare han ! Liksom. Så, jeg mener ! Ikke sant?"

Jeg regner med at flere vil nikke gjenkjennende til denne "samtalen"...

Det blir slett ikke bedre når reportere forsøksvis intervjuer ungdom på radioen - et medium som ungdom i dag antakeligvis er lite kjent med. I alle fall har de ikke skjønt konseptet med å forklare med ord det de ser, eller har vært med på. I dag prøvde reporteren seg med følgende spørsmål:

R: "Ja, hva har dere vært med på her i dag, da?"
U: "Jo - all slags:"
R: "Ja. Hvordan har dere opplevd det, da?"
U: "Joda - ganske kjekt."
R: "Hva var det som var kjekkest?"
U: "Å - mye."
R: (Prøver å henvende seg til den mest "aktive" ungdommen): "Kan du si noe du syntes var spesielt kjekt?"
U: "Nei - alt, liksom."
R: "Jaha. (på dette tidspunktet skinner det gjennom at reporteren sliter med å hale informasjon ut av ungdommene, men han kjemper tappert videre): Er det noe spesielt du vil framheve av det du har opplevd?"
U: "Ja - nei - det var jo ganske kjekt og lærerikt og sånt..." (Her har ungdommen skjønt at reporteren vil at han skal si noe som høres i det minste semi-intelligent ut, og bruker derfor ordet "lærerikt" for det liker læreren hans.)
R: (Henvender seg nå til studio:) "Ja, som dere forstår så synes ungdommene at dette har vært et kjekt og lærerikt besøk. (Henvender seg til ungdommen igjen:) Er dette noe dere kunne tenke dere å være med på igjen?"
U: "Joda - sikkert." (Viktig å ikke vise begeistring...)
R: (Innser at slaget er tapt og setter over til studio.)

Jeg skrudde dessverre på radioen etter at studio hadde introdusert innslaget, så jeg aner fortsatt ingenting om hva det handlet om!

Jeg har fundert litt over hva dette fenomenet kan skyldes. Og har febrilsk lett gjennom hjernebarken for å huske hvordan vi snakket sammen da jeg var ung. Den mest markante forskjellen slik jeg erindrer det, var at vi slo om oss med unødvendige banneord, så på den positive siden; det er sjelden jeg hører ungdom banne som en gammel sjøulk lenger!