søndag 21. juni 2015

Kan trafikkproblemene løses ved hjelp av sunt folkevett?


Vi har et gedigent trafikkproblem her i Stavanger-regionen. Alt for mange av oss driver matpakkekjøring til og fra jobb, og transporterer ungene til ymse fritidsaktiviteter på kveldstid, og resultatet er at veiene våre har trafikkork mesteparten av døgnet.



Mens yrkessjåfører hindres i å komme fram i tide, er folk frustrerte over at de bruker dyrebar fritid i ferjekø for å komme seg til hytta i helgen. Alle later til å være enige om at flere bør ta i bruk kollektivtransport eller sykkel, men at det er «de andre» som må gjøre det. Imens krangler politikerne om hva som er den beste måten å få folk til å endre adferd på.

For mange er bilen en nødvendighet for å få hverdagen til å gå i hop. Eksempler kan være småbarnsfamilier med unger som skal leveres i barnehage i en bydel, før man skal nå jobben i en annen, og hvor logistikken med kollektivtransport ville blitt uhåndterlig. Eller skiftarbeidere som er avhengige av å komme seg til eller fra jobb på tider av døgnet hvor det ikke finnes busstilbud.
På den annen side, er det svært mange av oss som ikke lenger har unger i barnehagealder, eller skiftarbeid, eller et yrke som medfører kjøring i arbeidstiden. Svært mange av oss tilbringer arbeidsdagen fra åtte til fire på et sted, og fortsetter faktisk bare å kjøre bil til jobben, fordi det er lettere å gjøre det man alltid har gjort enn å endre tankemønster og daglig adferd. De fleste opplever at bilen gir dem frihet, men når blir prisen for denne «friheten» så høy at den ikke lenger kan kalles frihet?

I hovedstaden vår opplevde de nettopp en liten «revolusjon» i forbindelse med stengningen av en sentral tunnel. Det gikk ut varsel om at folk burde benytte kollektivtransport i stedet, og det var så mange som lyttet til dette rådet, at trafikkflyten ble merkbart bedre, på tross av den stengte tunnelen! Her er vi ved et vesentlig poeng: Det er ikke sånn at absolutt alle må endre sine kjørevaner. Noen av oss, er som nevnt avhengige av bil. Vi må også regne med at en viss prosentdel av befolkningen er så egoistiske og sta at de rett og slett driter i både miljø og fellesskapet. Men – jeg tror at de aller, aller fleste av oss faktisk ønsker å gjøre det som er til beste for samfunnet, fordi vi skjønner at det som gagner samfunnet også gagner oss selv.

Så mitt forslag er rett og slett dette: Hva om vi slutter å vente på at politikerne eller kommunen, eller regjeringen eller noen andre skal løse problemene for oss? Hva om hver enkelt av oss i stedet setter seg ned og ser med kritisk blikk på vårt eget kjøremønster? Jeg er overbevist om at mange nok vil finne ut at de kan la bilen stå, til at det vil slå positivt ut på trafikkbildet.

Og til deg som tenker «hvorfor skal akkurat jeg…?» vil jeg si: Hvorfor ikke akkurat du? Kanskje vil du oppleve å komme på jobb med ny energi, etter en sykkeltur i frisk luft. Kanskje ser du en flaggermus eller hører fuglesang du ville gått glipp av inne i bilen din? Kanskje opplever du at kondisjonen blir litt bedre, og at et par gjenstridige kilo plutselig forsvinner av seg selv?

Hva sier dere, folkens? Skal vi sammen løse transportproblemene fra grasrota? 


tirsdag 2. juni 2015

Det som var


Jeg skriver.

Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Jeg tror jeg var omtrent 12 år da jeg begynte å føre ting i pennen på eget initiativ. Jeg klarte til slutt i voksen alder å få utgitt en roman også, kalt "Tvillinger".

Før jeg begynte å skrive, leste jeg. Mitt første lånekort på biblioteket fikk jeg kranglet meg til da jeg var 6 år gammel og nettopp hadde begynt på skolen.

I tillegg er jeg en samler - det vil si at jeg samler på alt som kan tenkes å få affeksjonsverdi en vakker dag. Derfor har jeg naturligvis samlet på veldig mange av tekstene mine. I dag, under en ryddeaksjon, kom jeg over en samling tekster som jeg skrev i tenårene. Ikke uventet var svært mange av dem så pinlige at jeg rødmet langt opp i hårrøttene av å lese dem.

Men så dukket det opp en tekst som jeg ser har blitt publisert i en avis - jeg gjetter på RA - som faktisk var ganske brukbar, om det er lov å si det selv... Den fikk meg til å tenke at jeg fortsatt er relativt enig med meg selv som attenåring, og det er av og til en bent fram forfriskende tanke!

Eksempel på det som var: Meg i 1966.


Teksten har tittelen "Det som var", og jeg skriver den like godt i sin helhet under her:

Ser ut av vinduet med lukkede øyne. Ser koselige, små hus med små, velstelte hager rundt seg. En smal grusvei slynger seg idyllisk mellom husene og hagene som om den lekte sisten med seg selv. Lenger borte ser jeg en fisker. Han står ute på odden med stang. Fisk får han visst også. Å ja, fin fisk til katten. Koselig å se utover båtene som dupper opp og ned, krenger litt nå og da, men ingen fare; de har greie på knop de som har bundet dem. Skimter noen levende fargeklatter oppe i skråningen der. Ja visst - det er blåbær-tid nå! Hører noe på døren - et lykkelig fjes kommer til syne med snørr under nesen og en full kaffekopp med blåbær. 

"Sitter du her og sover?" Åpner øynene og ser inn i et par triste barneøyne: "Mannen sa vi ikke fikk leke der han skulle grave. Vi måtte vente til lekeplassen kom, sa han." 

"Javel. Stikk opp på rommet og lek så lenge, du." 

Ser ut av vinduet med åpne øyne. Ser et åpent sår der det før var blåbær. Fiskeplassen er plastret igjen og tildekket med grå brakker. Fire små hus avgikk ved døden en dag og ble kjørt vekk. Hagene med rips- og stikkelsbærbusker snek seg stille vekk en vakker måneskinnskveld. De forsvant i alle fall. De stakkars husene som står igjen er invalide på livstid. Man kan allerede se tydelige spor etter den snikende sykdommen som til slutt ubønnhørlig vil kvele dem alle sammen. Ikke en blomst har den levnet, ikke en lyngkvast har den spart. Finnes det da ikke noen medisin for denne snikende, farlige pesten? Nei, det gjør nok ikke det. Sykdommen kalles utviklingen. 



onsdag 25. februar 2015

Vaksinehysteri - hva er nå egentlig det?


Det hersker noe jeg nærmest vil kalle "vaksinehysteri" i media for tiden. Bakgrunnen er at det er et større utbrudd av meslinger i USA, som visstnok stammer fra Disney Land. Tyskland har også opplevd en oppblomstring av meslinger, og det er også her det foreløpig eneste dødsofferet er registrert. Ja - foreløpig er det 1 barn som har dødd av meslinger i dette nye utbruddet.

Nå vet jeg at jeg beveger meg ut på et område som folk føler sterkt for - enten de er vaksinemotstandere, eller vaksinetilhengere. Det later for øvrig til at man er nødt til å bekjenne seg til enten den ene eller den andre siden. Noe nyansert og balansert synspunkt har jeg foreløpig til gode å se i vaksinedebatten.

Selv valgte jeg å avstå fra å gi mine egne barn MMR-vaksinen da de fikk tilbudet i henholdsvis 1989 og 1990. Det hadde flere årsaker, noe jeg skal prøve å forklare her: For det første var vaksinen relativt ny da den ble tilbudt mine barn, og jeg følte meg på ingen måte overbevist om at den var trygg - ikke minst fordi den som kjent består av 3 ulike virus: Meslinger, kusma og røde hunder. Hadde det vært mulig å ta vaksine mot barnesykdommene hver for seg, er det godt mulig at jeg hadde latt barna mine vaksineres - mot en sykdom av gangen.

Selv er jeg født i 1962, og på den tiden var det fortsatt ikke utviklet noen MMR-vaksine, og disse tre sykdommene var kjent som "barnesykdommer", sammen med vannkopper, og noe man regnet med at barn skulle gjennom. Følgelig har jeg også selv hatt alle tre, og har dermed naturlig immunitet.

Jeg ønsker imidlertid ikke å bagatellisere alvorligheten av meslinger. Jeg hadde selv en mormor som mistet en femåring av komplikasjoner i forbindelse med meslinger før krigen, så jeg er fullstendig klar over hvor alvorlig sykdomsforløpet kan være.

Men jeg tillater meg å stille spørsmål ved hvorfor det gis vaksine mot kusma og røde hunder i tillegg, hvis det er meslinger som er den farligste av disse? Kusma er noe man spesielt er opptatt av å beskytte gutter mot, fordi den kan medføre sterilitet hvis kusmaen setter seg i testiklene etter at de er kjønnsmodne. For kvinner finnes det ingen slike bivirkninger. Røde hunder derimot, er det mest farlig for kvinner å få, dersom de er i første trimester av et svangerskap, da røde hunder kan medføre misdannelser på fosteret. Menn kan som kjent ikke bli gravide, og har derfor heller ingen bivirkninger av røde hunder. Så da spør jeg igjen: Hvorfor i huleste skal gutter vaksineres mot røde hunder, og jenter mot kusma samtidig som de får vaksine mot meslinger?

Til slutt vil jeg gjerne kommentere hvem det er som har mest nytte av vaksiner. Det er nemlig dem med nedsatt immunforsvar, eller en annen lidelse i tillegg. De aller fleste av disse bor i den tredje verden, og har nedsatt immunforsvar primært fordi de ikke har tilgang på rent vann og nok næringsrik mat. Med andre ord; de sulter. Når vi så vet at det i dag produseres mer enn nok mat til å mette hele jordens befolkning - ja at det faktisk kastes uhorvelig mengder mat, og at overvekt globalt sett er et større problem enn sult i våre dager, ja da blir jeg rett og slett rasende!

Hva med å la aksjeholderne i vaksinefirmaene tjene sine penger på annet vis, og heller sørge for at verdens goder blir rettferdig fordelt? Et menneske med god tilgang på næringsrik mat og rent vann vil ha alle muligheter til å utvikle et immunforsvar som er i stand til å takle en infeksjonssykdom som for eksempel meslinger. Og nei - det er på ingen måte sant at vaksiner er den eneste måten man styrker immunforsvaret på, som Sigrid Bonde Tusvik påstår her. Da jeg leste artikkelen hennes, som for øvrig er delt mange ganger, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte.

Så langt har altså vaksinehysteriet kommet! Vær så snill, folkens - kan vi ikke forsøke å ha en litt balansert debatt i det minste. Ikke bare dele ukritisk alle innlegg som rasende langer ut mot dem som har våget å stille kritiske spørsmål til legestandens ivring for vaksinering.

P.S.: Jeg har med vilje ikke gått inn på vaksinen mot svineinfluensa i dette blogginnlegget, selv om det var utrolig fristende.





mandag 1. desember 2014

Jämtland og Härjedalen og ting som faktisk går som det skal...


Vi er vel alle kjent med begrepet "Murphys lov" - den som sier at alt som kan gå galt, går galt. Det jeg lurer på er om det ikke finnes en annen lov? En som sier noe mer i retning av "det vil helst gå godt", eller "selv om ting kan gå galt, så gjør de ikke alltid det".

Det jeg gjerne vil fortelle om her, er våre erfaringer med Herjedalskjøkken. For nærmere elleve år siden fant vi ut at kjøkkenet som ble satt inn da huset var nytt i 1988 begynte å trenge en ansiktsløftning. Tidens tann og ikke minst to småbarn hadde satt sitt preg på både dører og benkeplater, og kjøkkenet så mildest talt loslitt ut. Vi grudde oss litt til å sette i gang renovering av husets viktigste rom, men gikk fulle av håp av gårde på en boligmesse for å se hva alternativene var.

Der traff vi ganske raskt på en representant fra Herjedalskjøkken som driver med kjøkkenfornying. Det vil si at man skifter ut dører og andre slitasjeutsatte deler, men lar selve skapstammene leve videre. Dette tiltalte oss veldig av så mange grunner. Selvfølgelig er det mye billigere enn et helt nytt kjøkken, men også med tanke på miljøet var det en god idé. Tidsbruken var også et godt argument, og snart hadde vi laget avtale med den hyggelige selgeren om å komme hjem til oss for en uforpliktende titt, med påfølgende pristilbud.

Selgeren var både hyggelig og dyktig og kom med flere gode forslag - blant dem å bytte ut underskap med skuffer, noe som naturligvis gjør det mye enklere å holde styr på innholdet. Prisen vi fikk var et messetilbud, og var så absolutt til å leve med, selv om vi regnet med at det ville komme uforutsette utgifter på toppen av det.

Kjøkkenmontøren kom da han sa han skulle komme. Gjorde jobben til perfeksjon. Ingenting gikk galt. Alt gikk på skinner. Det eneste uhellet i hele kjøkkenoppussingen stod min kjære for, da han helt på egen hånd klarte å skjære seg i hånden da han la nye gulvfliser.

Vi hadde kjøpt ny, innebygd stekeovn underveis, og fant ut at det ble et tomrom under den som var nok til en smal skuff til å oppbevare stekebrett og den slags i. Så da bestilte vi en ekstra skuff i etterkant, som naturligvis ikke var innberegnet i tilbudet vi fikk. Vi tenkte at "nå kommer den store ekstraregningen". Du har hørt det før: "Dette er en ekstrabestilling. De må lage det spesielt. Det er laget på mål. Det kommer utenom." Stor var derfor vår forbauselse da regningen kom på nøyaktig det beløpet vi var blitt enige om. De hadde ikke en gang tatt betalt for den ekstra skuffen, ei heller den ekstra tiden snekkeren brukte på å montere den! Vi har aldri vært så fornøyde, tror jeg...

Så skrur vi tiden fram til i dag. Etter nærmere elleve år fikk vi altså det som må betegnes som et tretthetsbrudd i en hengsel på kjøkkenets mest brukte skapdør. Vi kontaktet Herjedalskjøkken på mail og forklarte problemet. På søndag ettermiddag (!) tikket det svar inn i innboksen: "Hva er adressen din?" Så fint, tenkte vi og regnet med at hengselen ville bli sendt i posten med faktura.

I dag (mandag) da jeg kom hjem fra jobb og så etter post, lå det en uinnpakket hengsel til kjøkkendøra i postkassen vår. Ingen konvolutt, ei heller noe upålitelig postvesen var benyttet - bare en hyggelig ansatt som hadde kjørt innom med en hengsel til oss - helt vederlagsfritt!

Det er kanskje ikke noe førstesideoppslag, men det er sånne hendelser som gjør at jeg fortsetter å ha tiltro til at verden stort sett er et hyggelig sted, og at mennesker for det meste ønsker å hjelpe hverandre. Så på en dårlig dag, når det er mørkt ute, sjefen er en drittsekk, og kjøkkenet definitivt kunne trengt en ansiktsløftning, så tenk på at det finnes et firma som faktisk liker og tror på det de gjør! For noen annen forklaring kan jeg ikke finne på den fantastiske behandlingen vi har fått. Jeg anbefaler dem med glede!

P. S. Nei - jeg skal ikke pusse opp kjøkkenet på nytt i nær framtid og jeg er heller ikke betalt for å skrive dette innlegget. Bare sånn i tilfelle noen lurte...


fredag 26. september 2014

Ungdommens aversjon mot meningsbærende ord...


Med fare for å høres ut som den gamle kjerringa jeg er, vil jeg i dag komme med et lite hjertesukk: Hva er det med den yngre garde og deres aversjon mot meningsbærende ord???

Jeg har observert fenomenet i lengre tid, og det later bare til å bli verre. En vanlig samtale mellom to unge jenter på bussen, kan for eksempel arte seg noe sånt som dette: (Jeg bruker her "!" for å indikere at det brukes fakter og ansiktsuttrykk i stedet for ord.)

"Nei, så jeg bare ! Og han bare ! Og jeg, vet du ! Ikke sant?"
"Næh? Hva sa han da?"
"Nei, da gjorde bare han ! Liksom. Så, jeg mener ! Ikke sant?"

Jeg regner med at flere vil nikke gjenkjennende til denne "samtalen"...

Det blir slett ikke bedre når reportere forsøksvis intervjuer ungdom på radioen - et medium som ungdom i dag antakeligvis er lite kjent med. I alle fall har de ikke skjønt konseptet med å forklare med ord det de ser, eller har vært med på. I dag prøvde reporteren seg med følgende spørsmål:

R: "Ja, hva har dere vært med på her i dag, da?"
U: "Jo - all slags:"
R: "Ja. Hvordan har dere opplevd det, da?"
U: "Joda - ganske kjekt."
R: "Hva var det som var kjekkest?"
U: "Å - mye."
R: (Prøver å henvende seg til den mest "aktive" ungdommen): "Kan du si noe du syntes var spesielt kjekt?"
U: "Nei - alt, liksom."
R: "Jaha. (på dette tidspunktet skinner det gjennom at reporteren sliter med å hale informasjon ut av ungdommene, men han kjemper tappert videre): Er det noe spesielt du vil framheve av det du har opplevd?"
U: "Ja - nei - det var jo ganske kjekt og lærerikt og sånt..." (Her har ungdommen skjønt at reporteren vil at han skal si noe som høres i det minste semi-intelligent ut, og bruker derfor ordet "lærerikt" for det liker læreren hans.)
R: (Henvender seg nå til studio:) "Ja, som dere forstår så synes ungdommene at dette har vært et kjekt og lærerikt besøk. (Henvender seg til ungdommen igjen:) Er dette noe dere kunne tenke dere å være med på igjen?"
U: "Joda - sikkert." (Viktig å ikke vise begeistring...)
R: (Innser at slaget er tapt og setter over til studio.)

Jeg skrudde dessverre på radioen etter at studio hadde introdusert innslaget, så jeg aner fortsatt ingenting om hva det handlet om!

Jeg har fundert litt over hva dette fenomenet kan skyldes. Og har febrilsk lett gjennom hjernebarken for å huske hvordan vi snakket sammen da jeg var ung. Den mest markante forskjellen slik jeg erindrer det, var at vi slo om oss med unødvendige banneord, så på den positive siden; det er sjelden jeg hører ungdom banne som en gammel sjøulk lenger!





tirsdag 8. juli 2014

Om å være betydningsfull.



            Jeg tror de fleste mennesker har en trang til å føle seg betydningsfulle – for noen i det minste. I våre dager er verden blitt så liten. Det vil si; den har jo ikke egentlig blitt mindre, men på grunn av all informasjonsteknologien vi omgir oss med, er andre menneskers liv bare et tastetrykk unna. Vi blir bombardert med informasjon hele døgnet, og de færreste av oss er i stand til å skru av informasjonsflyten. Flere og flere blir avhengige av den, og tilbringer mer tid til å følge med på hva facebook-vennene deres foretar seg, enn å glede seg over det som foregår i deres eget liv akkurat nå. Det verste er at for mange er det nesten slik at dersom man ikke har knipset et bilde av det man gjør og lagt det ut på instagram, så teller det liksom ikke. Dersom man ikke dokumenterer aktiviteten og publiserer bildene på nettet, så er det som om det aldri har skjedd!

Det er nå stadig flere som går vekk fra smarttelefoner og går tilbake til de tidlige mobiltelefonene (nå kalt dumtelefoner…) de som man bare kan ringe og sende sms med. De fant ut at smarttelefonene, som egentlig er håndholdte datamaskiner, tok fra dem noe som de ikke hadde lyst til å miste; nemlig evnen og muligheten til å være til stede i sitt eget liv. Jeg tror dette er noe flere og flere vil oppdage og lengte etter, etter som tiden går.

Det er et paradoks dette; at jo mer av livet vårt vi deler med omverdenen, jo mindre betydningsfulle føler vi oss. Når betydningsfullhet måles i antall "likes" er det kanskje på tide å stanse opp litt og kjenne etter hva som faktisk er viktig. Kanskje spesielt for den oppvoksende generasjon, som ikke har opplevd verden uten disse tekniske vidunderne. Jeg ser at jeg plutselig høres ut som min egen bestemor, men det er i grunnen helt greit. Hun var et klokt menneske, som jeg egentlig ikke tror jeg noen gang kan klare å fylle skoene til, men kanskje det er greit at jeg forsøker?

Jeg vokste opp i en tid hvor det ikke fantes verken mobiltelefoner eller GPS. Det vil si at hvis vi unger var ute og lekte eller drev gatelangs, visste faktisk ikke foreldrene våre hvor vi var. Det hele var basert på et sinnrikt system som kaltes «frihet under ansvar». Noen brukte også ordet «tillit» for å beskrive fenomenet. Det gikk som regel bra, og de aller fleste av oss vokste opp til å bli ansvarsbevisste borgere.

            Min bestemor var, som sagt, et klokt menneske. Ikke minst, så visste hun akkurat hvem hun var, og hvem hun var betydningsfull for. Hun hadde ingen behov for å fortelle hele verden om grovbrødet hun hadde bakt, eller de hjemmelagde fiskekakene. Jeg tror faktisk hele idéen hadde virket latterlig på henne. Det hendte at min bestemor tok bilder hun også, men da var det gjerne en spesiell anledning. Hun tok en gang med seg hele familien til fotograf og fikk et familiebilde som hun høytidelig rammet inn og hengte på stueveggen sin. Hun var fullstendig klar over at bildet ikke hadde noen som helst verdi eller interesse for andre enn hennes aller nærmeste familie. Det var også disse hun visste at hun var betydningsfull for.

            Hvis noen en gang skulle komme til å tenke på meg, på samme måte som jeg i dag tenker på min bestemor og det hun var for meg da jeg vokste opp, ja da vil jeg være usedvanlig heldig. Likevel er det svært få mennesker som husker min bestemor, og i dagens målestokk ville hun ikke blitt kategorisert som betydningsfull på noen som helst måte. På tross av dette, er vi en håndfull mennesker som lever i dag som husker henne som betydningsfull i våre liv. Når vi er borte, vil det ikke lenger være noen som husker henne. Det samme vil skje med de aller, aller fleste av oss. Det perspektivet kan det kanskje være godt å ta med seg, selv om tanken kan være smertefull å bære i en tid da alle later til å tro at de er verdens navle, og barn blir oppdratt til å tro at de er verdens mest betydningsfulle personer.

            For hva betyr det egentlig å være betydningsfull? Mange vil nok i dag forbinde ordet med det å være kjendis, og i dagens medievirkelighet er det lettere enn før å bli nettopp det. Da jeg vokste opp måtte man ha et eller annet talent for å bli kjent. Enten måtte man være ekstra god til å spille fotball, gå på ski, synge, eller spille teater. Store statsledere var kjendiser. Skuespillere, popstjerner og idrettshelter likeså. De som ikke ble regnet som betydningsfulle, var mennesker som ikke hadde noe spesielt talent. De som bare var helt alminnelige hverdagsmennesker, som for eksempel min bestemor. I våre dager kan selv det mest tomhjerna hønsehodet få sine minutter i rampelyset, ettersom realityprogrammer ikke ser ut til å miste sin popularitet på lenge ennå.


            Men er det å være kjendis virkelig det samme som å være betydningsfull? Min påstand er at nei – det er ikke det. Det er her vi som lever i det mediestyrte samfunn har trådt feil. Jeg går ut fra at selve drivkraften til dem som melder seg på realityshow av typen «Big Brother», «Robinsonekspedisjonen», eller «Paradise Hotel» er å oppnå en følelse av anerkjennelse og betydningsfullhet. Jeg tviler imidlertid på at noen av dem opplevde at folk flest var mer interesserte i deres gjøren og laden etter at det verste medieståket hadde lagt seg. På sett og vis er det kanskje mer synd på disse menneskene enn på oss som aldri har vært i rampelyset. De har opplevd noe de higet etter, for så å miste det igjen. Det kan umulig føles bra! 

            Naturligvis er jeg selv også et barn av min tid, og bare det faktum at jeg skriver dette blogginnlegget, er et bevis på det. I min bestemors tid, ville disse tankene kanskje ha havnet mellom permene i en privat dagbok – muligens kun lest av etterkommerne etter hennes død. Nå vil dette innlegget ligge tilgjengelig på nettet i all overskuelig fremtid – tilgjengelig, men bare lest av noen ytterst få. Det er i grunnen ikke noe særlig betydningsfullt over det heller… 


mandag 30. juni 2014

Tusenårsstedet – «Piazza Siddisi»…



Jeg ser at park- og veietaten i Stavanger er i gang med et forprosjekt for å endre torget, eller «Tusenårsstedet» som det heter i ny språkdrakt, antakeligvis for å harmonere med arkitektenes grandiose vyer for denne golde, steinsatte plassen. Arkitektgruppen bak vinnerforslaget har blitt reengasjert av kommunen for å gjøre plassen mer brukervennlig, blant annet ved å beplante og lyssette den.


Jeg har flere spørsmål i forbindelse med dette: Det første er hvorfor i alle dager man reengasjerer en gruppe arkitekter som åpenbart har gjort en så dårlig jobb at det nå har gått opp selv for kommunen at torget er fullstendig ubrukelig, og at det derfor må utbedres for i det hele tatt å ha en sjanse til å bli et sted hvor folk ønsker å oppholde seg igjen?


Det neste jeg reagerer på er arkitektgruppens navn; «Piazza Siddisi». Pretensiøst nok gir det assosiasjoner til plasser i italienske storbyer, Roma for eksempel, noe jeg regner med er tilsiktet. Mitt spørsmål er; hvorfor det? Hvorfor i alle dager skal en liten vestlandsby ha et torg med et navn som enten indikerer grandiose forestillinger om levetid, eller forsøker å etterlikne store, åpne plasser i en by med 4 millioner innbyggere og 10 millioner turister hvert år?



La oss stikke fingeren i jorda og se hvor vi befinner oss et lite øyeblikk: Stavanger er fortsatt en liten by som ligger i et lite land i utkanten av verden og vil aldri bli noen metropol, uansett hvor mange oljemilliarder vi strør rundt oss. Turistnæringen i distriktet har klart å sette Stavanger på cruiseskip-kartet (og ære være dem for det), men har noen peiling på hva disse turistene vet om Stavanger? Det mest hørte spørsmålet fra cruiseturistene når de kommer i land, er «hvor er vi?» De har kjøpt en ferietur som tar dem langs norskekysten hvor de nyter synet av uberørt natur, høye fjell og trange fjorder, og når de kommer hjem skal jeg vedde på at de fleste av dem ikke klarer å huske navnet på alle byene og tettstedene de var innom på turen – Stavanger inkludert!



Selv om vi med rette er stolte av domkirken vår, kan den objektivt sett ikke måle seg med andre katedraler i Europa. Nidarosdomen må for eksempel kunne sies å være langt mer storslått en vår egen kjære steinkirke fra middelalderen. Domkirken ser i tillegg liten og puslete ut slik den nå ligger på toppen av denne svære steinørkenen, spesielt sett fra vågen hvor alle cruiseturistene kommer i land.




Jeg skulle ønske at Stavangers politikere ville slutte å prøve så hardt «å sette Stavanger på kartet», og heller innfinne seg med at byen allerede finnes på kartet, men at det er helt i orden at vi ikke er en særlig betydelig by i noen som helst sammenheng. «Smått e godt» sang Stavangerensemblet på 70-tallet. Kanskje vi burde dra denne sangen frem fra glemselen igjen og begynne å nynne på den på vei til jobb?