onsdag 12. mars 2014

Mye moro med FedEx... NOT!


Joda - jeg skal altså snart en liten svipptur til Japan for å besøke min førstefødte og hennes mann, som har fått det for seg at å jobbe og studere et år i en liten fiskerlandsby i Japan (Sendai har 1 million innbyggere og ligger ikke egentlig ved kysten...) er en kjempegod ide! Spøk til side; jeg unner dem begge opplevelsen og innsikten det gir å oppleve andre deler av verden en stund.  Her kan du forresten lese litt om min datters opplevelser i Sendai

I den forbindelse fant jeg ut at det ville svare seg å kjøpe togbilletter på forhånd. Det japanske jernbaneselskapet, som for øvrig har verdens raskeste og mest punktlige tog, utsteder nemlig noe som mest av alt kan sammenliknes med interrail-billetter - men bare for turister. Her er forresten siden til en engelskmann som ga oss veldig god innføring i det japanske jernbanesystemet. Siden hans heter The Man In Seat 61

Som sagt, så gjort. Siden var relativt enkel og selvforklarende, og etter å ha fylt ut all nødvendig informasjon, så som navn, adresse, telefonnummer og e-post, fikk jeg en mail fra selskapet med beskjed om at brevet med billettene ville bli levert på døren av FedEx i løpet av 2 til 4 dager.



Det var den 3. mars. I dag er det 12. mars, og det gikk plutselig opp for meg at jeg ikke hadde mottatt noen togbilletter ennå. En kjapp telefon til reisefølget mitt, forsterket engstelsen min; hun hadde nemlig mottatt sendingen 2 dager etterpå - på døren, som avtalt.

Heldigvis hadde jeg e-posten med bestillingsbekreftelsen og - ikke minst - sporingsnummeret jeg trengte for å spore pakken. Heldigvis er jeg ikke helt tapt bak en computer, så jeg fant fram til FedEx sin hjemmeside, plottet inn sporingsnummeret, og fant ut at pakken var forsøkt levert den 7. mars klokken 11:48.

Nå vet jeg ikke helt hvor mange norske borgere (skiftarbeidere unntatt) som pleier å befinne seg hjemme på den tiden av døgnet, men jeg var da altså på jobb. Nå skulle man jo kanskje tro at ettersom jeg hadde utstyrt FedEx med både e-postadresse og mobilnummer, at noen ville ta kontakt for å avtale ny levering, men neida - det er ikke sånn det virker!

I stedet kunne jeg på sporingssiden lese at pakken nå befant seg på min "local FedEx facility". -Jaha, tenkte jeg. Jeg lurer på hvor det er hen? Søk på FedEx i Stavanger ga meg 0 resultat. Hm...

Plutselig fikk jeg en innskytelse som jeg antakeligvis kan takke underbevisstheten min for og jeg åpnet siden til Bring.no, og skrev inn sporingsnummeret til FedEx på søkesiden deres. Og jammen fikk jeg ikke treff, gett! Og ble sporenstreks satt videre til posten.no sine sider som kunne opplyse meg om at pakken lå og ventet på meg på min lokale "post i butikk", og at dersom jeg ønsket å få pakken levert hjem til meg ville det koste meg et gebyr på 79,- kroner.

Akkurat, ja! Skal vi se, bare for å rekapitulere: Jeg bestiller en vare hos en leverandør som lover meg å levere varen hjemme på døren hos meg uten ekstra kostnader innen 2 til 4 dager. Når jeg etter 9 dager uten kontakt, selv går inn og sporer pakken, blir jeg sendt fra FedEx til Bring.no og så videre til posten.no, hvor jeg til slutt blir avkrevd 79 kroner for noe jeg allerede har betalt for. Med mindre jeg selv vil kjøre (har ikke bil selv) og hente pakken på min lokale (yeah, right!) Rimi-butikk.

Det ender selvfølgelig med at jeg får min kjære velvillige privatsjåfør til å kjøre meg til Rimi, og når jeg spør etter pakken i luken, finner den unge post-i-butikk-ansatte straks fram konvolutten som ligger klar i skranken og venter på meg. Øyensynlig den eneste FedEx-konvolutten de har inne for øyeblikket, for i det jeg sier FedEx, slenger han hånden inn bak en halvvegg og fisker den fram. Trengte ikke en gang å vise bevis på at jeg var den jeg påstod at jeg var!

Nå er det sånn at jeg vanligvis ikke hisser meg så lett opp over slike "hverdagslige saker" som Karlsson på taket ville ha sagt, og jeg har jo tross alt fått pakken da. Men nå kjenner jeg faktisk at irritasjonen min vokser likevel. Det mest irriterende er i grunnen at med et slikt system, hvor tre (3!) forskjellige speditører er involvert i å levere en konvolutt, så er det åpenbart at alle vil skylde på hverandre. "Alles ansvar - ingens ansvar" heter det i et gammelt uttrykk, og det gjelder i stadig økende grad i dag.

Det er kanskje den egentlige grunnen til at stadig flere selskaper blir delt opp i underselskaper (ref. Posten og Bring) fordi de da kan flytte ansvaret for det som ikke virker over på den andre "aktøren" som viser seg egentlig å være akkurat den samme når det kommer til stykket. Bring ble etter sigende opprettet for å kunne yte en ekstra service til de som var villige til å betale litt ekstra. Men hva hjelper det, når Bring ikke klarer å levere varene, og setter leveransene ut til posten som yter akkurat så dårlig service som de etter hvert er blitt beryktet for?

Jeg er så gammel at jeg husker den tiden da mottoet til postverket var "Posten skal fram!" Det er mulig at det mottoet i dag bare høres når postman Pat ruller over skjermen.


mandag 20. januar 2014

I forkjølelsens tid...


I skrivende stund sitter jeg i en lenestol i stuen med dyna pakket godt rundt meg og lap-top'en i fanget. Jeg har nettopp satt til livs 2 tallerkener med det min gamle morfar kalte "storm-suppe". Fra nesa kommer det nå og da ukontrollerte drypp, og jeg kjenner meg relativt tett i pappen. Legg til at klokka er halv tre på mandags ettermiddag, så begynner du kanskje å ane at jeg er hjemme fra jobben fordi jeg er forkjølet.

Dersom folk som kjenner meg leser dette, og jeg påstår at hjemme hos oss er kjønnsrollene snudd på hodet, så vet jeg at det er flere som vil heve minst et øyenbryn! Det er likevel akkurat det jeg er i ferd med å gjøre, så det er vel best at jeg utdyper det hele en smule.

Det er en stående vits at ingen blir så syke som syke mannfolk - og med det menes selvfølgelig at de er noen sytekopper og hypokondere som aldri ville ha tålt en barnefødsel! Hos oss er det omvendt. Det vil naturligvis si at det også hos oss var jeg som stod for barnefødslene, noe jeg definerer som hardt arbeid - ikke sykdom. Forkjølelse, influensa og den type unyttige irritasjonsmomenter må jeg noe motvillig innrømme at min kjære håndterer langt bedre enn meg.

Så jeg spiller You've got a cold av 10cc og syns synd på meg selv, mens årets ny-utklekkede virus holder fest i slimhinnene mine. Det er så banalt at det ikke er til å holde ut! Mitt google-søk på "Ive got a cold" ga meg 354 millioner treff, samt en myriade med bilder, hvorav jeg umiddelbart falt for dette, for å beskrive hvordan jeg føler meg:


Seriøst; finnes det noe mer gørr enn å være forkjølet? Jeg bare spør...



mandag 2. desember 2013

Eventyret om kokka som ikke kunne koke.


Jeg har ikke høyere utdanning. Jeg er en av dem som ikke klarte å bestemme meg for hva jeg skulle bli, og endte opp med å ta videregående utdanning i to bolker. Likevel vil jeg påstå at jeg kan ganske mye forskjellig - noe er jeg sånn passe god til, og andre ting er jeg ganske flink til. En av de tingene jeg selv mener at jeg mestrer mer enn gjennomsnittlig bra, er å lage mat. Det vil si - jeg trodde det helt til i dag!

I dag har det vært en av de dagene - du kjenner deg sikkert igjen - da alt går galt. Ingenting fungerer som det skal, og verden er generelt et litt tåpelig sted. Men i går var det en annen dag, og det er der jeg må begynne, fordi det som skjedde i dag henger egentlig sammen med det jeg gjorde i går.

I går var det søndag og vi dro til den faste fiskehandleren vår ved Tanangerbrua og kjøpte fersk og billig fisk som jeg lagde fiskefarse av. Men da jeg hadde laget fiskefarse av 1,5 kilo hyse- og lyr-filet som jeg selv hadde møysommelig filetert, (noe jeg ikke er spesielt flink til...) tenkte jeg at det sikkert ville være lurt å sette farsen i kjøleskapet og steke fiskekakene dagen etterpå (altså i dag), for det er jo ikke noe som smaker bedre enn helt nystekte fiskekaker - rett i fra stekepannen!

I dag satte jeg på potetene og tok fiskefarsen ut av kjøleskapet. Den hadde i løpet av natten forandret konsistens og framstod nå som en diger klump med kjempestiv gelatin-aktig substans som det var helt umulig å forme til kaker. Den første "prøvekaken" (en uformelig flatklemt klump) ble alt for fast - noe min sønn sa seg enig i, så da var det bare å finne fram kjøkkenmaskinen igjen og blande i litt mer fløtemelk - trodde jeg!

Her er et bilde av fiskefarsen slik den så ut etter at jeg hadde rørt den opp:


Det er kanskje på sin plass med en liten forklaring om hva som skjedde: Fiskefarsen som da jeg rørte den sammen i går, hadde en fin og glatt, om enn noe fast, konsistens, ble nå plutselig kornete og usammenhengende. Hvis du ser på slikkepotten, så er den full av noe som minner mistenkelig om stivpisket krem/smør og de brune prikkene er altså krydderet jeg tilsatte farsen i går. De ulike bestanddelene bestemte seg rett og slett for å gå hver til sitt - kanskje hele forholdet kjølnet av å tilbringe en hel natt i kjøleskapet...?

Etter mye stygg ordbruk klarte jeg så vidt å få formet noe som, hvis man legger godviljen til, kanskje kan minne litt vagt om fiskekarbonader, men alt var feil: Konsistensen (de falt fra hverandre for fa#%&!) fargen, væsken som tøt ut av dem under steking - eller koking som det ble til etter hvert som smøret i pannen ble forvandlet til en mystisk smørje av fiskekraft og gud vet hva!


Det hele ble avsluttet av en noe trykket stemning rundt middagsbordet. To personer som ikke våget å åpne munnen av frykt for å sprute ut i ukontrollerte latterkuler, og en person ("kokka") som knep munnen så hardt igjen for ikke å skrike at det var vanskelig å stappe mat inn i den i det hele tatt.


Det du ser på tallerkenen over er altså et stk hel fiskekake som bare henger sammen fordi jeg ikke har prøvd å skjære i den ennå. De hvite, ubestemmelige klumpene er det som er igjen av den "fiskekaken" jeg prøvde å skjære i vanlige biter...

Jeg kan ikke fri meg fra tanken på at det er Karma som har gitt meg en på tygga. Kanskje fru Fortuna syntes jeg begynte å bli noe kjepphøy? Det er mulig hun tenkte at denne dama her kunne hatt godt av en aldri så liten leksjon i ydmykhet, jekkes ned et par hakk, liksom! Ok - point taken!

Og mens luften gikk ut av sjølbildet mitt, lurte jeg på om det i det hele tatt var mulig å redde stumpene av fiskefarsen? Etter å ha lest på nettet har jeg funnet ut hva jeg gjorde feil; jeg tenkte det var lurt å varme melkeblandingen litt, for å få farsen litt mer temperert - ikke le så for#¤%& høyt, da! Er litt usikker på om feilen kommer i kategorien "nybegynner-feil" eller "kardinal-brøler" - det er uansett pinlig! Men i alle fall: Hvordan i huleste redder jeg halvannet kilo med fiskefarse som har skilt seg???



torsdag 1. august 2013

Reparatørene kommer…



 Jeg er et barn av min tid – det er det ingen grunn til å stikke under en stol. Selv om jeg noen ganger tror jeg er veldig spesiell, så er jeg egentlig akkurat sånn som alle andre. En ting som er typisk for oss nordmenn anno 2013, er at vi eier alt for mye. Det dumme med å eie en masse utstyr er at det av og til går i stykker. Da har vi to valg; enten kjøpe nytt, eller reparere det vi har. I dag skal jeg snakke om repareringens edle kunst.

For ni år siden pusset vi opp kjøkkenet. Det ble da installert en stålvask av den gammeldagse sorten med kraner som kan skrus opp og igjen, og som var merket med ”froid” og ”chaud” – fransk, må vite… Etter noen års flittig bruk begynte kranene å lekke, omtrent samtidig med at varmtvannsberederen måtte skiftes ut. Ettersom jeg allikevel hadde tatt meg fri fra jobben for å ta i mot rørleggeren, ba jeg ham om å se på den lekke kjøkkenkranen med det samme. Han var enig med meg i at den lakk, og mente det måtte være en pakning som var røket. Dagen etter kom han tilbake og skiftet pakning på både varmt- og kaldtvannskranen. Det hadde den ”artige” bieffekten at kranene nå plutselig gikk feil vei!

Omtrent sånn ser kjøkkenkranen min ut - bortsett fra at min ikke er gullfarget... 


Alle som har skrudd på en gammeldags kran, vet at håndtakene alltid går samme vei. Samme hvor jeg har reist hen i verden – og jeg har reist en del – så skrur man alltid opp og igjen kranene samme vei. Men altså ikke hos oss! Dette var så pass irriterende at jeg ringte tilbake til rørleggeren og avtalte ny tid, så han kunne komme og fikse det. Samme rørlegger kom tilbake, klødde seg i hodet, og var enig med meg i at kranene gikk feil vei. Han forstod ikke noe annet enn at han måtte ha satt pakningene i på feil side, så dermed gikk han i gang med å bytte dem om. I mellomtiden måtte jeg løpe av gårde tilbake til jobb, og ba min sønn som var hjemme om å se rørleggeren vel ut av døren.

Senere samme kveld når jeg skulle sjekke kjøkkenkranene, gikk de fortsatt feil vei! Jeg hadde nå tatt meg fri midt i arbeidstiden tre dager for å få fikset en lekk kran, og på dette tidspunktet hadde jeg rett og slett ikke mer goodwill igjen hos arbeidsgiver, så jeg bet irritasjonen i meg, og tenkte at jeg sikkert ville klare å venne meg til det etter hvert.

Bare sånn i tilfelle du lurer; jeg gjorde ikke det! Tvert i mot er jeg nå i en tilstand av konstant forvirring hver gang jeg skrur på en hvilken som helst kran. Jeg aner ikke lenger hvilken vei en kran skal skrus for å åpnes eller lukkes! Og jeg har for lengst mistet oversikten over hvor mange intetanende gjester som har blitt søkkvåte når alt de skulle var å hente seg et glass et glass vann…

Så, for noen uker siden, begynte vasken å lekke. Den er utstyrt med en ganske stor propp som man skyver ned i drenshullet når man skal fylle vasken med vann – og det skal man jo nå og da. Jeg løftet ut proppen, og så med en gang hva som var årsaken til manglende tetthet; gummipakningen under proppen var utslitt, og hadde begynt å gå i oppløsning langs kanten.

Klok av skade, forberedte jeg meg godt. Jeg har nemlig stått i butikker før og forklart hvordan den gjenstanden jeg tror det bare finnes en sort av i verden ser ut, for så å høre en overbærende butikkmedarbeider belære meg om hvor mange typer sykkelventiler som egentlig finnes på markedet! Jeg løftet prompte ut hele proppen og stappet den i vesken.

Det er et stykke til nærmeste rørlegger, og i likhet med de fleste håndverkere, stenger de butikken klokken 16.00. Det begrenser min mulighet til å oppsøke stedet, men til slutt fikk jeg klemt det inn mellom egen arbeidstid og andre mer lystbetonte gjøremål. Jeg traff på en hyggelig dame bak disken og forklarte henne problemet mitt. Det første spørsmålet hun hadde var jeg forberedt på: ”Hva slags propp er det, da?” Triumferende trakk jeg opp den vesle plastposen med hele proppen oppi og la den på disken.

Damen fisket proppen ut med en tvilende mine, og ville at jeg skulle fortelle henne hva vasken min het. ”Hva mener du – heter?” Jeg tenkte i mitt stille sinn: ”Det er en kjøkkenvask – jeg har ikke døpt den!” Jeg må ha sett forvirret ut, for hun forklarte at det ikke nyttet bare å komme med proppen – det var så mange propper som liknet på denne. Nei – hun ville vite produsentnavnet på vasken. Da jeg sa at det visste jeg ikke, fikk jeg beskjed om å krype inn i skapet under vasken og se om det hang en merkelapp fast på undersiden. Hvis det gjorde det, ville nok produsentnavnet stå der. Det måtte hun ha før hun kunne gå ut på lageret og se om de hadde ny propp til meg! Jeg sukket, takket for hjelpen (jada – høfligheten selv!) og trasket ut av butikken med uforrettet sak.

Det er så pass lite lystbetont å gjøre sånne ting, at ukene har en tendens til å gå, uten at jeg får tatt opp igjen tråden og gjort noe med saken. Dessuten har jeg jo to vasker, og dermed to propper, så den lettvinte løsningen ble å bytte den defekte proppen over i den minst brukte vasken.



Nå kommer jeg snart til et slags poeng i denne historien. Her i helgen, fikk nemlig min kjære helt plutselig nok av den lekke kjøkkenvasken, og aldeles ut av det blå fant ham fram Reodor-Felgen-genet sitt. Han tok med seg den defekte proppen ned på verkstedet og fant fram en gammel sykkelslange, for her i huset kastes ingenting! Så klippet han den til etter diameteren på den defekte gummipakningen og satte den utenpå den gamle og skrudde hele kontrapsjonen sammen igjen (se bilde ovenfor). Og vips så hadde vi igjen en perfekt funksjonerende propp!

Denne historien sendte meg i tankene ca 40 år tilbake i tid, da de fleste var i stand til å foreta enkle reparasjoner av husholdningsartikler. Noen var imidlertid mer kreative enn andre - der i blant min onkel. Han oppdaget plutselig - ved hjelp av en skrikende frustrert kone, tror jeg - at vaskemaskinen var ødelagt. Jeg tror det skyldtes at en litt vel kreativ 5-åring hadde gått amok i programkortet med en skrutrekker. Programkortet på datidens halvautomatiske vaskemaskiner lå relativt ubeskyttet som et slags hardplast-gitter på baksiden av maskinen, like bak topplokket. 

Min onkel så på sin kone som med tårer i øynene lurte på hvordan de skulle få råd til ny vaskemaskin, og tenkte seg om. Så fisket han ut den ødelagte delen, og så mange biter som han fant (nesten alle) og tok seg en tur innom platespilleren før han forsvant ned på verkstedet i kjelleren. Dagen etterpå var vaskemaskinen så god som ny. 



Riktignok manglet det et par 78-plater fra platesamlingen, men i den store sammenhengen tror jeg min tante var riktig så fornøyd med resultatet. De gamle 78-platene var nemlig laget av samme sorten plast, eller skjellakk som programkortet til vaskemaskinen, men hvordan han klarte å støpe et nytt kort, med bare det ødelagte som mal, aner jeg den dag i dag ikke, men han klarte det! 

Om 5-åringen fikk sin straff vites ikke, men det er mulig at min onkel kjente seg igjen i sin "kreative" sønn, og tenkte at han selv hadde fått juling nok i oppveksten for dem begge... 

Nå skal det noe til å overgå min onkels evner som reparatør, men jeg må innrømme at min kjæres innsats på området mer enn en gang har fått min nesegruse beundring. Det gir nemlig en helt egen tilfredsstillelse å reparere noe man trodde var ødelagt for evig. Egentlig ikke så mye på grunn av pengene man sparer - mer på grunn av tiden man slipper å kaste bort. I tillegg skal man ikke kimse av mestringsfølelsen det gir å se det man trodde var tapt for alltid, stige som en fugl føniks av asken




mandag 17. juni 2013

I smuglernes tid.


Jeg vokste opp på 70-tallet, i den perioden av Norges historie da grunnlaget for den oljeformuen vi nå nyter godt av ble lagt. Mine foreldre tilhørte den generasjonen som hadde boliglån som ble spist opp av lønnsøkning og inflasjon. Norge gikk så det suste og middelklassen ble stadig større og rikere.

På denne tiden ble det også mer vanlig å reise utenlands - i første rekke til våre naboland Danmark og Sverige, men også andre land som Tyskland og Spania ble etter hvert flittig besøkt av nordmenn med uvante mengder reisesjekker i lommeboken. Mine foreldre var intet unntak.

Jeg ble tidlig klar over at en vesentlig og spennende del av denne reisingen var anledningen det ga til å smugle med seg varer hjem - både drikkevarer og matvarer. Jeg har en klar erindring av stuebordet vårt som flommet over av flasker med både blanke og brune væsker, mens min far med et lurt glimt i øyet dro fram enda flere flasker fra kofferten med kommentarer som "nei men - den hadde jeg glemt!" eller den klassiske "den gjelder ikke - det er jo bare en slant" om flasken som var åpnet og det var tatt et eggeglass av.

Min mor brukte å reise på busstur til Hirtshals  Det fantes egne busselskap som spesialiserte seg på å frakte passasjerer fram og tilbake til Danmark med samme båten - med tre timer til rådighet i Hirtshals. Passasjerene ble fraktet med buss til byens største kjøpesenter hvor de gikk amok blant røde pølser og billig bacon og esker med Anthon Berg marsipan, for ikke å snakke om dansk kirsebærvin! Noen husker kanskje de tykkmagede flaskene med søtt skvip som hadde et lite gullbeger inne i en rund treramme til pynt utenpå flasken. En ubestridt hit på fester på 70-tallet!

På hjemveien ble bussene ofte stanset i tollen, og min mors opprømte beretning om hvordan hun klarte å lure tollerne til ikke å oppdage hennes absurde kvanta svinestek med svor og alle kartongene med sigaretter, sluttet aldri å forundre meg.

Jeg måtte bli godt voksen selv før jeg skjønte hva dette egentlig dreide seg om. Det kan umulig ha handlet om pris, for plusset man på prisen turen kostet, samt de varene som nå og da faktisk ble inndratt (jeg tror også at det forekom en og annen bot), ville det vært billigere å handle varene i Norge - inkludert drikkevarene. Nei - dette ha handlet om spenning!

Jeg skylder ellers mine salige foreldre å opplyse om at de - bortsett fra denne hangen til illegal import av ellers lovlige varer - var ytterst lovlydige borgere. De skjøttet sitt arbeid og betalte sin skatt og var opptatt av å lære oss unger moral og etikk og alminnelig folkeskikk. Men at det gikk sport i å se hvor mange flasker de kunne lure med seg gjennom tollen på vei hjem fra en sydentur? Uten tvil!

Selv fant jeg ut allerede som 16-åring at smugling ikke var noe for meg. Om det skyldes fedrenes misgjerninger, eller andre for meg ukjente faktorer skal være usagt, men av en eller annen grunn blir jeg alltid stanset i tollen og i sikkerhetskontrollen. Og jeg mener alltid! Jeg har blitt utsatt for de mest utrolige ydmykelser og de mest nidkjære tollbetjenter du kan tenke deg. Rent bortsett fra en gummi-bekledd hanske i kroppens hulrom, har det meste skjedd meg.

Jeg har blitt trukket "tilfeldig" ut fra sikkerhetskøen på Heathrow og gjennomlyst. Jeg har fått en sprengfull koffert endevendt og bryskt skjøvet til side da tolleren ikke fant det han lette etter, så jeg rødmende ble stående og prøve å putte skittent undertøy ned i en overfylt koffert, mens mine medpassasjerer gikk knisende forbi.

Jeg har fått bagasjen min endevendt av en nidkjær sikkerhetsvakt på flyplassen i Aberdeen, på jakt etter en negleklipper han hadde sett på skjermen. På mitt spørsmål om dette var regnet for å være et våpen, fikk jeg til svar at det kunne jo hende at jeg brukte negleklipperen som avledningsmanøver for noe annet og mye verre. Derfor fortsatte han å gjennomsøke absolutt hele bagasjen min, selv etter at den famøse negleklipperen var lokalisert.

Jo, det må definitivt være noe særdeles skummelt med meg og mine intensjoner når jeg er på vei hjem fra en ukes badeferie i Hellas! Min private teori er at minnet om mine foreldres misgjerninger spøker så synlig i bakhodet mitt hver gang jeg ser en toller, eller en sikkerhetsvakt, at jeg rett og slett ser skyldig ut...




torsdag 16. mai 2013

Arkitekttegnede trehytter og curlingforeldre.


         
   I likhet med veldig mange andre ble jeg opprørt da jeg hørte at kommunen hadde revet trehytta som noen unger holdt på å bygge i et skogholt. Men jeg må innrømme at jeg nesten ble enda mer fortørnet da jeg leste at kommunen nå har slått full retrett og er i ferd med å utstyre ungene med en arkitekttegnet trehytte! 


Det er kanskje påkrevd med en forklaring:

            Det er et tegn i tiden at unger har en gjennomorganisert fritid. Begrepet «curlingforeldre» er etter hvert blitt vel innarbeidet i det norske språket, og betegner foreldre som organiserer barnas liv og legger til rette i en slik grad at barna selv ikke er i stand til å ta eget initiativ lenger.

            Alle skjønner at curlingforeldrene mener det vel, men de negative virkningene av en slik oppdragelsesmodell er etter hvert relativt godt dokumentert. At Stavanger kommune nå velger en slik modell for å rette opp igjen en urett de har begått, er intet mindre enn oppsiktsvekkende!

            Jeg blir rett og slett litt trist når jeg ser kommunen frata unger – spesielt unger som allerede har vist initiativ – gleden ved å bygge noe på egen hånd, og på den måten berøver dem muligheten til å lære gjennom prøving og feiling. Bildet under er fra Aftenbladet.no: 




            Når man først river en trehytte, for så å presentere ungene for en arkitekttegnet og kommunalt godkjent hytte i stedet, fratar man ikke da ungene den lille spiren av initiativ og tro på egne ferdigheter de måtte ha?

            Dessuten vil jeg gjerne se statistikken over hvor mange unger som har dødd av å tråkke på en rusten spiker i løpet av de siste 100 årene? Alvorlig talt – skjerpings, folkens! 

mandag 13. mai 2013

Strøm eller ikke strøm – det er spørsmålet…



I dag høstet jeg vårens første skvallerkål, eller gåselabb som den kalles her på mine kanter. Jeg sykler hver dag forbi et lite skogholt på vei hjem fra jobb, og i dag stanset jeg og plukket en hel pose full av de lysegrønne, nyutsprungne bladene på denne lite påaktede delikatessen.





 Jada – det var meg du så, lett forkledd under hetten på min røde regnjakke, krumbøyd over skogbunnen, mens jeg plukket ugress i en plastpose. Jeg har også tenkt å lage suppe av brennesle, og gjerne tang hvis jeg får tak i frisk sådan.

Hva? Skrullete – jeg? Langt i fra! Men jeg er et av de menneskene som har lett for å krisemaksimere slike nyheter som – tja, la oss si streik i EL & IT-forbundet, for eksempel… Da kommer umiddelbart urkvinnen fram i meg, og jeg begynner å tenke på alternative måter å mate familien min på.

Jeg hørte nettopp fagforeningslederen i nevnte forbund på radioen, hvor han anbefalte folk å forberede seg på strømstans ved å kjøpe nye batterier til lommelykten, og å sørge for å vite hvor stearinlysene lå. Pytt sann! Det er snart sommer, og lyst mer eller mindre døgnet rundt. Drit i lommelykta! Jeg bekymrer meg mye mer for innholdet i fryseboksen!

I min barndom var strømstans en relativt dagligdags hendelse – så pass ofte skjedde det, at det var vanlig å ha en vedfyrt støpejernsovn med koketopp i huset. Jeg synes å minnes at den ble tatt i bruk i det minste en 6 – 8 ganger i løpet av oppveksten min. Det vil si når strømmen hadde vært borte lenge nok til at det var påkrevd med et varmt måltid.




Med dette relativt friskt i minnet, satte vi inn en slik vedovn da vi bygde huset vårt for 25 år siden. Men i løpet av disse årene kan jeg ikke huske å hatt bruk for den til koking mer enn en gang, muligens. Det kommer derfor kanskje ikke som noen overraskelse at vi til slutt byttet den ut med noe som ganske sikkert er en mer moderne peis, men som er akk så ubrukelig til å tilberede varme måltider på!

Etter å ha hørt nyhetene i dag måtte jeg beherske meg for ikke å stupe ned i kjelleren og lete fram primusen og sjekke om det var parafin på den. I stedet konstaterte jeg at vi har opptil flere sekker med grillkull igjen fra fjorårets begredelige sesong, og grillet har vi saktens gjort ute, under tak før, så det tar jeg med knusende ro.

Jeg nedstammer nemlig fra en lang rekke ressurssterke kvinner som i krisetider på nærmest mirakuløst vis klarte å skaffe familien de næringsstoffene de trengte for å beholde helsen. I tillegg har jeg anlegg for hamstring – det vil si at jeg stadig mer og mindre ubevisst går og nynner på Øysteins Sundes ”Kjekt å ha”, mens jeg lurer unna ting som kan komme til nytte en regnværsdag på steder hvor jeg håper min kjære aldri vil oppdage dem.  

For eksempel har jeg stående i bokhyllen min på kjøkkenet – midt blant de mer moderne kokebøkene mine – et lite, håndskrevet hefte med tittelen ”Krise 1944”. Artig lesning! 



Her kan man finne oppskrifter som ”Krisesmør 1940”, hvor gamle tante Ingeborg har notert med sirlig skrift ”dessverre høist aktuelt” under oppskriften som innbefatter store mengde kokte poteter som moses, saltes og farves og til slutt irøres ”det smør man kan spandere”…

Den inneholder også råd og tips om hva man skal spise dersom man har vitaminmangel, og det ramses opp både nesle og andre ville vekster, samt hvor man finner disse. For eksempel bør skjell plukkes i juni og juli i ”friskt, rent vann i bevegelse, langt fra kloakk.” Falsk leverpostei kan jeg også lage – den består hovedsakelig av sild og poteter… 



Så i dag har jeg altså hatt omelett med skvallerkål og skinke til lunsj, tilberedt på min elektriske komfyr - ikke akkurat noe krisepreget måltid det, må jeg innrømme. 



Og her sitter jeg nå foran pc-en, som bare er en av de alt for mange elektriske dippeduttene som hverdagen min er full av. Kanskje det kan være nyttig å ha trusselen om varig strømbrudd hengende over hodet sånn en gang i blant?