I dag høstet jeg vårens første skvallerkål, eller
gåselabb som den kalles her på mine kanter. Jeg sykler hver dag forbi et lite
skogholt på vei hjem fra jobb, og i dag stanset jeg og plukket en hel pose full
av de lysegrønne, nyutsprungne bladene på denne lite påaktede delikatessen.
Hva? Skrullete – jeg? Langt i fra! Men jeg er et av de menneskene som har lett for
å krisemaksimere slike nyheter som – tja, la oss si streik i EL & IT-forbundet, for eksempel…
Da kommer umiddelbart urkvinnen fram i meg, og jeg begynner å tenke på
alternative måter å mate familien min på.
Jeg hørte nettopp fagforeningslederen i nevnte forbund på radioen, hvor
han anbefalte folk å forberede seg på strømstans ved å kjøpe nye batterier til
lommelykten, og å sørge for å vite hvor stearinlysene lå. Pytt sann! Det er snart sommer, og lyst mer
eller mindre døgnet rundt. Drit i lommelykta! Jeg bekymrer meg mye mer for innholdet i fryseboksen!
I min barndom var strømstans en relativt dagligdags
hendelse – så pass ofte skjedde det, at det var vanlig å ha en vedfyrt
støpejernsovn med koketopp i huset. Jeg synes å minnes at den ble tatt i bruk i
det minste en 6 – 8 ganger i løpet av oppveksten min. Det vil si når strømmen
hadde vært borte lenge nok til at det var påkrevd med et varmt måltid.
Med dette relativt friskt i minnet, satte vi inn en slik
vedovn da vi bygde huset vårt for 25 år siden. Men i løpet av disse årene kan
jeg ikke huske å hatt bruk for den til koking mer enn en gang, muligens. Det
kommer derfor kanskje ikke som noen overraskelse at vi til slutt byttet den ut
med noe som ganske sikkert er en mer moderne peis, men som er akk så ubrukelig
til å tilberede varme måltider på!
Etter å ha hørt nyhetene i dag måtte jeg beherske meg for ikke å stupe ned i
kjelleren og lete fram primusen og sjekke om det var parafin på den. I stedet
konstaterte jeg at vi har opptil flere sekker med grillkull igjen fra fjorårets
begredelige sesong, og grillet har vi saktens gjort ute, under tak før, så det tar
jeg med knusende ro.
Jeg nedstammer nemlig fra en lang rekke ressurssterke
kvinner som i krisetider på nærmest mirakuløst vis klarte å skaffe familien de næringsstoffene de trengte for å beholde helsen. I tillegg har jeg anlegg for hamstring – det vil
si at jeg stadig mer og mindre ubevisst går og nynner på Øysteins Sundes ”Kjekt å ha”, mens
jeg lurer unna ting som kan komme til nytte en regnværsdag på steder hvor jeg håper
min kjære aldri vil oppdage dem.
For eksempel har jeg stående i bokhyllen min på
kjøkkenet – midt blant de mer moderne kokebøkene mine – et lite, håndskrevet
hefte med tittelen ”Krise 1944”. Artig lesning!
Her kan man finne oppskrifter
som ”Krisesmør 1940”, hvor gamle tante Ingeborg har notert med sirlig skrift ”dessverre
høist aktuelt” under oppskriften som innbefatter store mengde kokte poteter som
moses, saltes og farves og til slutt irøres ”det smør man kan spandere”…
Den inneholder også råd og tips om hva man skal spise dersom
man har vitaminmangel, og det ramses opp både nesle og andre ville vekster,
samt hvor man finner disse. For eksempel bør skjell plukkes i juni og juli i ”friskt,
rent vann i bevegelse, langt fra kloakk.” Falsk leverpostei kan jeg også lage –
den består hovedsakelig av sild og poteter…
Så i dag har jeg altså hatt omelett med skvallerkål og skinke til lunsj, tilberedt på min elektriske komfyr - ikke akkurat noe krisepreget måltid det, må jeg innrømme.
Og her sitter jeg nå foran pc-en, som bare er en av de alt for mange elektriske dippeduttene som hverdagen min er full av. Kanskje det kan være nyttig å ha trusselen om varig strømbrudd hengende over hodet sånn en gang i blant?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar