Jämtland og Härjedalen og ting som faktisk går som det skal...

Vi er vel alle kjent med begrepet "Murphys lov" - den som sier at alt som kan gå galt, går galt. Det jeg lurer på er om det ikke finnes en annen lov? En som sier noe mer i retning av "det vil helst gå godt", eller "selv om ting kan gå galt, så gjør de ikke alltid det".

Det jeg gjerne vil fortelle om her, er våre erfaringer med Herjedalskjøkken. For nærmere elleve år siden fant vi ut at kjøkkenet som ble satt inn da huset var nytt i 1988 begynte å trenge en ansiktsløftning. Tidens tann og ikke minst to småbarn hadde satt sitt preg på både dører og benkeplater, og kjøkkenet så mildest talt loslitt ut. Vi grudde oss litt til å sette i gang renovering av husets viktigste rom, men gikk fulle av håp av gårde på en boligmesse for å se hva alternativene var.

Der traff vi ganske raskt på en representant fra Herjedalskjøkken som driver med kjøkkenfornying. Det vil si at man skifter ut dører og andre slitasjeutsatte deler, men lar selve skapstammene leve videre. Dette tiltalte oss veldig av så mange grunner. Selvfølgelig er det mye billigere enn et helt nytt kjøkken, men også med tanke på miljøet var det en god idé. Tidsbruken var også et godt argument, og snart hadde vi laget avtale med den hyggelige selgeren om å komme hjem til oss for en uforpliktende titt, med påfølgende pristilbud.

Selgeren var både hyggelig og dyktig og kom med flere gode forslag - blant dem å bytte ut underskap med skuffer, noe som naturligvis gjør det mye enklere å holde styr på innholdet. Prisen vi fikk var et messetilbud, og var så absolutt til å leve med, selv om vi regnet med at det ville komme uforutsette utgifter på toppen av det.

Kjøkkenmontøren kom da han sa han skulle komme. Gjorde jobben til perfeksjon. Ingenting gikk galt. Alt gikk på skinner. Det eneste uhellet i hele kjøkkenoppussingen stod min kjære for, da han helt på egen hånd klarte å skjære seg i hånden da han la nye gulvfliser.

Vi hadde kjøpt ny, innebygd stekeovn underveis, og fant ut at det ble et tomrom under den som var nok til en smal skuff til å oppbevare stekebrett og den slags i. Så da bestilte vi en ekstra skuff i etterkant, som naturligvis ikke var innberegnet i tilbudet vi fikk. Vi tenkte at "nå kommer den store ekstraregningen". Du har hørt det før: "Dette er en ekstrabestilling. De må lage det spesielt. Det er laget på mål. Det kommer utenom." Stor var derfor vår forbauselse da regningen kom på nøyaktig det beløpet vi var blitt enige om. De hadde ikke en gang tatt betalt for den ekstra skuffen, ei heller den ekstra tiden snekkeren brukte på å montere den! Vi har aldri vært så fornøyde, tror jeg...

Så skrur vi tiden fram til i dag. Etter nærmere elleve år fikk vi altså det som må betegnes som et tretthetsbrudd i en hengsel på kjøkkenets mest brukte skapdør. Vi kontaktet Herjedalskjøkken på mail og forklarte problemet. På søndag ettermiddag (!) tikket det svar inn i innboksen: "Hva er adressen din?" Så fint, tenkte vi og regnet med at hengselen ville bli sendt i posten med faktura.

I dag (mandag) da jeg kom hjem fra jobb og så etter post, lå det en uinnpakket hengsel til kjøkkendøra i postkassen vår. Ingen konvolutt, ei heller noe upålitelig postvesen var benyttet - bare en hyggelig ansatt som hadde kjørt innom med en hengsel til oss - helt vederlagsfritt!

Det er kanskje ikke noe førstesideoppslag, men det er sånne hendelser som gjør at jeg fortsetter å ha tiltro til at verden stort sett er et hyggelig sted, og at mennesker for det meste ønsker å hjelpe hverandre. Så på en dårlig dag, når det er mørkt ute, sjefen er en drittsekk, og kjøkkenet definitivt kunne trengt en ansiktsløftning, så tenk på at det finnes et firma som faktisk liker og tror på det de gjør! For noen annen forklaring kan jeg ikke finne på den fantastiske behandlingen vi har fått. Jeg anbefaler dem med glede!

P. S. Nei - jeg skal ikke pusse opp kjøkkenet på nytt i nær framtid og jeg er heller ikke betalt for å skrive dette innlegget. Bare sånn i tilfelle noen lurte...

Ungdommens aversjon mot meningsbærende ord...

Med fare for å høres ut som den gamle kjerringa jeg er, vil jeg i dag komme med et lite hjertesukk: Hva er det med den yngre garde og deres aversjon mot meningsbærende ord???

Jeg har observert fenomenet i lengre tid, og det later bare til å bli verre. En vanlig samtale mellom to unge jenter på bussen, kan for eksempel arte seg noe sånt som dette: (Jeg bruker her "!" for å indikere at det brukes fakter og ansiktsuttrykk i stedet for ord.)

"Nei, så jeg bare ! Og han bare ! Og jeg, vet du ! Ikke sant?"
"Næh? Hva sa han da?"
"Nei, da gjorde bare han ! Liksom. Så, jeg mener ! Ikke sant?"

Jeg regner med at flere vil nikke gjenkjennende til denne "samtalen"...

Det blir slett ikke bedre når reportere forsøksvis intervjuer ungdom på radioen - et medium som ungdom i dag antakeligvis er lite kjent med. I alle fall har de ikke skjønt konseptet med å forklare med ord det de ser, eller har vært med på. I dag prøvde reporteren seg med følgende spørsmål:

R: "Ja, hva har dere vært med på her i dag, da?"
U: "Jo - all slags:"
R: "Ja. Hvordan har dere opplevd det, da?"
U: "Joda - ganske kjekt."
R: "Hva var det som var kjekkest?"
U: "Å - mye."
R: (Prøver å henvende seg til den mest "aktive" ungdommen): "Kan du si noe du syntes var spesielt kjekt?"
U: "Nei - alt, liksom."
R: "Jaha. (på dette tidspunktet skinner det gjennom at reporteren sliter med å hale informasjon ut av ungdommene, men han kjemper tappert videre): Er det noe spesielt du vil framheve av det du har opplevd?"
U: "Ja - nei - det var jo ganske kjekt og lærerikt og sånt..." (Her har ungdommen skjønt at reporteren vil at han skal si noe som høres i det minste semi-intelligent ut, og bruker derfor ordet "lærerikt" for det liker læreren hans.)
R: (Henvender seg nå til studio:) "Ja, som dere forstår så synes ungdommene at dette har vært et kjekt og lærerikt besøk. (Henvender seg til ungdommen igjen:) Er dette noe dere kunne tenke dere å være med på igjen?"
U: "Joda - sikkert." (Viktig å ikke vise begeistring...)
R: (Innser at slaget er tapt og setter over til studio.)

Jeg skrudde dessverre på radioen etter at studio hadde introdusert innslaget, så jeg aner fortsatt ingenting om hva det handlet om!

Jeg har fundert litt over hva dette fenomenet kan skyldes. Og har febrilsk lett gjennom hjernebarken for å huske hvordan vi snakket sammen da jeg var ung. Den mest markante forskjellen slik jeg erindrer det, var at vi slo om oss med unødvendige banneord, så på den positive siden; det er sjelden jeg hører ungdom banne som en gammel sjøulk lenger!

Om å være betydningsfull.

            Jeg tror de fleste mennesker har en trang til å føle seg betydningsfulle – for noen i det minste. I våre dager er verden blitt så liten. Det vil si; den har jo ikke egentlig blitt mindre, men på grunn av all informasjonsteknologien vi omgir oss med, er andre menneskers liv bare et tastetrykk unna. Vi blir bombardert med informasjon hele døgnet, og de færreste av oss er i stand til å skru av informasjonsflyten. Flere og flere blir avhengige av den, og tilbringer mer tid til å følge med på hva facebook-vennene deres foretar seg, enn å glede seg over det som foregår i deres eget liv akkurat nå. Det verste er at for mange er det nesten slik at dersom man ikke har knipset et bilde av det man gjør og lagt det ut på instagram, så teller det liksom ikke. Dersom man ikke dokumenterer aktiviteten og publiserer bildene på nettet, så er det som om det aldri har skjedd!

Det er nå stadig flere som går vekk fra smarttelefoner og går tilbake til de tidlige mobiltelefonene (nå kalt dumtelefoner…) de som man bare kan ringe og sende sms med. De fant ut at smarttelefonene, som egentlig er håndholdte datamaskiner, tok fra dem noe som de ikke hadde lyst til å miste; nemlig evnen og muligheten til å være til stede i sitt eget liv. Jeg tror dette er noe flere og flere vil oppdage og lengte etter, etter som tiden går.

Det er et paradoks dette; at jo mer av livet vårt vi deler med omverdenen, jo mindre betydningsfulle føler vi oss. Når betydningsfullhet måles i antall "likes" er det kanskje på tide å stanse opp litt og kjenne etter hva som faktisk er viktig. Kanskje spesielt for den oppvoksende generasjon, som ikke har opplevd verden uten disse tekniske vidunderne. Jeg ser at jeg plutselig høres ut som min egen bestemor, men det er i grunnen helt greit. Hun var et klokt menneske, som jeg egentlig ikke tror jeg noen gang kan klare å fylle skoene til, men kanskje det er greit at jeg forsøker?

Jeg vokste opp i en tid hvor det ikke fantes verken mobiltelefoner eller GPS. Det vil si at hvis vi unger var ute og lekte eller drev gatelangs, visste faktisk ikke foreldrene våre hvor vi var. Det hele var basert på et sinnrikt system som kaltes «frihet under ansvar». Noen brukte også ordet «tillit» for å beskrive fenomenet. Det gikk som regel bra, og de aller fleste av oss vokste opp til å bli ansvarsbevisste borgere.

            Min bestemor var, som sagt, et klokt menneske. Ikke minst, så visste hun akkurat hvem hun var, og hvem hun var betydningsfull for. Hun hadde ingen behov for å fortelle hele verden om grovbrødet hun hadde bakt, eller de hjemmelagde fiskekakene. Jeg tror faktisk hele idéen hadde virket latterlig på henne. Det hendte at min bestemor tok bilder hun også, men da var det gjerne en spesiell anledning. Hun tok en gang med seg hele familien til fotograf og fikk et familiebilde som hun høytidelig rammet inn og hengte på stueveggen sin. Hun var fullstendig klar over at bildet ikke hadde noen som helst verdi eller interesse for andre enn hennes aller nærmeste familie. Det var også disse hun visste at hun var betydningsfull for.

            Hvis noen en gang skulle komme til å tenke på meg, på samme måte som jeg i dag tenker på min bestemor og det hun var for meg da jeg vokste opp, ja da vil jeg være usedvanlig heldig. Likevel er det svært få mennesker som husker min bestemor, og i dagens målestokk ville hun ikke blitt kategorisert som betydningsfull på noen som helst måte. På tross av dette, er vi en håndfull mennesker som lever i dag som husker henne som betydningsfull i våre liv. Når vi er borte, vil det ikke lenger være noen som husker henne. Det samme vil skje med de aller, aller fleste av oss. Det perspektivet kan det kanskje være godt å ta med seg, selv om tanken kan være smertefull å bære i en tid da alle later til å tro at de er verdens navle, og barn blir oppdratt til å tro at de er verdens mest betydningsfulle personer.

            For hva betyr det egentlig å være betydningsfull? Mange vil nok i dag forbinde ordet med det å være kjendis, og i dagens medievirkelighet er det lettere enn før å bli nettopp det. Da jeg vokste opp måtte man ha et eller annet talent for å bli kjent. Enten måtte man være ekstra god til å spille fotball, gå på ski, synge, eller spille teater. Store statsledere var kjendiser. Skuespillere, popstjerner og idrettshelter likeså. De som ikke ble regnet som betydningsfulle, var mennesker som ikke hadde noe spesielt talent. De som bare var helt alminnelige hverdagsmennesker, som for eksempel min bestemor. I våre dager kan selv det mest tomhjerna hønsehodet få sine minutter i rampelyset, ettersom realityprogrammer ikke ser ut til å miste sin popularitet på lenge ennå.

            Men er det å være kjendis virkelig det samme som å være betydningsfull? Min påstand er at nei – det er ikke det. Det er her vi som lever i det mediestyrte samfunn har trådt feil. Jeg går ut fra at selve drivkraften til dem som melder seg på realityshow av typen «Big Brother», «Robinsonekspedisjonen», eller «Paradise Hotel» er å oppnå en følelse av anerkjennelse og betydningsfullhet. Jeg tviler imidlertid på at noen av dem opplevde at folk flest var mer interesserte i deres gjøren og laden etter at det verste medieståket hadde lagt seg. På sett og vis er det kanskje mer synd på disse menneskene enn på oss som aldri har vært i rampelyset. De har opplevd noe de higet etter, for så å miste det igjen. Det kan umulig føles bra! 

            Naturligvis er jeg selv også et barn av min tid, og bare det faktum at jeg skriver dette blogginnlegget, er et bevis på det. I min bestemors tid, ville disse tankene kanskje ha havnet mellom permene i en privat dagbok – muligens kun lest av etterkommerne etter hennes død. Nå vil dette innlegget ligge tilgjengelig på nettet i all overskuelig fremtid – tilgjengelig, men bare lest av noen ytterst få. Det er i grunnen ikke noe særlig betydningsfullt over det heller… 

Tusenårsstedet – «Piazza Siddisi»…

Jeg ser at park- og veietaten i Stavanger er i gang med et forprosjekt for å endre torget, eller «Tusenårsstedet» som det heter i ny språkdrakt, antakeligvis for å harmonere med arkitektenes grandiose vyer for denne golde, steinsatte plassen. Arkitektgruppen bak vinnerforslaget har blitt reengasjert av kommunen for å gjøre plassen mer brukervennlig, blant annet ved å beplante og lyssette den.

RAs oppslag om saken kan leses her.

Jeg har flere spørsmål i forbindelse med dette: Det første er hvorfor i alle dager man reengasjerer en gruppe arkitekter som åpenbart har gjort en så dårlig jobb at det nå har gått opp selv for kommunen at torget er fullstendig ubrukelig, og at det derfor må utbedres for i det hele tatt å ha en sjanse til å bli et sted hvor folk ønsker å oppholde seg igjen?

Stavanger Aftenblads oppslag om vinneren av arkitektkonkurransen.

Det neste jeg reagerer på er arkitektgruppens navn; «Piazza Siddisi». Pretensiøst nok gir det assosiasjoner til plasser i italienske storbyer, Roma for eksempel, noe jeg regner med er tilsiktet. Mitt spørsmål er; hvorfor det? Hvorfor i alle dager skal en liten vestlandsby ha et torg med et navn som enten indikerer grandiose forestillinger om levetid, eller forsøker å etterlikne store, åpne plasser i en by med 4 millioner innbyggere og 10 millioner turister hvert år?

La oss stikke fingeren i jorda og se hvor vi befinner oss et lite øyeblikk: Stavanger er fortsatt en liten by som ligger i et lite land i utkanten av verden og vil aldri bli noen metropol, uansett hvor mange oljemilliarder vi strør rundt oss. Turistnæringen i distriktet har klart å sette Stavanger på cruiseskip-kartet (og ære være dem for det), men har noen peiling på hva disse turistene vet om Stavanger? Det mest hørte spørsmålet fra cruiseturistene når de kommer i land, er «hvor er vi?» De har kjøpt en ferietur som tar dem langs norskekysten hvor de nyter synet av uberørt natur, høye fjell og trange fjorder, og når de kommer hjem skal jeg vedde på at de fleste av dem ikke klarer å huske navnet på alle byene og tettstedene de var innom på turen – Stavanger inkludert!

Selv om vi med rette er stolte av domkirken vår, kan den objektivt sett ikke måle seg med andre katedraler i Europa. Nidarosdomen må for eksempel kunne sies å være langt mer storslått en vår egen kjære steinkirke fra middelalderen. Domkirken ser i tillegg liten og puslete ut slik den nå ligger på toppen av denne svære steinørkenen, spesielt sett fra vågen hvor alle cruiseturistene kommer i land.

Jeg skulle ønske at Stavangers politikere ville slutte å prøve så hardt «å sette Stavanger på kartet», og heller innfinne seg med at byen allerede finnes på kartet, men at det er helt i orden at vi ikke er en særlig betydelig by i noen som helst sammenheng. «Smått e godt» sang Stavangerensemblet på 70-tallet. Kanskje vi burde dra denne sangen frem fra glemselen igjen og begynne å nynne på den på vei til jobb? 

Klumsete - jeg...?

Jeg vet ikke hvorfor, men det har en tendens til å skje meg ting som man ikke skulle tro var mulig. Jeg vet ikke om "uhell" er helt beskrivende, for det høres liksom litt alvorlig ut. Jeg tenker mer på sånne ganske harmløse, men fryktelig irriterende små hendelser som jeg ikke helt skjønner hvordan jeg får til. Jeg skal gi et par eksempler:

I dag gikk jeg fra vaskerommet med en stabel med nystrøkne skjorter og annet nybrettet tøy. På vei  mot soverommet, klarte jeg å hekte fast en stropp (eller noe annet - jeg vet ikke helt hva det var under haugen med rene håndklær) i en potte med orkideer som står i et hjørne i gangen - med det resultat at potten med blomster og bark og støtte pinner plutselig lå strødd utover hele gulvet.  Det hele ble fulgt av et kvarter med innett banning, soping og vasking av gulv og vegger!

En annen gang klarte jeg det kunststykket å trekke i snoren på do (som i vårt hus er en knott på toppen av sisternelokket) på en sånn måte at akkurat i det stangen som knotten var festet i nådde toppen, og det var naturlig å slippe den, glapp knotten av og datt rett opp i skålen - helt synkront med at vannet fosset inn fra sisternen. Naturligvis endte det med at hele knotten ble spylt ned i toalettet, mens jeg ikke kunne gjøre annet enn å se på med et stille "neeeeeei!!!"

En annen klassiker hjemme hos oss, er når jeg skrur på korken på tannpastatuben, og den på mirakuløst vis klarer å skru seg av i stedet for på, og dermed faller ned i vasken og selvfølgelig rett ned i hullet der den løse, moderne proppen burde ha vært, men aldri er. Pussig nok passer korken på tannpastatuben akkurat i hullet, slik at den plutselig fungerer som en perfekt tilpasset propp langt nede i sluken - akkurat så langt nede at den er helt aldeles umulig å få opp, uten å skru fra hverandre hele vannlåsen...

Her en dag bestemte jeg meg forresten for at kjøkkengulvet hadde bruk for en vask. Det var sånn omtrent da strømpene mine plutselig hang fast i en klissete flekk foran vasken... Så jeg fant resolutt fram bøtte med grønnsåpevann, gulvklut og langkost og satte i gang. Nå er det sånn at huset mitt ikke akkurat er innredet etter den minimalistiske stilen som har vært in i det siste - langt i fra! På kjøkkenet mitt henger det hyller i alle utforminger - alle er gamle og alle har en historie knyttet til seg. Det samme har alle gjenstandene som står stablet på nevnte hyller. Bare for at du skal få et lite inntrykk av hvordan det ser ut hjemme hos meg, liksom...

Men tilbake til gulvvaskingen: Jeg skurte i vei, og med jevne mellomrom må man jo vri opp gulvkluten, og mens jeg stod der og bøyde meg over bøtta og vred i vei, med langkosten skjøvet opp under armen, for å feste den nyoppvridde gulvkluten til den, mer kjente enn hørte jeg at det skjedde noe som ikke burde skje; jeg dyttet toppen av langkosten opp under en av hyllene, slik at den ble vippet av krokene den var festet til veggen med, og det resulterte selvfølgelig i at hyllen med alt som stod på den deiset i gulvet, så glass og trefliser skvatt! Heldigvis tror jeg ikke at noe gikk i stykker akkurat den gangen.

I går kveld toppet jeg det hele av med en tur opp til nærmeste take-away, hvor jeg hentet min forhåndsbestilte middag. Den bestod av to plastbokser, en med kokt ris, og en med kylling og grønnsaker i karrisaus. Jeg syklet naturligvis opp - det er tross alt bare 500 meter opp i veien og været var nydelig. Jeg stappet derfor lommeboken i bukselommen på shortsen min og trødde i vei. Etter å ha betalt for maten slapp jeg nonchalant lommeboken min oppi posen sammen med middagen min som jeg så plasserte i kurven som henger foran på styret på sykkelen.

Du kan kanskje gjette hvordan det gikk; Posen med maten ble stående litt på skjeve (oppå sykkellåsen, viste det seg) og plastboksene fra slike take-away restauranter er overhodet ikke tette - bare tilfelle noen trodde det! Vel hjemme kunne jeg altså konstatere at ikke bare hadde all sausen rent ut av boksen og lå nå i bunnen av plastposen (som mirakuløst nok faktisk holdt tett!) men lommeboken min med penger og alle mine kort (har du noen gang talt hvor mange forskjellige kort du har i lommeboken din? Gjør det en gang du ikke har noe annet å finne på!) var på dette tidpunkt fullstendig marinert i karrisaus. Selv etter grundig vask, sitter det fortsatt en eim av thaimat igjen i den...

Som sagt - jeg vet ikke hva det skyldes. Er jeg bare helt utilgivelig tankeløs og klumsete, eller har fru Fortuna et horn i siden til meg? Jeg vet det ikke. Kanskje det er prisen jeg må betale for å le høyt og hjertelig hver gang noen går på trynet, eller snubler i en kant? Jeg elsker slap stick humor nemlig, og når jeg tenker på hvordan jeg antakelig hadde sett ut dersom noen hadde fanget disse episodene på film, så joda - jeg har nok kanskje forklaringen akkurat der!

Mye moro med FedEx... NOT!

Joda - jeg skal altså snart en liten svipptur til Japan for å besøke min førstefødte og hennes mann, som har fått det for seg at å jobbe og studere et år i en liten fiskerlandsby i Japan (Sendai har 1 million innbyggere og ligger ikke egentlig ved kysten...) er en kjempegod ide! Spøk til side; jeg unner dem begge opplevelsen og innsikten det gir å oppleve andre deler av verden en stund.  Her kan du forresten lese litt om min datters opplevelser i Sendai

I den forbindelse fant jeg ut at det ville svare seg å kjøpe togbilletter på forhånd. Det japanske jernbaneselskapet, som for øvrig har verdens raskeste og mest punktlige tog, utsteder nemlig noe som mest av alt kan sammenliknes med interrail-billetter - men bare for turister. Her er forresten siden til en engelskmann som ga oss veldig god innføring i det japanske jernbanesystemet. Siden hans heter The Man In Seat 61

Som sagt, så gjort. Siden var relativt enkel og selvforklarende, og etter å ha fylt ut all nødvendig informasjon, så som navn, adresse, telefonnummer og e-post, fikk jeg en mail fra selskapet med beskjed om at brevet med billettene ville bli levert på døren av FedEx i løpet av 2 til 4 dager.

Det var den 3. mars. I dag er det 12. mars, og det gikk plutselig opp for meg at jeg ikke hadde mottatt noen togbilletter ennå. En kjapp telefon til reisefølget mitt, forsterket engstelsen min; hun hadde nemlig mottatt sendingen 2 dager etterpå - på døren, som avtalt.

Heldigvis hadde jeg e-posten med bestillingsbekreftelsen og - ikke minst - sporingsnummeret jeg trengte for å spore pakken. Heldigvis er jeg ikke helt tapt bak en computer, så jeg fant fram til FedEx sin hjemmeside, plottet inn sporingsnummeret, og fant ut at pakken var forsøkt levert den 7. mars klokken 11:48.

Nå vet jeg ikke helt hvor mange norske borgere (skiftarbeidere unntatt) som pleier å befinne seg hjemme på den tiden av døgnet, men jeg var da altså på jobb. Nå skulle man jo kanskje tro at ettersom jeg hadde utstyrt FedEx med både e-postadresse og mobilnummer, at noen ville ta kontakt for å avtale ny levering, men neida - det er ikke sånn det virker!

I stedet kunne jeg på sporingssiden lese at pakken nå befant seg på min "local FedEx facility". -Jaha, tenkte jeg. Jeg lurer på hvor det er hen? Søk på FedEx i Stavanger ga meg 0 resultat. Hm...

Plutselig fikk jeg en innskytelse som jeg antakeligvis kan takke underbevisstheten min for og jeg åpnet siden til Bring.no, og skrev inn sporingsnummeret til FedEx på søkesiden deres. Og jammen fikk jeg ikke treff, gett! Og ble sporenstreks satt videre til posten.no sine sider som kunne opplyse meg om at pakken lå og ventet på meg på min lokale "post i butikk", og at dersom jeg ønsket å få pakken levert hjem til meg ville det koste meg et gebyr på 79,- kroner.

Akkurat, ja! Skal vi se, bare for å rekapitulere: Jeg bestiller en vare hos en leverandør som lover meg å levere varen hjemme på døren hos meg uten ekstra kostnader innen 2 til 4 dager. Når jeg etter 9 dager uten kontakt, selv går inn og sporer pakken, blir jeg sendt fra FedEx til Bring.no og så videre til posten.no, hvor jeg til slutt blir avkrevd 79 kroner for noe jeg allerede har betalt for. Med mindre jeg selv vil kjøre (har ikke bil selv) og hente pakken på min lokale (yeah, right!) Rimi-butikk.

Det ender selvfølgelig med at jeg får min kjære velvillige privatsjåfør til å kjøre meg til Rimi, og når jeg spør etter pakken i luken, finner den unge post-i-butikk-ansatte straks fram konvolutten som ligger klar i skranken og venter på meg. Øyensynlig den eneste FedEx-konvolutten de har inne for øyeblikket, for i det jeg sier FedEx, slenger han hånden inn bak en halvvegg og fisker den fram. Trengte ikke en gang å vise bevis på at jeg var den jeg påstod at jeg var!

Nå er det sånn at jeg vanligvis ikke hisser meg så lett opp over slike "hverdagslige saker" som Karlsson på taket ville ha sagt, og jeg har jo tross alt fått pakken da. Men nå kjenner jeg faktisk at irritasjonen min vokser likevel. Det mest irriterende er i grunnen at med et slikt system, hvor tre (3!) forskjellige speditører er involvert i å levere en konvolutt, så er det åpenbart at alle vil skylde på hverandre. "Alles ansvar - ingens ansvar" heter det i et gammelt uttrykk, og det gjelder i stadig økende grad i dag.

Det er kanskje den egentlige grunnen til at stadig flere selskaper blir delt opp i underselskaper (ref. Posten og Bring) fordi de da kan flytte ansvaret for det som ikke virker over på den andre "aktøren" som viser seg egentlig å være akkurat den samme når det kommer til stykket. Bring ble etter sigende opprettet for å kunne yte en ekstra service til de som var villige til å betale litt ekstra. Men hva hjelper det, når Bring ikke klarer å levere varene, og setter leveransene ut til posten som yter akkurat så dårlig service som de etter hvert er blitt beryktet for?

Jeg er så gammel at jeg husker den tiden da mottoet til postverket var "Posten skal fram!" Det er mulig at det mottoet i dag bare høres når postman Pat ruller over skjermen.

I forkjølelsens tid...

I skrivende stund sitter jeg i en lenestol i stuen med dyna pakket godt rundt meg og lap-top'en i fanget. Jeg har nettopp satt til livs 2 tallerkener med det min gamle morfar kalte "storm-suppe". Fra nesa kommer det nå og da ukontrollerte drypp, og jeg kjenner meg relativt tett i pappen. Legg til at klokka er halv tre på mandags ettermiddag, så begynner du kanskje å ane at jeg er hjemme fra jobben fordi jeg er forkjølet.

Dersom folk som kjenner meg leser dette, og jeg påstår at hjemme hos oss er kjønnsrollene snudd på hodet, så vet jeg at det er flere som vil heve minst et øyenbryn! Det er likevel akkurat det jeg er i ferd med å gjøre, så det er vel best at jeg utdyper det hele en smule.

Det er en stående vits at ingen blir så syke som syke mannfolk - og med det menes selvfølgelig at de er noen sytekopper og hypokondere som aldri ville ha tålt en barnefødsel! Hos oss er det omvendt. Det vil naturligvis si at det også hos oss var jeg som stod for barnefødslene, noe jeg definerer som hardt arbeid - ikke sykdom. Forkjølelse, influensa og den type unyttige irritasjonsmomenter må jeg noe motvillig innrømme at min kjære håndterer langt bedre enn meg.

Så jeg spiller You've got a cold av 10cc og syns synd på meg selv, mens årets ny-utklekkede virus holder fest i slimhinnene mine. Det er så banalt at det ikke er til å holde ut! Mitt google-søk på "Ive got a cold" ga meg 354 millioner treff, samt en myriade med bilder, hvorav jeg umiddelbart falt for dette, for å beskrive hvordan jeg føler meg:

Seriøst; finnes det noe mer gørr enn å være forkjølet? Jeg bare spør...