I dag har det vært en merkelig dag. Litt sorg og litt lettelse, sånn i lett blanding, liksom. Jeg skal forklare:
Katten vår, Sushi (med tilnavnet "Utgiftsposten" etter en serie med nødvendige og spinndyre behandlinger for ca 9 år siden) vandret hen til de evige jaktmarker i dag, hvor hun forhåpentligvis koser seg med å slikke sol og jakte på en og annen markmus.
Hun hadde i grunnen skrantet en stund; hadde ikke matlyst, var unormalt kosete til henne å være, og ble tynnere og tynnere og matt i pelsen, så vi mistenkte jo etter hvert at noe var alvorlig galt. Så da påsken var over, fikk vi bestilt time hos dyrlegen og i dag gikk turen dit, med et bur med en meget motvillig katt på fanget! Hun ble undersøkt og legen fant ganske raskt ut at hun hadde en tumor i magen, så det gjorde valget lett for oss. Vi fikk være sammen med henne og klappe henne mens hun sovnet rolig inn, med dyrlegens hjelp. Jeg ble i grunnen litt overrasket over hvor lei meg jeg faktisk ble, og det trengs muligens en liten forklaring på det også, så her kommer den:
Vi skulle nemlig slettes ikke ha noen katt! Med opptil flere allergikere i huset, hadde husdyrholdet hos oss seg stort sett begrenset seg til akvariefisk. Men så var det en sommer for ti, elleve år siden (det ingen som later til å huske nøyaktig når hun dukket opp) at min sønn og en kamerat sov i telt i hagen, og der fikk de jammen meg besøk av en halvvoksen kattunge som var usedvanlig selskapssyk. Guttene lot seg naturligvis sjarmere i senk, og lurte seg inn og fant litt mat til henne, og dagen etter kom hun naturligvis tilbake (lurer på hvorfor...?) Lang historie kort; vi hadde plutselig fått ansvaret for en katt!
Da vi raskt ble klar over at det var en hunnkatt, ble hun prompte sterilisert - ettersom ingen i husholdningen finner noen som helst glede i å slå ihjel kattunger.
Min kjære snekret et godt isolert hus til henne som ble satt i den luneste kroken i carporten og der sov katten hver natt. Etter en stund da det begynte å bli kaldt i været, skaffet vi henne en kurv i en krok på kjøkkenet, hvor hun fikk lov å ligge når det var folk på kjøkkenet. Katten var aldri i resten av huset, på grunn av den før omtalte allergien (sånn rent bortsett fra når noen glemte å lukke dørene og katten så sitt snitt til å snike seg ned i kjelleren og rote rundt i sagmuggen på verkstedet, som av en eller annen grunn hadde en spesiell tiltrekningskraft på henne...)
Da katten var omtrent ett år gammel ble den antakeligvis påkjørt av en bil. Ingen av oss er helt sikre, for vi fant bare en hardt skadet katt etter et par døgn hvor hun hadde vært borte, og da trodde vi ærlig talt at hun hadde brukt opp alle de ni livene sine og at det bare var en ting å gjøre. Imidlertid var dyrlegen av en litt annen oppfatning etter å ha plukket henne ned fra toppen av gardinet, hvor hun plutselig befant seg etter å ha blitt sluppet ut av reiseburet inne på undersøkelsesrommet! Men hun trengte mye stell og pleie, og da vi fikk beskjed om at hun måtte holdes innendørs til hun var helt frisk igjen, var det bare en løsning, og det var å ha henne "stallet opp" hos dyrlegen til hun var frisk igjen. Penger...? Pføyt! Hvem trenger penger når man kan få tilbake en katt med et øye, og knekk på halen...? Nå hadde katten fått enda et nytt tilnavn; "den enøyde banditten" - kjært barn, mange navn? Vel - ikke helt:
Etter dette ble vel katten aldri egentlig helt "seg selv" igjen. Det var vel i grunnen ingen utpreget barnevennlig katt vi hadde, for å si det sånn... Når vi hadde småfolk på besøk i huset, måtte katten ut, ellers kunne man risikere at et barn som hadde lyst til å klappe den "søte" katten, enten ble klort eller i verst fall bitt av en ikke helt veloppdragen pus! Vi i den "nærmeste kretsen" lærte oss jo å tolke signalene hennes etter hvert, men de fleste besøkende (både barn og voksne) var i grunne redde for hele katten!
Hun var ellers særdeles flink til å klatre i både trær og på hustak. (Spiderman gå hjem og vogg!) Vi fant henne ofte på rekkverket til verandaen, hvor hun akkurat klarte å strekke seg langt nok ut til å skrape på kjøkkenvinduet når hun ville inn - jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme til å savne å ha et stripete kjøkkenvindu, fullt av kattepoter med søle på... Jeg vet ikke hvem som skvatt mest den første morgenen katten opplevde nattefrost. Plutselig var rekkverket såpeglatt, og hun skled og deiste en hel etasje ned og havnet i bunnen av kjellertrappen! Der røyk det nok et liv til, tenkte jeg, da katten for som en rakett opp av trappehalsen og gjemte seg slukøret under naboen veranda.
Men i dag var altså alle livene brukt opp, gett. Og jeg sitter her og kjenner på melankolien og lurer på hvordan sommeren kommer til å bli uten en katt som smyger seg rundt føttene mine og roter i de nyplanta bedene mine, og sitter på toppen av drivkassen min, så plastplatene trykkes ned og blir ødelagt.
Plutselig kom det en sangstrofe til meg. Abbey Lincoln synger så vidunderlig melankolsk og vakkert om ting som blir borte, men som kanskje ikke er helt borte likevel...? Jeg tror like så godt jeg deler hele sangen her:
http://www.youtube.com/watch?v=j2OO3vuk3r4
Og for den som lurer på hva i alle dager slaget ved Hastings har å gjøre med denne historien, så kommer svaret her: Da jeg fortalte min kjære hvor mye regningen fra dyrlegen for avliving av pus kom på, sa han: "Åh - det er jo samme år som slaget ved Hastings stod." Joda - og dermed var Utgiftsposten en saga blott...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar