Norsk Museum for Krenkelser.

            De ansatte på Norsk Museum for Krenkelser (heretter kalt NMK) har det travelt for tiden. Det som startet som en relativt beskjeden samling for en god del år siden, har i årenes løp utviklet seg til å bli et fullskala museum med mange etasjer og svære saler – alt bygget for å huse de mange krenkelsene som det norske folk i årenes løp har sett seg tjent med å ta vare på og hegne om.

            Hver eneste dag kommer folk bærende med nye krenkelser de gjerne vil ha utstilt på museet. Og de ansatte tar pliktskyldigst i mot dem alle sammen. De blir vasket og flikket på, og noen av dem blir pusset så grundig at de nesten ikke er til å kjenne igjen etter at museumskuratorene har gjort jobben sin.

            Her finnes det avdelinger for de utroligste krenkelser: Avdeling for seksuell trakassering, avdeling for rasistiske bemerkninger, avdeling for blasfemi, avdeling for politiske krenkelser, avdeling for religiøse krenkelser, avdeling for hersketeknikker, avdeling for psykisk terror og jammen har ikke «Gutteklubben Grei» fått en egen etasje for alle krenkelsene de har stått ansvarlige for i årenes løp!

            Det er i det hele tatt ikke måte på hvor stort og uoversiktlig dette museet har vokst seg i årenes løp. Og det er tydelig at et slikt museum behøves, skal vi dømme etter besøkstallene som stiger i takt med størrelsen på bygget, og de stadig nye avdelingene som åpnes. Alle later til å ha interesse for samlingen – ikke minst pressefolk – men jeg har lagt merke til at de fleste er mest interessert i å besøke den avdelingen de selv har levert bidrag til. Aller helst liker folk å stå foran sine egne innleverte verk og studere dem inngående. Av og til kaster de et sideblikk på en liknende krenkelse innlevert av en annen, og avgjør raskt at deres eget verk er større og viktigere enn naboens.

Kan de invitere noen med seg på museet for å ta deres personlige krenkelser i nærmere øyesyn gjør de det svært gjerne. Selv mennesker som ikke har behov for å besøke museet blir noen ganger dratt motvillig inn i det. Det er som om de som tilbringer mye tid i NMK har problemer med å skjønne at alle andre ikke er så interessert i å se på gamle eksempler på idiotisk oppførsel, eller tåpelige fornærmelser.

I det siste har jeg også lagt merke til den kaféen som har dukket opp like over gaten for NMK. Det er en unnselig liten kafé hvor det sitter idioter og holder øye med inngangen til museet. De fører nøye manntall over alle de besøkende og hver gang et nytt menneske kommer for å levere noe til samlingen, gnir de seg i hendene og vokser der de sitter.

Det verste disse idiotene kan tenke seg, er at folk slutter å gi krenkelsene sine til museet. Tanken på at noen mennesker faktisk nekter å ta imot krenkelser i det hele tatt, gir dem mareritt på høylys dag! Av og til hender det til og med at krenkelser blir slått i småbiter og rett og slett kastet i glemselens hav. Da er det som om idiotene blekner og blir mindre. De krymper der de sitter i stolene sine, og til slutt blir de gjennomskinnelige og forsvinner helt.

Jeg drømmer om den dagen da det ikke lenger er bruk for NMK. En dag da tåpelige og ugjennomtenkte, eller bevisst provoserende utsagn får den oppmerksomheten de fortjener – nemlig ingen oppmerksomhet i det hele tatt! 

Nettbruk og konsentrasjonsvansker.

 Jeg har fundert en del i det siste, på hvordan vi påvirkes av nettbruken vår. Selv er jeg etter hvert blitt en godt voksen kvinne, og begynte ikke å bruke dataverktøy før jeg hadde småbarn i huset. Jeg vokste altså opp i tiden før pc-er, mobiltelefoner og nettbrett var blitt allemannseie. Barndommen min bestod av kreativ lek og mye lesing. Vi hadde bare en tv-kanal – noe som gjorde at folk hadde noe å snakke sammen om dagen etter.

For dem som har opplevd det, er dette en selvfølge. For dem som er født senere, hører dette til fortidens litt ulne og uforståelige univers – sånn like i nærheten av dampmaskiner, vikingtiden og dinosaurer.

Nå har den moderne virkelighet innhentet også meg, og jeg tilbringer mer tid daglig enn jeg liker å tenke på foran en eller annen skjerm. Jeg liker det egentlig ikke, men jeg ender ofte opp med å sitte i timevis og glo på et temmelig meningsløst tv-program, eller scrolle gjennom ymse innlegg på facebook, eller i nettaviser.

Det jeg merker som en gjennomgående trend, er at jeg har mindre og mindre tålmodighet til å lese noe ferdig. Selv om jeg klikker meg inn på en artikkel fordi den i utgangspunktet interesserer meg, er det sjeldnere og sjeldnere jeg orker å lese hele. Ikke fordi emnet plutselig blir uinteressant, men fordi artikkelen er for lang. Det samme gjelder for youtube-snutter. Hvis filmen er mer enn 5 minutter lang er sjansen for at jeg ikke gidder å se den ferdig høyst reell.

Dette skremmer meg. Jeg har oppdaget at hjernen min er i ferd med å få ADHD-symptomer. Nå skal det sies at jeg er en person som interesserer meg for mangt og mye, og noen ganger kan ha vansker med å bestemmer meg for hva jeg skal gjøre, men så ille som nå har det aldri vært. Resultatet av denne mangelen på konsentrasjon, er ofte at jeg hopper fra tema til tema og fra prosjekt til prosjekt, og aldri gjør noe jeg har begynt på ferdig.

Jeg som tidligere var en skikkelig lesehest, opplever nå at svært få bøker fenger meg nok til at jeg gidder å lese dem ut. Jeg synes ofte at forfatteren bruker for lang tid på å komme til poenget, og ordrike bøker blir som oftest lagt bort etter få sider.

Det hender også at jeg våkner om natten av at hjernen min er i full sving med å kreere spennende historier, og det kan da være vanskelig å falle til ro igjen. Det er som om hjernen ikke klarer å skru seg av ordentlig, og synes søvn er skikkelig irriterende, og derfor setter i gang noen hemningsløse og usammenhengende drømmesekvenser – bare for å forlyste meg!

Nå kan jeg heller ikke fri meg fra tanken på hva som skjer med unge hjerner, når selv min hjerne, som faktisk rakk å bli ferdig utvokst uten denne stimulien, blir så påvirket av nettbruken min. Hvis jeg reagerer med konsentrasjonsvansker, hva da med de som er unge og som trenger hjernen sin for å tilegne seg all den kunnskapen som skal til for å gjøre dem i stand til å ta vare på kloden vår for fremtidens generasjoner? Jeg tviler på om evnen til å reagere kjapt nok til å trykke på riktig knapp under et dataspill, vil gjøre dem egnet til denne herkuliske oppgaven som ligger foran dem.

Vi lever i en stadig mer komplisert verden. Aldri har vi hatt tilgang til så mye informasjon så raskt som nå, men klarer hjernene våre å prosessere all denne informasjonen? Mye kan tyde på at vi har problemer med nettopp det. Informasjonsalderen er ganske ny, og fordelene med å ha all verdens kunnskap tilgjengelig er åpenbare. Ulempene er kanskje ikke så synlige.

Problemet i våre dager er å sortere. Vi trenger å ha et bevisst forhold til hva det er verdt å ta inn av den overfloden av informasjon som treffer netthinnene våre hver eneste dag. Vi kan ikke løse alle verdens problemer alene, og følelsen av avmakt kan noen ganger bli så overveldende at vi heller synker inn i realityserienes pseudoverden og laller tomhjernede rundt i underholdningsindustriens lykkeland.

Og hvordan sorterer man så informasjonsmengden? Vel – et mulig scenario er faktisk å logge seg av nå og da. Det går an å bestemme seg for en tid på døgnet når man ikke er tilgjengelig for all verden. Å skru av mobiltelefonen eller pc-en er en skremmende tanke for mange, men det går faktisk an å si at mellom klokken fem og åtte i dag, er jeg utilgjengelig. Hvis du må ha fatt i meg akkurat da, så stikk innom. Jeg sitter hjemme og leser en bok.

P.S.: Hvis du har klart å lese hele dette blogginnlegget, er du nesten verdig en premie! Jeg foreslår at du belønner deg selv med å logge deg av og ta deg en tur ut, for eksempel. Hva med å besøke en venn? 

Kan trafikkproblemene løses ved hjelp av sunt folkevett?

Vi har et gedigent trafikkproblem her i Stavanger-regionen. Alt for mange av oss driver matpakkekjøring til og fra jobb, og transporterer ungene til ymse fritidsaktiviteter på kveldstid, og resultatet er at veiene våre har trafikkork mesteparten av døgnet.

Mens yrkessjåfører hindres i å komme fram i tide, er folk frustrerte over at de bruker dyrebar fritid i ferjekø for å komme seg til hytta i helgen. Alle later til å være enige om at flere bør ta i bruk kollektivtransport eller sykkel, men at det er «de andre» som må gjøre det. Imens krangler politikerne om hva som er den beste måten å få folk til å endre adferd på.

For mange er bilen en nødvendighet for å få hverdagen til å gå i hop. Eksempler kan være småbarnsfamilier med unger som skal leveres i barnehage i en bydel, før man skal nå jobben i en annen, og hvor logistikken med kollektivtransport ville blitt uhåndterlig. Eller skiftarbeidere som er avhengige av å komme seg til eller fra jobb på tider av døgnet hvor det ikke finnes busstilbud.

På den annen side, er det svært mange av oss som ikke lenger har unger i barnehagealder, eller skiftarbeid, eller et yrke som medfører kjøring i arbeidstiden. Svært mange av oss tilbringer arbeidsdagen fra åtte til fire på et sted, og fortsetter faktisk bare å kjøre bil til jobben, fordi det er lettere å gjøre det man alltid har gjort enn å endre tankemønster og daglig adferd. De fleste opplever at bilen gir dem frihet, men når blir prisen for denne «friheten» så høy at den ikke lenger kan kalles frihet?

I hovedstaden vår opplevde de nettopp en liten «revolusjon» i forbindelse med stengningen av en sentral tunnel. Det gikk ut varsel om at folk burde benytte kollektivtransport i stedet, og det var så mange som lyttet til dette rådet, at trafikkflyten ble merkbart bedre, på tross av den stengte tunnelen! Her er vi ved et vesentlig poeng: Det er ikke sånn at absolutt alle må endre sine kjørevaner. Noen av oss, er som nevnt avhengige av bil. Vi må også regne med at en viss prosentdel av befolkningen er så egoistiske og sta at de rett og slett driter i både miljø og fellesskapet. Men – jeg tror at de aller, aller fleste av oss faktisk ønsker å gjøre det som er til beste for samfunnet, fordi vi skjønner at det som gagner samfunnet også gagner oss selv.

Så mitt forslag er rett og slett dette: Hva om vi slutter å vente på at politikerne eller kommunen, eller regjeringen eller noen andre skal løse problemene for oss? Hva om hver enkelt av oss i stedet setter seg ned og ser med kritisk blikk på vårt eget kjøremønster? Jeg er overbevist om at mange nok vil finne ut at de kan la bilen stå, til at det vil slå positivt ut på trafikkbildet.

Og til deg som tenker «hvorfor skal akkurat jeg…?» vil jeg si: Hvorfor ikke akkurat du? Kanskje vil du oppleve å komme på jobb med ny energi, etter en sykkeltur i frisk luft. Kanskje ser du en flaggermus eller hører fuglesang du ville gått glipp av inne i bilen din? Kanskje opplever du at kondisjonen blir litt bedre, og at et par gjenstridige kilo plutselig forsvinner av seg selv?

Hva sier dere, folkens? Skal vi sammen løse transportproblemene fra grasrota? 

Det som var

Jeg skriver.

Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Jeg tror jeg var omtrent 12 år da jeg begynte å føre ting i pennen på eget initiativ. Jeg klarte til slutt i voksen alder å få utgitt en roman også, kalt "Tvillinger".

Før jeg begynte å skrive, leste jeg. Mitt første lånekort på biblioteket fikk jeg kranglet meg til da jeg var 6 år gammel og nettopp hadde begynt på skolen.

I tillegg er jeg en samler - det vil si at jeg samler på alt som kan tenkes å få affeksjonsverdi en vakker dag. Derfor har jeg naturligvis samlet på veldig mange av tekstene mine. I dag, under en ryddeaksjon, kom jeg over en samling tekster som jeg skrev i tenårene. Ikke uventet var svært mange av dem så pinlige at jeg rødmet langt opp i hårrøttene av å lese dem.

Men så dukket det opp en tekst som jeg ser har blitt publisert i en avis - jeg gjetter på RA - som faktisk var ganske brukbar, om det er lov å si det selv... Den fikk meg til å tenke at jeg fortsatt er relativt enig med meg selv som attenåring, og det er av og til en bent fram forfriskende tanke!

Eksempel på det som var: Meg i 1966.

Teksten har tittelen "Det som var", og jeg skriver den like godt i sin helhet under her:

Ser ut av vinduet med lukkede øyne. Ser koselige, små hus med små, velstelte hager rundt seg. En smal grusvei slynger seg idyllisk mellom husene og hagene som om den lekte sisten med seg selv. Lenger borte ser jeg en fisker. Han står ute på odden med stang. Fisk får han visst også. Å ja, fin fisk til katten. Koselig å se utover båtene som dupper opp og ned, krenger litt nå og da, men ingen fare; de har greie på knop de som har bundet dem. Skimter noen levende fargeklatter oppe i skråningen der. Ja visst - det er blåbær-tid nå! Hører noe på døren - et lykkelig fjes kommer til syne med snørr under nesen og en full kaffekopp med blåbær. 

"Sitter du her og sover?" Åpner øynene og ser inn i et par triste barneøyne: "Mannen sa vi ikke fikk leke der han skulle grave. Vi måtte vente til lekeplassen kom, sa han." 

"Javel. Stikk opp på rommet og lek så lenge, du." 

Ser ut av vinduet med åpne øyne. Ser et åpent sår der det før var blåbær. Fiskeplassen er plastret igjen og tildekket med grå brakker. Fire små hus avgikk ved døden en dag og ble kjørt vekk. Hagene med rips- og stikkelsbærbusker snek seg stille vekk en vakker måneskinnskveld. De forsvant i alle fall. De stakkars husene som står igjen er invalide på livstid. Man kan allerede se tydelige spor etter den snikende sykdommen som til slutt ubønnhørlig vil kvele dem alle sammen. Ikke en blomst har den levnet, ikke en lyngkvast har den spart. Finnes det da ikke noen medisin for denne snikende, farlige pesten? Nei, det gjør nok ikke det. Sykdommen kalles utviklingen. 

Vaksinehysteri - hva er nå egentlig det?

Det hersker noe jeg nærmest vil kalle "vaksinehysteri" i media for tiden. Bakgrunnen er at det er et større utbrudd av meslinger i USA, som visstnok stammer fra Disney Land. Tyskland har også opplevd en oppblomstring av meslinger, og det er også her det foreløpig eneste dødsofferet er registrert. Ja - foreløpig er det 1 barn som har dødd av meslinger i dette nye utbruddet.

Nå vet jeg at jeg beveger meg ut på et område som folk føler sterkt for - enten de er vaksinemotstandere, eller vaksinetilhengere. Det later for øvrig til at man er nødt til å bekjenne seg til enten den ene eller den andre siden. Noe nyansert og balansert synspunkt har jeg foreløpig til gode å se i vaksinedebatten.

Selv valgte jeg å avstå fra å gi mine egne barn MMR-vaksinen da de fikk tilbudet i henholdsvis 1989 og 1990. Det hadde flere årsaker, noe jeg skal prøve å forklare her: For det første var vaksinen relativt ny da den ble tilbudt mine barn, og jeg følte meg på ingen måte overbevist om at den var trygg - ikke minst fordi den som kjent består av 3 ulike virus: Meslinger, kusma og røde hunder. Hadde det vært mulig å ta vaksine mot barnesykdommene hver for seg, er det godt mulig at jeg hadde latt barna mine vaksineres - mot en sykdom av gangen.

Selv er jeg født i 1962, og på den tiden var det fortsatt ikke utviklet noen MMR-vaksine, og disse tre sykdommene var kjent som "barnesykdommer", sammen med vannkopper, og noe man regnet med at barn skulle gjennom. Følgelig har jeg også selv hatt alle tre, og har dermed naturlig immunitet.

Jeg ønsker imidlertid ikke å bagatellisere alvorligheten av meslinger. Jeg hadde selv en mormor som mistet en femåring av komplikasjoner i forbindelse med meslinger før krigen, så jeg er fullstendig klar over hvor alvorlig sykdomsforløpet kan være.

Men jeg tillater meg å stille spørsmål ved hvorfor det gis vaksine mot kusma og røde hunder i tillegg, hvis det er meslinger som er den farligste av disse? Kusma er noe man spesielt er opptatt av å beskytte gutter mot, fordi den kan medføre sterilitet hvis kusmaen setter seg i testiklene etter at de er kjønnsmodne. For kvinner finnes det ingen slike bivirkninger. Røde hunder derimot, er det mest farlig for kvinner å få, dersom de er i første trimester av et svangerskap, da røde hunder kan medføre misdannelser på fosteret. Menn kan som kjent ikke bli gravide, og har derfor heller ingen bivirkninger av røde hunder. Så da spør jeg igjen: Hvorfor i huleste skal gutter vaksineres mot røde hunder, og jenter mot kusma samtidig som de får vaksine mot meslinger?

Til slutt vil jeg gjerne kommentere hvem det er som har mest nytte av vaksiner. Det er nemlig dem med nedsatt immunforsvar, eller en annen lidelse i tillegg. De aller fleste av disse bor i den tredje verden, og har nedsatt immunforsvar primært fordi de ikke har tilgang på rent vann og nok næringsrik mat. Med andre ord; de sulter. Når vi så vet at det i dag produseres mer enn nok mat til å mette hele jordens befolkning - ja at det faktisk kastes uhorvelig mengder mat, og at overvekt globalt sett er et større problem enn sult i våre dager, ja da blir jeg rett og slett rasende!

Hva med å la aksjeholderne i vaksinefirmaene tjene sine penger på annet vis, og heller sørge for at verdens goder blir rettferdig fordelt? Et menneske med god tilgang på næringsrik mat og rent vann vil ha alle muligheter til å utvikle et immunforsvar som er i stand til å takle en infeksjonssykdom som for eksempel meslinger. Og nei - det er på ingen måte sant at vaksiner er den eneste måten man styrker immunforsvaret på, som Sigrid Bonde Tusvik påstår her. Da jeg leste artikkelen hennes, som for øvrig er delt mange ganger, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte.

Så langt har altså vaksinehysteriet kommet! Vær så snill, folkens - kan vi ikke forsøke å ha en litt balansert debatt i det minste. Ikke bare dele ukritisk alle innlegg som rasende langer ut mot dem som har våget å stille kritiske spørsmål til legestandens ivring for vaksinering.

P.S.: Jeg har med vilje ikke gått inn på vaksinen mot svineinfluensa i dette blogginnlegget, selv om det var utrolig fristende.

Jämtland og Härjedalen og ting som faktisk går som det skal...

Vi er vel alle kjent med begrepet "Murphys lov" - den som sier at alt som kan gå galt, går galt. Det jeg lurer på er om det ikke finnes en annen lov? En som sier noe mer i retning av "det vil helst gå godt", eller "selv om ting kan gå galt, så gjør de ikke alltid det".

Det jeg gjerne vil fortelle om her, er våre erfaringer med Herjedalskjøkken. For nærmere elleve år siden fant vi ut at kjøkkenet som ble satt inn da huset var nytt i 1988 begynte å trenge en ansiktsløftning. Tidens tann og ikke minst to småbarn hadde satt sitt preg på både dører og benkeplater, og kjøkkenet så mildest talt loslitt ut. Vi grudde oss litt til å sette i gang renovering av husets viktigste rom, men gikk fulle av håp av gårde på en boligmesse for å se hva alternativene var.

Der traff vi ganske raskt på en representant fra Herjedalskjøkken som driver med kjøkkenfornying. Det vil si at man skifter ut dører og andre slitasjeutsatte deler, men lar selve skapstammene leve videre. Dette tiltalte oss veldig av så mange grunner. Selvfølgelig er det mye billigere enn et helt nytt kjøkken, men også med tanke på miljøet var det en god idé. Tidsbruken var også et godt argument, og snart hadde vi laget avtale med den hyggelige selgeren om å komme hjem til oss for en uforpliktende titt, med påfølgende pristilbud.

Selgeren var både hyggelig og dyktig og kom med flere gode forslag - blant dem å bytte ut underskap med skuffer, noe som naturligvis gjør det mye enklere å holde styr på innholdet. Prisen vi fikk var et messetilbud, og var så absolutt til å leve med, selv om vi regnet med at det ville komme uforutsette utgifter på toppen av det.

Kjøkkenmontøren kom da han sa han skulle komme. Gjorde jobben til perfeksjon. Ingenting gikk galt. Alt gikk på skinner. Det eneste uhellet i hele kjøkkenoppussingen stod min kjære for, da han helt på egen hånd klarte å skjære seg i hånden da han la nye gulvfliser.

Vi hadde kjøpt ny, innebygd stekeovn underveis, og fant ut at det ble et tomrom under den som var nok til en smal skuff til å oppbevare stekebrett og den slags i. Så da bestilte vi en ekstra skuff i etterkant, som naturligvis ikke var innberegnet i tilbudet vi fikk. Vi tenkte at "nå kommer den store ekstraregningen". Du har hørt det før: "Dette er en ekstrabestilling. De må lage det spesielt. Det er laget på mål. Det kommer utenom." Stor var derfor vår forbauselse da regningen kom på nøyaktig det beløpet vi var blitt enige om. De hadde ikke en gang tatt betalt for den ekstra skuffen, ei heller den ekstra tiden snekkeren brukte på å montere den! Vi har aldri vært så fornøyde, tror jeg...

Så skrur vi tiden fram til i dag. Etter nærmere elleve år fikk vi altså det som må betegnes som et tretthetsbrudd i en hengsel på kjøkkenets mest brukte skapdør. Vi kontaktet Herjedalskjøkken på mail og forklarte problemet. På søndag ettermiddag (!) tikket det svar inn i innboksen: "Hva er adressen din?" Så fint, tenkte vi og regnet med at hengselen ville bli sendt i posten med faktura.

I dag (mandag) da jeg kom hjem fra jobb og så etter post, lå det en uinnpakket hengsel til kjøkkendøra i postkassen vår. Ingen konvolutt, ei heller noe upålitelig postvesen var benyttet - bare en hyggelig ansatt som hadde kjørt innom med en hengsel til oss - helt vederlagsfritt!

Det er kanskje ikke noe førstesideoppslag, men det er sånne hendelser som gjør at jeg fortsetter å ha tiltro til at verden stort sett er et hyggelig sted, og at mennesker for det meste ønsker å hjelpe hverandre. Så på en dårlig dag, når det er mørkt ute, sjefen er en drittsekk, og kjøkkenet definitivt kunne trengt en ansiktsløftning, så tenk på at det finnes et firma som faktisk liker og tror på det de gjør! For noen annen forklaring kan jeg ikke finne på den fantastiske behandlingen vi har fått. Jeg anbefaler dem med glede!

P. S. Nei - jeg skal ikke pusse opp kjøkkenet på nytt i nær framtid og jeg er heller ikke betalt for å skrive dette innlegget. Bare sånn i tilfelle noen lurte...

Ungdommens aversjon mot meningsbærende ord...

Med fare for å høres ut som den gamle kjerringa jeg er, vil jeg i dag komme med et lite hjertesukk: Hva er det med den yngre garde og deres aversjon mot meningsbærende ord???

Jeg har observert fenomenet i lengre tid, og det later bare til å bli verre. En vanlig samtale mellom to unge jenter på bussen, kan for eksempel arte seg noe sånt som dette: (Jeg bruker her "!" for å indikere at det brukes fakter og ansiktsuttrykk i stedet for ord.)

"Nei, så jeg bare ! Og han bare ! Og jeg, vet du ! Ikke sant?"
"Næh? Hva sa han da?"
"Nei, da gjorde bare han ! Liksom. Så, jeg mener ! Ikke sant?"

Jeg regner med at flere vil nikke gjenkjennende til denne "samtalen"...

Det blir slett ikke bedre når reportere forsøksvis intervjuer ungdom på radioen - et medium som ungdom i dag antakeligvis er lite kjent med. I alle fall har de ikke skjønt konseptet med å forklare med ord det de ser, eller har vært med på. I dag prøvde reporteren seg med følgende spørsmål:

R: "Ja, hva har dere vært med på her i dag, da?"
U: "Jo - all slags:"
R: "Ja. Hvordan har dere opplevd det, da?"
U: "Joda - ganske kjekt."
R: "Hva var det som var kjekkest?"
U: "Å - mye."
R: (Prøver å henvende seg til den mest "aktive" ungdommen): "Kan du si noe du syntes var spesielt kjekt?"
U: "Nei - alt, liksom."
R: "Jaha. (på dette tidspunktet skinner det gjennom at reporteren sliter med å hale informasjon ut av ungdommene, men han kjemper tappert videre): Er det noe spesielt du vil framheve av det du har opplevd?"
U: "Ja - nei - det var jo ganske kjekt og lærerikt og sånt..." (Her har ungdommen skjønt at reporteren vil at han skal si noe som høres i det minste semi-intelligent ut, og bruker derfor ordet "lærerikt" for det liker læreren hans.)
R: (Henvender seg nå til studio:) "Ja, som dere forstår så synes ungdommene at dette har vært et kjekt og lærerikt besøk. (Henvender seg til ungdommen igjen:) Er dette noe dere kunne tenke dere å være med på igjen?"
U: "Joda - sikkert." (Viktig å ikke vise begeistring...)
R: (Innser at slaget er tapt og setter over til studio.)

Jeg skrudde dessverre på radioen etter at studio hadde introdusert innslaget, så jeg aner fortsatt ingenting om hva det handlet om!

Jeg har fundert litt over hva dette fenomenet kan skyldes. Og har febrilsk lett gjennom hjernebarken for å huske hvordan vi snakket sammen da jeg var ung. Den mest markante forskjellen slik jeg erindrer det, var at vi slo om oss med unødvendige banneord, så på den positive siden; det er sjelden jeg hører ungdom banne som en gammel sjøulk lenger!

Om å være betydningsfull.

            Jeg tror de fleste mennesker har en trang til å føle seg betydningsfulle – for noen i det minste. I våre dager er verden blitt så liten. Det vil si; den har jo ikke egentlig blitt mindre, men på grunn av all informasjonsteknologien vi omgir oss med, er andre menneskers liv bare et tastetrykk unna. Vi blir bombardert med informasjon hele døgnet, og de færreste av oss er i stand til å skru av informasjonsflyten. Flere og flere blir avhengige av den, og tilbringer mer tid til å følge med på hva facebook-vennene deres foretar seg, enn å glede seg over det som foregår i deres eget liv akkurat nå. Det verste er at for mange er det nesten slik at dersom man ikke har knipset et bilde av det man gjør og lagt det ut på instagram, så teller det liksom ikke. Dersom man ikke dokumenterer aktiviteten og publiserer bildene på nettet, så er det som om det aldri har skjedd!

Det er nå stadig flere som går vekk fra smarttelefoner og går tilbake til de tidlige mobiltelefonene (nå kalt dumtelefoner…) de som man bare kan ringe og sende sms med. De fant ut at smarttelefonene, som egentlig er håndholdte datamaskiner, tok fra dem noe som de ikke hadde lyst til å miste; nemlig evnen og muligheten til å være til stede i sitt eget liv. Jeg tror dette er noe flere og flere vil oppdage og lengte etter, etter som tiden går.

Det er et paradoks dette; at jo mer av livet vårt vi deler med omverdenen, jo mindre betydningsfulle føler vi oss. Når betydningsfullhet måles i antall "likes" er det kanskje på tide å stanse opp litt og kjenne etter hva som faktisk er viktig. Kanskje spesielt for den oppvoksende generasjon, som ikke har opplevd verden uten disse tekniske vidunderne. Jeg ser at jeg plutselig høres ut som min egen bestemor, men det er i grunnen helt greit. Hun var et klokt menneske, som jeg egentlig ikke tror jeg noen gang kan klare å fylle skoene til, men kanskje det er greit at jeg forsøker?

Jeg vokste opp i en tid hvor det ikke fantes verken mobiltelefoner eller GPS. Det vil si at hvis vi unger var ute og lekte eller drev gatelangs, visste faktisk ikke foreldrene våre hvor vi var. Det hele var basert på et sinnrikt system som kaltes «frihet under ansvar». Noen brukte også ordet «tillit» for å beskrive fenomenet. Det gikk som regel bra, og de aller fleste av oss vokste opp til å bli ansvarsbevisste borgere.

            Min bestemor var, som sagt, et klokt menneske. Ikke minst, så visste hun akkurat hvem hun var, og hvem hun var betydningsfull for. Hun hadde ingen behov for å fortelle hele verden om grovbrødet hun hadde bakt, eller de hjemmelagde fiskekakene. Jeg tror faktisk hele idéen hadde virket latterlig på henne. Det hendte at min bestemor tok bilder hun også, men da var det gjerne en spesiell anledning. Hun tok en gang med seg hele familien til fotograf og fikk et familiebilde som hun høytidelig rammet inn og hengte på stueveggen sin. Hun var fullstendig klar over at bildet ikke hadde noen som helst verdi eller interesse for andre enn hennes aller nærmeste familie. Det var også disse hun visste at hun var betydningsfull for.

            Hvis noen en gang skulle komme til å tenke på meg, på samme måte som jeg i dag tenker på min bestemor og det hun var for meg da jeg vokste opp, ja da vil jeg være usedvanlig heldig. Likevel er det svært få mennesker som husker min bestemor, og i dagens målestokk ville hun ikke blitt kategorisert som betydningsfull på noen som helst måte. På tross av dette, er vi en håndfull mennesker som lever i dag som husker henne som betydningsfull i våre liv. Når vi er borte, vil det ikke lenger være noen som husker henne. Det samme vil skje med de aller, aller fleste av oss. Det perspektivet kan det kanskje være godt å ta med seg, selv om tanken kan være smertefull å bære i en tid da alle later til å tro at de er verdens navle, og barn blir oppdratt til å tro at de er verdens mest betydningsfulle personer.

            For hva betyr det egentlig å være betydningsfull? Mange vil nok i dag forbinde ordet med det å være kjendis, og i dagens medievirkelighet er det lettere enn før å bli nettopp det. Da jeg vokste opp måtte man ha et eller annet talent for å bli kjent. Enten måtte man være ekstra god til å spille fotball, gå på ski, synge, eller spille teater. Store statsledere var kjendiser. Skuespillere, popstjerner og idrettshelter likeså. De som ikke ble regnet som betydningsfulle, var mennesker som ikke hadde noe spesielt talent. De som bare var helt alminnelige hverdagsmennesker, som for eksempel min bestemor. I våre dager kan selv det mest tomhjerna hønsehodet få sine minutter i rampelyset, ettersom realityprogrammer ikke ser ut til å miste sin popularitet på lenge ennå.

            Men er det å være kjendis virkelig det samme som å være betydningsfull? Min påstand er at nei – det er ikke det. Det er her vi som lever i det mediestyrte samfunn har trådt feil. Jeg går ut fra at selve drivkraften til dem som melder seg på realityshow av typen «Big Brother», «Robinsonekspedisjonen», eller «Paradise Hotel» er å oppnå en følelse av anerkjennelse og betydningsfullhet. Jeg tviler imidlertid på at noen av dem opplevde at folk flest var mer interesserte i deres gjøren og laden etter at det verste medieståket hadde lagt seg. På sett og vis er det kanskje mer synd på disse menneskene enn på oss som aldri har vært i rampelyset. De har opplevd noe de higet etter, for så å miste det igjen. Det kan umulig føles bra! 

            Naturligvis er jeg selv også et barn av min tid, og bare det faktum at jeg skriver dette blogginnlegget, er et bevis på det. I min bestemors tid, ville disse tankene kanskje ha havnet mellom permene i en privat dagbok – muligens kun lest av etterkommerne etter hennes død. Nå vil dette innlegget ligge tilgjengelig på nettet i all overskuelig fremtid – tilgjengelig, men bare lest av noen ytterst få. Det er i grunnen ikke noe særlig betydningsfullt over det heller… 

Tusenårsstedet – «Piazza Siddisi»…

Jeg ser at park- og veietaten i Stavanger er i gang med et forprosjekt for å endre torget, eller «Tusenårsstedet» som det heter i ny språkdrakt, antakeligvis for å harmonere med arkitektenes grandiose vyer for denne golde, steinsatte plassen. Arkitektgruppen bak vinnerforslaget har blitt reengasjert av kommunen for å gjøre plassen mer brukervennlig, blant annet ved å beplante og lyssette den.

RAs oppslag om saken kan leses her.

Jeg har flere spørsmål i forbindelse med dette: Det første er hvorfor i alle dager man reengasjerer en gruppe arkitekter som åpenbart har gjort en så dårlig jobb at det nå har gått opp selv for kommunen at torget er fullstendig ubrukelig, og at det derfor må utbedres for i det hele tatt å ha en sjanse til å bli et sted hvor folk ønsker å oppholde seg igjen?

Stavanger Aftenblads oppslag om vinneren av arkitektkonkurransen.

Det neste jeg reagerer på er arkitektgruppens navn; «Piazza Siddisi». Pretensiøst nok gir det assosiasjoner til plasser i italienske storbyer, Roma for eksempel, noe jeg regner med er tilsiktet. Mitt spørsmål er; hvorfor det? Hvorfor i alle dager skal en liten vestlandsby ha et torg med et navn som enten indikerer grandiose forestillinger om levetid, eller forsøker å etterlikne store, åpne plasser i en by med 4 millioner innbyggere og 10 millioner turister hvert år?

La oss stikke fingeren i jorda og se hvor vi befinner oss et lite øyeblikk: Stavanger er fortsatt en liten by som ligger i et lite land i utkanten av verden og vil aldri bli noen metropol, uansett hvor mange oljemilliarder vi strør rundt oss. Turistnæringen i distriktet har klart å sette Stavanger på cruiseskip-kartet (og ære være dem for det), men har noen peiling på hva disse turistene vet om Stavanger? Det mest hørte spørsmålet fra cruiseturistene når de kommer i land, er «hvor er vi?» De har kjøpt en ferietur som tar dem langs norskekysten hvor de nyter synet av uberørt natur, høye fjell og trange fjorder, og når de kommer hjem skal jeg vedde på at de fleste av dem ikke klarer å huske navnet på alle byene og tettstedene de var innom på turen – Stavanger inkludert!

Selv om vi med rette er stolte av domkirken vår, kan den objektivt sett ikke måle seg med andre katedraler i Europa. Nidarosdomen må for eksempel kunne sies å være langt mer storslått en vår egen kjære steinkirke fra middelalderen. Domkirken ser i tillegg liten og puslete ut slik den nå ligger på toppen av denne svære steinørkenen, spesielt sett fra vågen hvor alle cruiseturistene kommer i land.

Jeg skulle ønske at Stavangers politikere ville slutte å prøve så hardt «å sette Stavanger på kartet», og heller innfinne seg med at byen allerede finnes på kartet, men at det er helt i orden at vi ikke er en særlig betydelig by i noen som helst sammenheng. «Smått e godt» sang Stavangerensemblet på 70-tallet. Kanskje vi burde dra denne sangen frem fra glemselen igjen og begynne å nynne på den på vei til jobb? 

Klumsete - jeg...?

Jeg vet ikke hvorfor, men det har en tendens til å skje meg ting som man ikke skulle tro var mulig. Jeg vet ikke om "uhell" er helt beskrivende, for det høres liksom litt alvorlig ut. Jeg tenker mer på sånne ganske harmløse, men fryktelig irriterende små hendelser som jeg ikke helt skjønner hvordan jeg får til. Jeg skal gi et par eksempler:

I dag gikk jeg fra vaskerommet med en stabel med nystrøkne skjorter og annet nybrettet tøy. På vei  mot soverommet, klarte jeg å hekte fast en stropp (eller noe annet - jeg vet ikke helt hva det var under haugen med rene håndklær) i en potte med orkideer som står i et hjørne i gangen - med det resultat at potten med blomster og bark og støtte pinner plutselig lå strødd utover hele gulvet.  Det hele ble fulgt av et kvarter med innett banning, soping og vasking av gulv og vegger!

En annen gang klarte jeg det kunststykket å trekke i snoren på do (som i vårt hus er en knott på toppen av sisternelokket) på en sånn måte at akkurat i det stangen som knotten var festet i nådde toppen, og det var naturlig å slippe den, glapp knotten av og datt rett opp i skålen - helt synkront med at vannet fosset inn fra sisternen. Naturligvis endte det med at hele knotten ble spylt ned i toalettet, mens jeg ikke kunne gjøre annet enn å se på med et stille "neeeeeei!!!"

En annen klassiker hjemme hos oss, er når jeg skrur på korken på tannpastatuben, og den på mirakuløst vis klarer å skru seg av i stedet for på, og dermed faller ned i vasken og selvfølgelig rett ned i hullet der den løse, moderne proppen burde ha vært, men aldri er. Pussig nok passer korken på tannpastatuben akkurat i hullet, slik at den plutselig fungerer som en perfekt tilpasset propp langt nede i sluken - akkurat så langt nede at den er helt aldeles umulig å få opp, uten å skru fra hverandre hele vannlåsen...

Her en dag bestemte jeg meg forresten for at kjøkkengulvet hadde bruk for en vask. Det var sånn omtrent da strømpene mine plutselig hang fast i en klissete flekk foran vasken... Så jeg fant resolutt fram bøtte med grønnsåpevann, gulvklut og langkost og satte i gang. Nå er det sånn at huset mitt ikke akkurat er innredet etter den minimalistiske stilen som har vært in i det siste - langt i fra! På kjøkkenet mitt henger det hyller i alle utforminger - alle er gamle og alle har en historie knyttet til seg. Det samme har alle gjenstandene som står stablet på nevnte hyller. Bare for at du skal få et lite inntrykk av hvordan det ser ut hjemme hos meg, liksom...

Men tilbake til gulvvaskingen: Jeg skurte i vei, og med jevne mellomrom må man jo vri opp gulvkluten, og mens jeg stod der og bøyde meg over bøtta og vred i vei, med langkosten skjøvet opp under armen, for å feste den nyoppvridde gulvkluten til den, mer kjente enn hørte jeg at det skjedde noe som ikke burde skje; jeg dyttet toppen av langkosten opp under en av hyllene, slik at den ble vippet av krokene den var festet til veggen med, og det resulterte selvfølgelig i at hyllen med alt som stod på den deiset i gulvet, så glass og trefliser skvatt! Heldigvis tror jeg ikke at noe gikk i stykker akkurat den gangen.

I går kveld toppet jeg det hele av med en tur opp til nærmeste take-away, hvor jeg hentet min forhåndsbestilte middag. Den bestod av to plastbokser, en med kokt ris, og en med kylling og grønnsaker i karrisaus. Jeg syklet naturligvis opp - det er tross alt bare 500 meter opp i veien og været var nydelig. Jeg stappet derfor lommeboken i bukselommen på shortsen min og trødde i vei. Etter å ha betalt for maten slapp jeg nonchalant lommeboken min oppi posen sammen med middagen min som jeg så plasserte i kurven som henger foran på styret på sykkelen.

Du kan kanskje gjette hvordan det gikk; Posen med maten ble stående litt på skjeve (oppå sykkellåsen, viste det seg) og plastboksene fra slike take-away restauranter er overhodet ikke tette - bare tilfelle noen trodde det! Vel hjemme kunne jeg altså konstatere at ikke bare hadde all sausen rent ut av boksen og lå nå i bunnen av plastposen (som mirakuløst nok faktisk holdt tett!) men lommeboken min med penger og alle mine kort (har du noen gang talt hvor mange forskjellige kort du har i lommeboken din? Gjør det en gang du ikke har noe annet å finne på!) var på dette tidpunkt fullstendig marinert i karrisaus. Selv etter grundig vask, sitter det fortsatt en eim av thaimat igjen i den...

Som sagt - jeg vet ikke hva det skyldes. Er jeg bare helt utilgivelig tankeløs og klumsete, eller har fru Fortuna et horn i siden til meg? Jeg vet det ikke. Kanskje det er prisen jeg må betale for å le høyt og hjertelig hver gang noen går på trynet, eller snubler i en kant? Jeg elsker slap stick humor nemlig, og når jeg tenker på hvordan jeg antakelig hadde sett ut dersom noen hadde fanget disse episodene på film, så joda - jeg har nok kanskje forklaringen akkurat der!

Mye moro med FedEx... NOT!

Joda - jeg skal altså snart en liten svipptur til Japan for å besøke min førstefødte og hennes mann, som har fått det for seg at å jobbe og studere et år i en liten fiskerlandsby i Japan (Sendai har 1 million innbyggere og ligger ikke egentlig ved kysten...) er en kjempegod ide! Spøk til side; jeg unner dem begge opplevelsen og innsikten det gir å oppleve andre deler av verden en stund.  Her kan du forresten lese litt om min datters opplevelser i Sendai

I den forbindelse fant jeg ut at det ville svare seg å kjøpe togbilletter på forhånd. Det japanske jernbaneselskapet, som for øvrig har verdens raskeste og mest punktlige tog, utsteder nemlig noe som mest av alt kan sammenliknes med interrail-billetter - men bare for turister. Her er forresten siden til en engelskmann som ga oss veldig god innføring i det japanske jernbanesystemet. Siden hans heter The Man In Seat 61

Som sagt, så gjort. Siden var relativt enkel og selvforklarende, og etter å ha fylt ut all nødvendig informasjon, så som navn, adresse, telefonnummer og e-post, fikk jeg en mail fra selskapet med beskjed om at brevet med billettene ville bli levert på døren av FedEx i løpet av 2 til 4 dager.

Det var den 3. mars. I dag er det 12. mars, og det gikk plutselig opp for meg at jeg ikke hadde mottatt noen togbilletter ennå. En kjapp telefon til reisefølget mitt, forsterket engstelsen min; hun hadde nemlig mottatt sendingen 2 dager etterpå - på døren, som avtalt.

Heldigvis hadde jeg e-posten med bestillingsbekreftelsen og - ikke minst - sporingsnummeret jeg trengte for å spore pakken. Heldigvis er jeg ikke helt tapt bak en computer, så jeg fant fram til FedEx sin hjemmeside, plottet inn sporingsnummeret, og fant ut at pakken var forsøkt levert den 7. mars klokken 11:48.

Nå vet jeg ikke helt hvor mange norske borgere (skiftarbeidere unntatt) som pleier å befinne seg hjemme på den tiden av døgnet, men jeg var da altså på jobb. Nå skulle man jo kanskje tro at ettersom jeg hadde utstyrt FedEx med både e-postadresse og mobilnummer, at noen ville ta kontakt for å avtale ny levering, men neida - det er ikke sånn det virker!

I stedet kunne jeg på sporingssiden lese at pakken nå befant seg på min "local FedEx facility". -Jaha, tenkte jeg. Jeg lurer på hvor det er hen? Søk på FedEx i Stavanger ga meg 0 resultat. Hm...

Plutselig fikk jeg en innskytelse som jeg antakeligvis kan takke underbevisstheten min for og jeg åpnet siden til Bring.no, og skrev inn sporingsnummeret til FedEx på søkesiden deres. Og jammen fikk jeg ikke treff, gett! Og ble sporenstreks satt videre til posten.no sine sider som kunne opplyse meg om at pakken lå og ventet på meg på min lokale "post i butikk", og at dersom jeg ønsket å få pakken levert hjem til meg ville det koste meg et gebyr på 79,- kroner.

Akkurat, ja! Skal vi se, bare for å rekapitulere: Jeg bestiller en vare hos en leverandør som lover meg å levere varen hjemme på døren hos meg uten ekstra kostnader innen 2 til 4 dager. Når jeg etter 9 dager uten kontakt, selv går inn og sporer pakken, blir jeg sendt fra FedEx til Bring.no og så videre til posten.no, hvor jeg til slutt blir avkrevd 79 kroner for noe jeg allerede har betalt for. Med mindre jeg selv vil kjøre (har ikke bil selv) og hente pakken på min lokale (yeah, right!) Rimi-butikk.

Det ender selvfølgelig med at jeg får min kjære velvillige privatsjåfør til å kjøre meg til Rimi, og når jeg spør etter pakken i luken, finner den unge post-i-butikk-ansatte straks fram konvolutten som ligger klar i skranken og venter på meg. Øyensynlig den eneste FedEx-konvolutten de har inne for øyeblikket, for i det jeg sier FedEx, slenger han hånden inn bak en halvvegg og fisker den fram. Trengte ikke en gang å vise bevis på at jeg var den jeg påstod at jeg var!

Nå er det sånn at jeg vanligvis ikke hisser meg så lett opp over slike "hverdagslige saker" som Karlsson på taket ville ha sagt, og jeg har jo tross alt fått pakken da. Men nå kjenner jeg faktisk at irritasjonen min vokser likevel. Det mest irriterende er i grunnen at med et slikt system, hvor tre (3!) forskjellige speditører er involvert i å levere en konvolutt, så er det åpenbart at alle vil skylde på hverandre. "Alles ansvar - ingens ansvar" heter det i et gammelt uttrykk, og det gjelder i stadig økende grad i dag.

Det er kanskje den egentlige grunnen til at stadig flere selskaper blir delt opp i underselskaper (ref. Posten og Bring) fordi de da kan flytte ansvaret for det som ikke virker over på den andre "aktøren" som viser seg egentlig å være akkurat den samme når det kommer til stykket. Bring ble etter sigende opprettet for å kunne yte en ekstra service til de som var villige til å betale litt ekstra. Men hva hjelper det, når Bring ikke klarer å levere varene, og setter leveransene ut til posten som yter akkurat så dårlig service som de etter hvert er blitt beryktet for?

Jeg er så gammel at jeg husker den tiden da mottoet til postverket var "Posten skal fram!" Det er mulig at det mottoet i dag bare høres når postman Pat ruller over skjermen.

I forkjølelsens tid...

I skrivende stund sitter jeg i en lenestol i stuen med dyna pakket godt rundt meg og lap-top'en i fanget. Jeg har nettopp satt til livs 2 tallerkener med det min gamle morfar kalte "storm-suppe". Fra nesa kommer det nå og da ukontrollerte drypp, og jeg kjenner meg relativt tett i pappen. Legg til at klokka er halv tre på mandags ettermiddag, så begynner du kanskje å ane at jeg er hjemme fra jobben fordi jeg er forkjølet.

Dersom folk som kjenner meg leser dette, og jeg påstår at hjemme hos oss er kjønnsrollene snudd på hodet, så vet jeg at det er flere som vil heve minst et øyenbryn! Det er likevel akkurat det jeg er i ferd med å gjøre, så det er vel best at jeg utdyper det hele en smule.

Det er en stående vits at ingen blir så syke som syke mannfolk - og med det menes selvfølgelig at de er noen sytekopper og hypokondere som aldri ville ha tålt en barnefødsel! Hos oss er det omvendt. Det vil naturligvis si at det også hos oss var jeg som stod for barnefødslene, noe jeg definerer som hardt arbeid - ikke sykdom. Forkjølelse, influensa og den type unyttige irritasjonsmomenter må jeg noe motvillig innrømme at min kjære håndterer langt bedre enn meg.

Så jeg spiller You've got a cold av 10cc og syns synd på meg selv, mens årets ny-utklekkede virus holder fest i slimhinnene mine. Det er så banalt at det ikke er til å holde ut! Mitt google-søk på "Ive got a cold" ga meg 354 millioner treff, samt en myriade med bilder, hvorav jeg umiddelbart falt for dette, for å beskrive hvordan jeg føler meg:

Seriøst; finnes det noe mer gørr enn å være forkjølet? Jeg bare spør...

Eventyret om kokka som ikke kunne koke.

Jeg har ikke høyere utdanning. Jeg er en av dem som ikke klarte å bestemme meg for hva jeg skulle bli, og endte opp med å ta videregående utdanning i to bolker. Likevel vil jeg påstå at jeg kan ganske mye forskjellig - noe er jeg sånn passe god til, og andre ting er jeg ganske flink til. En av de tingene jeg selv mener at jeg mestrer mer enn gjennomsnittlig bra, er å lage mat. Det vil si - jeg trodde det helt til i dag!

I dag har det vært en av de dagene - du kjenner deg sikkert igjen - da alt går galt. Ingenting fungerer som det skal, og verden er generelt et litt tåpelig sted. Men i går var det en annen dag, og det er der jeg må begynne, fordi det som skjedde i dag henger egentlig sammen med det jeg gjorde i går.

I går var det søndag og vi dro til den faste fiskehandleren vår ved Tanangerbrua og kjøpte fersk og billig fisk som jeg lagde fiskefarse av. Men da jeg hadde laget fiskefarse av 1,5 kilo hyse- og lyr-filet som jeg selv hadde møysommelig filetert, (noe jeg ikke er spesielt flink til...) tenkte jeg at det sikkert ville være lurt å sette farsen i kjøleskapet og steke fiskekakene dagen etterpå (altså i dag), for det er jo ikke noe som smaker bedre enn helt nystekte fiskekaker - rett i fra stekepannen!

I dag satte jeg på potetene og tok fiskefarsen ut av kjøleskapet. Den hadde i løpet av natten forandret konsistens og framstod nå som en diger klump med kjempestiv gelatin-aktig substans som det var helt umulig å forme til kaker. Den første "prøvekaken" (en uformelig flatklemt klump) ble alt for fast - noe min sønn sa seg enig i, så da var det bare å finne fram kjøkkenmaskinen igjen og blande i litt mer fløtemelk - trodde jeg!

Her er et bilde av fiskefarsen slik den så ut etter at jeg hadde rørt den opp:

Det er kanskje på sin plass med en liten forklaring om hva som skjedde: Fiskefarsen som da jeg rørte den sammen i går, hadde en fin og glatt, om enn noe fast, konsistens, ble nå plutselig kornete og usammenhengende. Hvis du ser på slikkepotten, så er den full av noe som minner mistenkelig om stivpisket krem/smør og de brune prikkene er altså krydderet jeg tilsatte farsen i går. De ulike bestanddelene bestemte seg rett og slett for å gå hver til sitt - kanskje hele forholdet kjølnet av å tilbringe en hel natt i kjøleskapet...?

Etter mye stygg ordbruk klarte jeg så vidt å få formet noe som, hvis man legger godviljen til, kanskje kan minne litt vagt om fiskekarbonader, men alt var feil: Konsistensen (de falt fra hverandre for fa#%&!) fargen, væsken som tøt ut av dem under steking - eller koking som det ble til etter hvert som smøret i pannen ble forvandlet til en mystisk smørje av fiskekraft og gud vet hva!

Det hele ble avsluttet av en noe trykket stemning rundt middagsbordet. To personer som ikke våget å åpne munnen av frykt for å sprute ut i ukontrollerte latterkuler, og en person ("kokka") som knep munnen så hardt igjen for ikke å skrike at det var vanskelig å stappe mat inn i den i det hele tatt.

Det du ser på tallerkenen over er altså et stk hel fiskekake som bare henger sammen fordi jeg ikke har prøvd å skjære i den ennå. De hvite, ubestemmelige klumpene er det som er igjen av den "fiskekaken" jeg prøvde å skjære i vanlige biter...

Jeg kan ikke fri meg fra tanken på at det er Karma som har gitt meg en på tygga. Kanskje fru Fortuna syntes jeg begynte å bli noe kjepphøy? Det er mulig hun tenkte at denne dama her kunne hatt godt av en aldri så liten leksjon i ydmykhet, jekkes ned et par hakk, liksom! Ok - point taken!

Og mens luften gikk ut av sjølbildet mitt, lurte jeg på om det i det hele tatt var mulig å redde stumpene av fiskefarsen? Etter å ha lest på nettet har jeg funnet ut hva jeg gjorde feil; jeg tenkte det var lurt å varme melkeblandingen litt, for å få farsen litt mer temperert - ikke le så for#¤%& høyt, da! Er litt usikker på om feilen kommer i kategorien "nybegynner-feil" eller "kardinal-brøler" - det er uansett pinlig! Men i alle fall: Hvordan i huleste redder jeg halvannet kilo med fiskefarse som har skilt seg???

Reparatørene kommer…

 Jeg er et barn av min tid – det er det ingen grunn til å stikke under en stol. Selv om jeg noen ganger tror jeg er veldig spesiell, så er jeg egentlig akkurat sånn som alle andre. En ting som er typisk for oss nordmenn anno 2013, er at vi eier alt for mye. Det dumme med å eie en masse utstyr er at det av og til går i stykker. Da har vi to valg; enten kjøpe nytt, eller reparere det vi har. I dag skal jeg snakke om repareringens edle kunst.

For ni år siden pusset vi opp kjøkkenet. Det ble da installert en stålvask av den gammeldagse sorten med kraner som kan skrus opp og igjen, og som var merket med ”froid” og ”chaud” – fransk, må vite… Etter noen års flittig bruk begynte kranene å lekke, omtrent samtidig med at varmtvannsberederen måtte skiftes ut. Ettersom jeg allikevel hadde tatt meg fri fra jobben for å ta i mot rørleggeren, ba jeg ham om å se på den lekke kjøkkenkranen med det samme. Han var enig med meg i at den lakk, og mente det måtte være en pakning som var røket. Dagen etter kom han tilbake og skiftet pakning på både varmt- og kaldtvannskranen. Det hadde den ”artige” bieffekten at kranene nå plutselig gikk feil vei!

Omtrent sånn ser kjøkkenkranen min ut - bortsett fra at min ikke er gullfarget... 

Alle som har skrudd på en gammeldags kran, vet at håndtakene alltid går samme vei. Samme hvor jeg har reist hen i verden – og jeg har reist en del – så skrur man alltid opp og igjen kranene samme vei. Men altså ikke hos oss! Dette var så pass irriterende at jeg ringte tilbake til rørleggeren og avtalte ny tid, så han kunne komme og fikse det. Samme rørlegger kom tilbake, klødde seg i hodet, og var enig med meg i at kranene gikk feil vei. Han forstod ikke noe annet enn at han måtte ha satt pakningene i på feil side, så dermed gikk han i gang med å bytte dem om. I mellomtiden måtte jeg løpe av gårde tilbake til jobb, og ba min sønn som var hjemme om å se rørleggeren vel ut av døren.

Senere samme kveld når jeg skulle sjekke kjøkkenkranene, gikk de fortsatt feil vei! Jeg hadde nå tatt meg fri midt i arbeidstiden tre dager for å få fikset en lekk kran, og på dette tidspunktet hadde jeg rett og slett ikke mer goodwill igjen hos arbeidsgiver, så jeg bet irritasjonen i meg, og tenkte at jeg sikkert ville klare å venne meg til det etter hvert.

Bare sånn i tilfelle du lurer; jeg gjorde ikke det! Tvert i mot er jeg nå i en tilstand av konstant forvirring hver gang jeg skrur på en hvilken som helst kran. Jeg aner ikke lenger hvilken vei en kran skal skrus for å åpnes eller lukkes! Og jeg har for lengst mistet oversikten over hvor mange intetanende gjester som har blitt søkkvåte når alt de skulle var å hente seg et glass et glass vann…

Så, for noen uker siden, begynte vasken å lekke. Den er utstyrt med en ganske stor propp som man skyver ned i drenshullet når man skal fylle vasken med vann – og det skal man jo nå og da. Jeg løftet ut proppen, og så med en gang hva som var årsaken til manglende tetthet; gummipakningen under proppen var utslitt, og hadde begynt å gå i oppløsning langs kanten.

Klok av skade, forberedte jeg meg godt. Jeg har nemlig stått i butikker før og forklart hvordan den gjenstanden jeg tror det bare finnes en sort av i verden ser ut, for så å høre en overbærende butikkmedarbeider belære meg om hvor mange typer sykkelventiler som egentlig finnes på markedet! Jeg løftet prompte ut hele proppen og stappet den i vesken.

Det er et stykke til nærmeste rørlegger, og i likhet med de fleste håndverkere, stenger de butikken klokken 16.00. Det begrenser min mulighet til å oppsøke stedet, men til slutt fikk jeg klemt det inn mellom egen arbeidstid og andre mer lystbetonte gjøremål. Jeg traff på en hyggelig dame bak disken og forklarte henne problemet mitt. Det første spørsmålet hun hadde var jeg forberedt på: ”Hva slags propp er det, da?” Triumferende trakk jeg opp den vesle plastposen med hele proppen oppi og la den på disken.

Damen fisket proppen ut med en tvilende mine, og ville at jeg skulle fortelle henne hva vasken min het. ”Hva mener du – heter?” Jeg tenkte i mitt stille sinn: ”Det er en kjøkkenvask – jeg har ikke døpt den!” Jeg må ha sett forvirret ut, for hun forklarte at det ikke nyttet bare å komme med proppen – det var så mange propper som liknet på denne. Nei – hun ville vite produsentnavnet på vasken. Da jeg sa at det visste jeg ikke, fikk jeg beskjed om å krype inn i skapet under vasken og se om det hang en merkelapp fast på undersiden. Hvis det gjorde det, ville nok produsentnavnet stå der. Det måtte hun ha før hun kunne gå ut på lageret og se om de hadde ny propp til meg! Jeg sukket, takket for hjelpen (jada – høfligheten selv!) og trasket ut av butikken med uforrettet sak.

Det er så pass lite lystbetont å gjøre sånne ting, at ukene har en tendens til å gå, uten at jeg får tatt opp igjen tråden og gjort noe med saken. Dessuten har jeg jo to vasker, og dermed to propper, så den lettvinte løsningen ble å bytte den defekte proppen over i den minst brukte vasken.

Nå kommer jeg snart til et slags poeng i denne historien. Her i helgen, fikk nemlig min kjære helt plutselig nok av den lekke kjøkkenvasken, og aldeles ut av det blå fant ham fram Reodor-Felgen-genet sitt. Han tok med seg den defekte proppen ned på verkstedet og fant fram en gammel sykkelslange, for her i huset kastes ingenting! Så klippet han den til etter diameteren på den defekte gummipakningen og satte den utenpå den gamle og skrudde hele kontrapsjonen sammen igjen (se bilde ovenfor). Og vips så hadde vi igjen en perfekt funksjonerende propp!

Denne historien sendte meg i tankene ca 40 år tilbake i tid, da de fleste var i stand til å foreta enkle reparasjoner av husholdningsartikler. Noen var imidlertid mer kreative enn andre - der i blant min onkel. Han oppdaget plutselig - ved hjelp av en skrikende frustrert kone, tror jeg - at vaskemaskinen var ødelagt. Jeg tror det skyldtes at en litt vel kreativ 5-åring hadde gått amok i programkortet med en skrutrekker. Programkortet på datidens halvautomatiske vaskemaskiner lå relativt ubeskyttet som et slags hardplast-gitter på baksiden av maskinen, like bak topplokket. 

Min onkel så på sin kone som med tårer i øynene lurte på hvordan de skulle få råd til ny vaskemaskin, og tenkte seg om. Så fisket han ut den ødelagte delen, og så mange biter som han fant (nesten alle) og tok seg en tur innom platespilleren før han forsvant ned på verkstedet i kjelleren. Dagen etterpå var vaskemaskinen så god som ny. 

Riktignok manglet det et par 78-plater fra platesamlingen, men i den store sammenhengen tror jeg min tante var riktig så fornøyd med resultatet. De gamle 78-platene var nemlig laget av samme sorten plast, eller skjellakk som programkortet til vaskemaskinen, men hvordan han klarte å støpe et nytt kort, med bare det ødelagte som mal, aner jeg den dag i dag ikke, men han klarte det! 

Om 5-åringen fikk sin straff vites ikke, men det er mulig at min onkel kjente seg igjen i sin "kreative" sønn, og tenkte at han selv hadde fått juling nok i oppveksten for dem begge... 

Nå skal det noe til å overgå min onkels evner som reparatør, men jeg må innrømme at min kjæres innsats på området mer enn en gang har fått min nesegruse beundring. Det gir nemlig en helt egen tilfredsstillelse å reparere noe man trodde var ødelagt for evig. Egentlig ikke så mye på grunn av pengene man sparer - mer på grunn av tiden man slipper å kaste bort. I tillegg skal man ikke kimse av mestringsfølelsen det gir å se det man trodde var tapt for alltid, stige som en fugl føniks av asken