Om å være betydningsfull.

            Jeg tror de fleste mennesker har en trang til å føle seg betydningsfulle – for noen i det minste. I våre dager er verden blitt så liten. Det vil si; den har jo ikke egentlig blitt mindre, men på grunn av all informasjonsteknologien vi omgir oss med, er andre menneskers liv bare et tastetrykk unna. Vi blir bombardert med informasjon hele døgnet, og de færreste av oss er i stand til å skru av informasjonsflyten. Flere og flere blir avhengige av den, og tilbringer mer tid til å følge med på hva facebook-vennene deres foretar seg, enn å glede seg over det som foregår i deres eget liv akkurat nå. Det verste er at for mange er det nesten slik at dersom man ikke har knipset et bilde av det man gjør og lagt det ut på instagram, så teller det liksom ikke. Dersom man ikke dokumenterer aktiviteten og publiserer bildene på nettet, så er det som om det aldri har skjedd!

Det er nå stadig flere som går vekk fra smarttelefoner og går tilbake til de tidlige mobiltelefonene (nå kalt dumtelefoner…) de som man bare kan ringe og sende sms med. De fant ut at smarttelefonene, som egentlig er håndholdte datamaskiner, tok fra dem noe som de ikke hadde lyst til å miste; nemlig evnen og muligheten til å være til stede i sitt eget liv. Jeg tror dette er noe flere og flere vil oppdage og lengte etter, etter som tiden går.

Det er et paradoks dette; at jo mer av livet vårt vi deler med omverdenen, jo mindre betydningsfulle føler vi oss. Når betydningsfullhet måles i antall "likes" er det kanskje på tide å stanse opp litt og kjenne etter hva som faktisk er viktig. Kanskje spesielt for den oppvoksende generasjon, som ikke har opplevd verden uten disse tekniske vidunderne. Jeg ser at jeg plutselig høres ut som min egen bestemor, men det er i grunnen helt greit. Hun var et klokt menneske, som jeg egentlig ikke tror jeg noen gang kan klare å fylle skoene til, men kanskje det er greit at jeg forsøker?

Jeg vokste opp i en tid hvor det ikke fantes verken mobiltelefoner eller GPS. Det vil si at hvis vi unger var ute og lekte eller drev gatelangs, visste faktisk ikke foreldrene våre hvor vi var. Det hele var basert på et sinnrikt system som kaltes «frihet under ansvar». Noen brukte også ordet «tillit» for å beskrive fenomenet. Det gikk som regel bra, og de aller fleste av oss vokste opp til å bli ansvarsbevisste borgere.

            Min bestemor var, som sagt, et klokt menneske. Ikke minst, så visste hun akkurat hvem hun var, og hvem hun var betydningsfull for. Hun hadde ingen behov for å fortelle hele verden om grovbrødet hun hadde bakt, eller de hjemmelagde fiskekakene. Jeg tror faktisk hele idéen hadde virket latterlig på henne. Det hendte at min bestemor tok bilder hun også, men da var det gjerne en spesiell anledning. Hun tok en gang med seg hele familien til fotograf og fikk et familiebilde som hun høytidelig rammet inn og hengte på stueveggen sin. Hun var fullstendig klar over at bildet ikke hadde noen som helst verdi eller interesse for andre enn hennes aller nærmeste familie. Det var også disse hun visste at hun var betydningsfull for.

            Hvis noen en gang skulle komme til å tenke på meg, på samme måte som jeg i dag tenker på min bestemor og det hun var for meg da jeg vokste opp, ja da vil jeg være usedvanlig heldig. Likevel er det svært få mennesker som husker min bestemor, og i dagens målestokk ville hun ikke blitt kategorisert som betydningsfull på noen som helst måte. På tross av dette, er vi en håndfull mennesker som lever i dag som husker henne som betydningsfull i våre liv. Når vi er borte, vil det ikke lenger være noen som husker henne. Det samme vil skje med de aller, aller fleste av oss. Det perspektivet kan det kanskje være godt å ta med seg, selv om tanken kan være smertefull å bære i en tid da alle later til å tro at de er verdens navle, og barn blir oppdratt til å tro at de er verdens mest betydningsfulle personer.

            For hva betyr det egentlig å være betydningsfull? Mange vil nok i dag forbinde ordet med det å være kjendis, og i dagens medievirkelighet er det lettere enn før å bli nettopp det. Da jeg vokste opp måtte man ha et eller annet talent for å bli kjent. Enten måtte man være ekstra god til å spille fotball, gå på ski, synge, eller spille teater. Store statsledere var kjendiser. Skuespillere, popstjerner og idrettshelter likeså. De som ikke ble regnet som betydningsfulle, var mennesker som ikke hadde noe spesielt talent. De som bare var helt alminnelige hverdagsmennesker, som for eksempel min bestemor. I våre dager kan selv det mest tomhjerna hønsehodet få sine minutter i rampelyset, ettersom realityprogrammer ikke ser ut til å miste sin popularitet på lenge ennå.

            Men er det å være kjendis virkelig det samme som å være betydningsfull? Min påstand er at nei – det er ikke det. Det er her vi som lever i det mediestyrte samfunn har trådt feil. Jeg går ut fra at selve drivkraften til dem som melder seg på realityshow av typen «Big Brother», «Robinsonekspedisjonen», eller «Paradise Hotel» er å oppnå en følelse av anerkjennelse og betydningsfullhet. Jeg tviler imidlertid på at noen av dem opplevde at folk flest var mer interesserte i deres gjøren og laden etter at det verste medieståket hadde lagt seg. På sett og vis er det kanskje mer synd på disse menneskene enn på oss som aldri har vært i rampelyset. De har opplevd noe de higet etter, for så å miste det igjen. Det kan umulig føles bra! 

            Naturligvis er jeg selv også et barn av min tid, og bare det faktum at jeg skriver dette blogginnlegget, er et bevis på det. I min bestemors tid, ville disse tankene kanskje ha havnet mellom permene i en privat dagbok – muligens kun lest av etterkommerne etter hennes død. Nå vil dette innlegget ligge tilgjengelig på nettet i all overskuelig fremtid – tilgjengelig, men bare lest av noen ytterst få. Det er i grunnen ikke noe særlig betydningsfullt over det heller…