Det som var

Jeg skriver.

Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Jeg tror jeg var omtrent 12 år da jeg begynte å føre ting i pennen på eget initiativ. Jeg klarte til slutt i voksen alder å få utgitt en roman også, kalt "Tvillinger".

Før jeg begynte å skrive, leste jeg. Mitt første lånekort på biblioteket fikk jeg kranglet meg til da jeg var 6 år gammel og nettopp hadde begynt på skolen.

I tillegg er jeg en samler - det vil si at jeg samler på alt som kan tenkes å få affeksjonsverdi en vakker dag. Derfor har jeg naturligvis samlet på veldig mange av tekstene mine. I dag, under en ryddeaksjon, kom jeg over en samling tekster som jeg skrev i tenårene. Ikke uventet var svært mange av dem så pinlige at jeg rødmet langt opp i hårrøttene av å lese dem.

Men så dukket det opp en tekst som jeg ser har blitt publisert i en avis - jeg gjetter på RA - som faktisk var ganske brukbar, om det er lov å si det selv... Den fikk meg til å tenke at jeg fortsatt er relativt enig med meg selv som attenåring, og det er av og til en bent fram forfriskende tanke!

Eksempel på det som var: Meg i 1966.

Teksten har tittelen "Det som var", og jeg skriver den like godt i sin helhet under her:

Ser ut av vinduet med lukkede øyne. Ser koselige, små hus med små, velstelte hager rundt seg. En smal grusvei slynger seg idyllisk mellom husene og hagene som om den lekte sisten med seg selv. Lenger borte ser jeg en fisker. Han står ute på odden med stang. Fisk får han visst også. Å ja, fin fisk til katten. Koselig å se utover båtene som dupper opp og ned, krenger litt nå og da, men ingen fare; de har greie på knop de som har bundet dem. Skimter noen levende fargeklatter oppe i skråningen der. Ja visst - det er blåbær-tid nå! Hører noe på døren - et lykkelig fjes kommer til syne med snørr under nesen og en full kaffekopp med blåbær. 

"Sitter du her og sover?" Åpner øynene og ser inn i et par triste barneøyne: "Mannen sa vi ikke fikk leke der han skulle grave. Vi måtte vente til lekeplassen kom, sa han." 

"Javel. Stikk opp på rommet og lek så lenge, du." 

Ser ut av vinduet med åpne øyne. Ser et åpent sår der det før var blåbær. Fiskeplassen er plastret igjen og tildekket med grå brakker. Fire små hus avgikk ved døden en dag og ble kjørt vekk. Hagene med rips- og stikkelsbærbusker snek seg stille vekk en vakker måneskinnskveld. De forsvant i alle fall. De stakkars husene som står igjen er invalide på livstid. Man kan allerede se tydelige spor etter den snikende sykdommen som til slutt ubønnhørlig vil kvele dem alle sammen. Ikke en blomst har den levnet, ikke en lyngkvast har den spart. Finnes det da ikke noen medisin for denne snikende, farlige pesten? Nei, det gjør nok ikke det. Sykdommen kalles utviklingen.