Four seasons in one day...?

Jeg bor i Stavanger – en mellomstor by i verdens rikeste land. Den ligger idyllisk til på kanten av Nord-Jæren og klimaet er mildt året rundt. De tidligste potetene kommer hvert år fra en bonde på Randaberg som er nabokommunen til Stavanger. Flotte strender og kort vei til Prekestolen som etter hvert har blitt kjent som en naturlig turistattraksjon av de sjeldne.

Høres bra ut, eller hva? Ok; her kommer sannheten om hvordan det egentlig er å bo i byen med verdens mest uforutsigbare klimaforhold. Man kan kanskje få inntrykk av at vinteren i Stavanger er mild som en fønvind, men nei da; selv om man leser værmeldingen kvelden før man går til sengs for å være sikker på at man har de mest oppdaterte prognosene, kan man fort bli skadelidende hvis man uten videre tar dette for god fisk. Man har for eksempel lest at det skal være lett regn, bris og 5 varmegrader neste morgen og man rigger seg derfor i stand til å sykle til jobben neste dag. Fin tur – 15 minutter med vind i håret og røde roser i kinnene – hva kan vel være en bedre start på dagen?

Men neste morgen når man går ut for å hente avisen i postkassen på hushjørnet, oppdager man at det er såpeglatt fordi det ligger en tynn hinne av is på alle flater – asfalten i særdeleshet. Et raskt klesskift senere står man i gangen og ifører seg det eneste fornuftige på en dag som denne; brodder! Ordentlige brodder med pigger dekker nå sålen på de ellers nokså glatte skoene mine. Jeg er parat! Jeg spaserer fjellstøtt de 50 meterne til busstoppet med musikk på ørene mens bilene suser forbi.

Sitteplass på bussen, og jeg er i godt humør. Det er ikke før jeg går av bussen i sentrum at det går opp for meg hvorfor alle jeg møter snur seg, og folk stirrer på meg fra andre siden av gaten. Jeg løfter litt på øretelefonene som gjør at jeg befinner meg i min egen lille musikalske verden, og hører verdens mest irriterende knaselyd! Det går raskt opp for meg at lyden sammenfaller perfekt med skrittene mine, og så ser jeg at asfalten her – 4 kilometer nord for huset mitt – er helt bar. Ikke en is-hinne i sikte! Jeg vurderer et øyeblikk å stanse for å ta av broddene der og da på fortauet, men finner ut at det er for dumt, så jeg spaserer knasende videre på mine latterlig overutstyrte, isbroddbekledte føtter.

Etter 30 meter er jeg vitne til en dame litt yngre enn meg som plutselig ligger langflat på fortauet. Hun reiser seg heldigvis raskt opp igjen og jeg ser fort at det eneste som er skadet er selvfølelsen. Et lite sekund takker jeg broddene mine, mens jeg kaster et blikk på det mikroskopiske feltet med is som hun klarte å skli på.

Om ettermiddagen når jeg skal hjem, ligger broddene godt gjemt i vesken min, for plussgradene har da formert seg i en slik fart at det umulig kan være noen is som har overlevd.

Når jeg legger meg om kvelden kjenner jeg hvordan stormen som plutselig har blåst opp rusker i taket på huset, og regnet som pisker mot ruten holder meg våken til langt på natt.

«Four seasons in one day» går refrenget i en sang som var populær for noen år siden. Her i Stavanger er det sjelden vi har fire årstider på en dag – som regel har vi bare tre årstider i løpet av et helt år. Den årstiden som stort sett fullstendig glimrer med sitt fravær heter «sommer». Denne eksotiske årstiden får vi siddiser stort sett bare oppleve dersom vi drar bort fra hjembyen vår. De har den i rikt monn andre steder i landet – på slike steder hvor de også har snørike vinternetter, milde vårkvelder og friske høstdager med sol fra lav himmel.

Så joda – kom og besøk oss – det er mye spektakulært å se og oppleve her – vær inkludert! Men pris deg så lykkelig over at du kan dra tilbake til ditt eget hjemsted, hvor været forhåpentligvis i det minste er hakket mer forutsigbart enn i Stavanger! Velkommen skal du være! 

Bambi på isen.

I dag syklet jeg forbi den splitter nye ishallen her i Stavanger og tankene mine gikk plutselig til mine eskapader på isen i forgangne tider. Hvis du nå ser for deg en ung pike som tegner elegante 8-tall på isflaten før hun hopper i et luftig svev og så lander fjellstøtt, og avslutter med en piruett, så kan du like gjerne tenke om igjen! Her snakker vi om ei som riktignok fikk skøyter til jul i 4. klasse, men som aldri var i nærheten av å mestre kunsten å bevege seg ubesværet på en speilblank overflate med meier under bena…

Alle vet hva jeg mener når jeg sier ”Bambi på isen”. Denne Disney-klassikeren er en del av julestemningen for de fleste som har vokst opp med fjernsyn i huset. Bambi var imidlertid klumsete på en utrolig søt måte, mens jeg bare var – vel, utrolig klønete! 

Det hendte at vi i skolens regi måtte dra til ishallen og skøyte i gymtimene. Alltid like grusomt! Jeg hadde med meg sitteunderlag, ullsokker, varm kakao på termos, men jeg frøs likevel der jeg forsøkte å gjøre meg usynlig for læreren i et hjørne av hallen mens resten av klassen svinset rundt på isen med en naturlig kroppsbeherskelse jeg bare kunne misunne dem. Guttene med hockeyskøyter og jentene i hvite kunstløpskøyter.

Jeg ble naturligvis alltid oppdaget og beordret til å iføre meg skøytene og komme meg på isen, hvis jeg ville unngå nedsatt karakter i både gym og oppførsel. Rart hvor viktig det fremstår med den der karakteren når man går i 7. klasse. Jeg kan aldri huske at noen av arbeidsgiverne mine var opptatt av gymkarakteren min fra barneskolen på jobbintervjuet…

Det toppet seg virkelig den gangen et par av venninnene mine på ungdomsskolen foreslo at vi skulle ta en tur til ishallen og gå på skøyter. Jeg ga uttrykk for at jeg ikke hadde spesielt lyst til å delta, men da kom det for en dag at grunnen til at de ville ha meg med dit, var fordi de hadde bruk for en god latter. Jeg vet ikke om en av dem nettopp hadde blitt dumpet av kjæresten eller om hun hadde mistet bestemoren sin – noe tragisk måtte nødvendigvis nettopp ha hendt henne, for jeg har klare minner om at jeg syntes synd på henne, og ble med dem frivillig.

Jeg tror det var aller siste gangen jeg hadde skøyter på bena. Minnene om dette traumatiske opptrinnet gjør at jeg fortsatt kan kjenne strekken i lysken, og fantomsmertene etter verdens aller største blåmerke på låret plager meg fortsatt… Den eneste trøsten er at alt dette skjedde for så lenge siden at ingen hadde mobiltelefoner med kamera den gangen. Derfor vil dere aldri finne videosnutter som denne av meg på nettet – takk og pris!

Statusoppdatering i øsende regn.

Jeg bor i Stavanger og det er oktober. For de fleste som holder til på denne kanten av verden er det underforstått hva dette innebærer, men for den som kanskje ikke er like bevandret i kyst-Norges klima, skal jeg redegjøre for årstidens værforhold.

Det regner ute. Ikke en sånn liten skur, med en påfølgende vakker regnbue og fallende høstløv i sjarmerende, varme toner. Nei da. Det har regnet vedvarende hele dagen. Vent litt – sa jeg ”hele dagen”? Hele måneden, mente jeg. Når jeg tenker etter så har det visst regnet vedvarende i ca tre år! I tillegg blåser det, fra nord-vest, tror jeg. Nei, vent! Fra vest… Nei – fra sør… Sør-øst? Nord? Jeg gir opp! Vi har det vi kaller ”nordavind fra alle kanter”.

Dette gjør at vi vestlendinger har blitt et skikkelig gjennombarket folkeferd; jada – det var oss Bjørnson hadde i tankene da han skrev det som etter hvert har blitt til Norges nasjonalsang – jeg er helt sikker!

Når det gjelder ”fallende høstløv” – ikke narr meg til å le! Hvis man våger seg utendørs på en dag som denne, bør man i tillegg til å ha full oljehyre på, også utstyre seg med visir og arbeidshansker. Ellers vil bladene som vinden river og sliter av greinene, piske deg hudløs på et øyeblikk!

De grå ulldottene som akkurat nå farer over himmelen, får meg seriøst til å lure på hvor i alle dager de har tenkt seg hen i den farten? Hva er det som ligger der oppe i nordøst og lokker så voldsomt? Kanskje jeg en vakker (?) dag får svaret på akkurat det spørsmålet, men mest sannsynlig får jeg det aldri... 

Så dersom du har tenkt deg hitover i nærmeste framtid (og da snakker jeg ikke om dager, men måneder) så vet du hva du går til. Pakk det du har av vann- og vindtette klær og skotøy, og la for guds skyld paraplyen bli igjen hjemme! Er det noe vi har nok av, så er det vrengte paraplyer! 

Det stikker livsfarlige paraplyspiler opp av hver eneste søppelkasse, og mengden ødelagte paraplyspiler har ganske sikkert bidratt til trafikkinfarktet vi opplever her for tiden. Noe må man jo lage av de ødelagte paraplyspilene som blir gjenvunnet, så hvorfor ikke biler som kan beskytte de stakkars vestlendingene mot det ubarmhjertige klimaet, har sikkert de velmenende bilprodusentene tenkt. Jo takk!