Bambi på isen.

I dag syklet jeg forbi den splitter nye ishallen her i Stavanger og tankene mine gikk plutselig til mine eskapader på isen i forgangne tider. Hvis du nå ser for deg en ung pike som tegner elegante 8-tall på isflaten før hun hopper i et luftig svev og så lander fjellstøtt, og avslutter med en piruett, så kan du like gjerne tenke om igjen! Her snakker vi om ei som riktignok fikk skøyter til jul i 4. klasse, men som aldri var i nærheten av å mestre kunsten å bevege seg ubesværet på en speilblank overflate med meier under bena…

Alle vet hva jeg mener når jeg sier ”Bambi på isen”. Denne Disney-klassikeren er en del av julestemningen for de fleste som har vokst opp med fjernsyn i huset. Bambi var imidlertid klumsete på en utrolig søt måte, mens jeg bare var – vel, utrolig klønete! 

Det hendte at vi i skolens regi måtte dra til ishallen og skøyte i gymtimene. Alltid like grusomt! Jeg hadde med meg sitteunderlag, ullsokker, varm kakao på termos, men jeg frøs likevel der jeg forsøkte å gjøre meg usynlig for læreren i et hjørne av hallen mens resten av klassen svinset rundt på isen med en naturlig kroppsbeherskelse jeg bare kunne misunne dem. Guttene med hockeyskøyter og jentene i hvite kunstløpskøyter.

Jeg ble naturligvis alltid oppdaget og beordret til å iføre meg skøytene og komme meg på isen, hvis jeg ville unngå nedsatt karakter i både gym og oppførsel. Rart hvor viktig det fremstår med den der karakteren når man går i 7. klasse. Jeg kan aldri huske at noen av arbeidsgiverne mine var opptatt av gymkarakteren min fra barneskolen på jobbintervjuet…

Det toppet seg virkelig den gangen et par av venninnene mine på ungdomsskolen foreslo at vi skulle ta en tur til ishallen og gå på skøyter. Jeg ga uttrykk for at jeg ikke hadde spesielt lyst til å delta, men da kom det for en dag at grunnen til at de ville ha meg med dit, var fordi de hadde bruk for en god latter. Jeg vet ikke om en av dem nettopp hadde blitt dumpet av kjæresten eller om hun hadde mistet bestemoren sin – noe tragisk måtte nødvendigvis nettopp ha hendt henne, for jeg har klare minner om at jeg syntes synd på henne, og ble med dem frivillig.

Jeg tror det var aller siste gangen jeg hadde skøyter på bena. Minnene om dette traumatiske opptrinnet gjør at jeg fortsatt kan kjenne strekken i lysken, og fantomsmertene etter verdens aller største blåmerke på låret plager meg fortsatt… Den eneste trøsten er at alt dette skjedde for så lenge siden at ingen hadde mobiltelefoner med kamera den gangen. Derfor vil dere aldri finne videosnutter som denne av meg på nettet – takk og pris!