tirsdag 19. mars 2013

Hvor smart er egentlig en smarttelefon?


Som tittelen gjenspeiler, så er dette det store spørsmålet i dag. Jeg har altså nettopp blitt "velsignet" med en nesten ny smarttelefon. Og akkurat i dag har jeg en bestemt følelse av at telefonen er mye smartere enn meg! Den er for eksempel så smart at den, helt og fullstendig på egen hånd, har drevet og lastet ned gud vet hva for nærmere 300 kroner på en drøy uke! Nå høres kanskje ikke dette ut som spesielt mye, men for meg som stort sett bruker mobilen til å ringe, sende sms og spille musikk med er dette en hårreisende sum - særlig fordi jeg ikke aner hva jeg har bedt den om å gjøre!

Full av angst og med et storskala panikkanfall underveis, trykket jeg febrilsk på den blanke skjermen, for om mulig å skjønne hvordan jeg kunne få en oversikt over hva telefonen holdt på med. Under fanen "Programmer" fant jeg en hel liten smørbrødliste med "kjørende tjenester" som i følge telefonen ”viser og kontrollerer tjenester som kjører for øyeblikket”. Det hørtes jo lovende ut, så jeg scrollet (ja - jeg har lært hva ordet "scrolle" betyr - tenk det, Hedda!) nedover den, og det var da jeg skjønte at telefonen hadde MYE høyere intelligens enn meg!


Innstillinger (1 prosess og 0 tjenester)
DRM-innhold (1 prosess og 1 tjeneste)
Programvareoppdatering (1 prosess og 1 tjeneste)
Android-system (1 prosess og 1 tjeneste)
SyncmIDS (1 prosess og 1 tjeneste)
FotaClient (1 prosess og 1 tjeneste)
Digital klokke (1 prosess og 1 tjeneste)
Social Hub (1 prosess og 1 tjeneste)
AccuWeather.com (1 prosess og 1 tjeneste)
Yahoo! Finans (1 prosess og 1 tjeneste)
Ap mobile nyheter (1 prosess og 1 tjeneste)
E-post (1 prosess og 1 tjenester)
E-post ( en til, da går jeg ut fra…) (1 prosess og 2 tjenester)
Samsung-tastatur (1 prosess og 1 tjeneste)

Av den listen er det faktisk et par ting jeg vet sånn noenlunde hva er. Jeg vet for eksempel at Android er operativsystemet som jeg må ha for at telefonen skal virke. Jeg ser også at det ligger to e-post kontoer der, men hvorfor er jeg ikke helt sikker på, og om det kan koste meg i nærheten av 300 kroner, når jeg ikke har lest en eneste e-post på den hersens maskinen...? Det jeg også er skeptisk til er sånne ord som "Social Hub" - javel? Sosial, jeg? På mobiltelefonen? I think not! "AccuWeather.com" er et annet ord jeg stusser på. Hva er galt med yr.no, liksom? Har aldri sjekket været på mobilen heller, jeg! "Yahoo! Finans" ??? Hæh? Really? 

Etter å ha revet meg i håret en stund, innså jeg at jeg ikke en gang visste om jeg lette på riktig plass! Så da gjorde jeg kort prosess! Ut med batteriet og sim-kortet. Fram med den gamle, men fortsatt brukbare mobilen min, og voila! Jeg er igjen tilgjengelig på en langt mer ukomplisert måte enn for fem minutter siden! 

Det jeg lurer på nå, er om jeg egentlig trenger en smarttelefon? Har jeg behov for å kunne logge meg på facebook mens jeg venter på bussen? Eller lese mail mens jeg sitter på flyplassen på vei til en lenge etterlengtet ferie? Eller ta bilder av middagen min og sende til vennene mine? Eller filme den stakkaren som fikk alt for mye å drikke og legge klippet ut på youtube? Eller høre spillelister som jeg betaler 100 kroner måneden for å laste ned fra Spotify, selv om jeg har cd'en stående i hylla? Eller lese avisen mens jeg står i kassakø i matbutikken? 

Av og til - spesielt på sånne dager som denne - lengter jeg virkelig tilbake til et enklere liv! Selv om jeg innrømmer at all teknologien kan gi oss mange fortrinn, lurer jeg på om vi bruker den fornuftig? Og så lurer jeg på om det er sånn at jeg faktisk ta meg sammen og lære meg å bruke dette nye mediet? Er jeg helt nødt, liksom? 

Jeg bare spør... 

fredag 8. mars 2013

I anledning dagen.


Det foregår en rasende debatt for tiden om likestilling og det noen mener er den alt for lave andelen kvinner i ledende stillinger. Harald Eia har gjort seg til representant for de menn som er bekymret over det han karakteriserer som ”kvinnedominans”. Se kronikk i Dagbladet her: 


Mens han får tilsvar av Sigrid Bonde Tusvik her: 


Samtidig er det bekymring fordi andelen sykefravær blant kvinner øker, mens sykefraværet blant menn holder seg stabilt lavt. Dette bekymrer de samme maktmenneskene som gjerne ser at andelen kvinner i lederstillinger øker. 

Det går for tiden en serie på nrk1 som heter ”Kvinne 2013” Den første episoden kan sees her: 

Etter å ha sett den episoden må jeg innrømme at jeg var trist langt inn i sjela! Historiene til alle de kvinnene som løp som piska skinn gjennom hverdagen, leverte gråtende 1-åringer i barnehagen før de hastet av sted til jobben med dårlig samvittighet for både jobb og barn, før de siden hastet innom barnhagen for å plukke opp en utslitt pode, før så å svinge innom butikken og handle, så hjem og lage middag, før barna skulle i seng og husarbeidet tas. En av kvinnene som stod fram i programmet hadde fått brystkreft. Hun var høyt utdannet og hadde en ansvarsfull stilling som lege. På et tidspunkt betrodde hun seerne at hun av og til hadde det hun kalte ”kjetterske” tanker om at sykdommen kanskje var kroppens måte å si i fra på at hun ikke klarte å jobbe 100% samtidig som hun hadde ansvaret for å oppdra 3 barn. Men hun korrigerte seg selv med det samme hun hadde sagt det og sa: ”Men sånn har jeg jo ikke lov til å tenke.”

Det fikk meg til å reagere! Hvem i huleste er det som sier at hun ikke har lov til å tenke det? Og hvordan i alle dager kan hun finne på å kalle slike tanker for ”kjetterske”? I det enkle, vesle kvinnehodet mitt er det innlysende at det er kroppens måte å reagere på! Det som skremmer meg er at kvinner i våre dager har blitt så flinke til å undertrykke kroppens tidlige signaler at de utvikler alvorlige tilstander før de får lov til å slappe av – da med en lovlig sykemelding i hånda, samt som regel et helt arsenal av piller som på sikt ofte gjør dem enda sykere!

Jeg lurer på hvor lang tid det vil ta før en samfunnsøkonom regner på hvor mye samfunnet kan spare på at en av foreldrene jobber deltid, eller er hjemme i småbarns-tiden  og sørger for at familien får nok ro og ikke minst god, hjemmelaget mat av naturlige råvarer? Det er min hellige overbevisning at sykefraværet blant kvinner (og menn) ville gått betraktelig ned. Og dersom de typiske kvinneyrkene, for eksempel i omsorgssektoren, hadde blitt verdsatt på lik linje med de mannsdominerte yrkene, kunne det vært opp til den enkelte familie om det var far eller mor som skulle jobbe deltid.

Nei – kvinnedagen har fortsatt sin aktualitet, selv 100 år etter at kvinner fikk allmenn stemmerett. Selv om kvinnesaken etter mitt skjønn har tatt en litt pussig vending i årenes løp. Det virker på meg som om mye av kampen handler om kvinners rett til å innta det som tidligere ble regnet for å være mannens bastioner. Men jeg spør meg selv: Dersom både kvinner og menn skal inneha de samme egenskapene og yrkene – hvem skal da ivareta de delene av samfunnslivet som tidligere ble regnet for å være kvinnens ansvar? Ingen? Jeg er redd det er det vi begynner å se konsekvensene av i vår tid, med utbrenthet, sykdom og unødvendig lidelse som resultat.

For å gjøre det helt klart at jeg ikke mener at kvinner skal tilbake til kjøkkenbenken, hvor noen fortsatt mener at de hører hjemme, vil jeg gjerne at de mange arbeidsoppgavene som kvinner tradisjonelt har utført skal ses på en måte som gjør at de blir tatt med i regnestykket når samfunnsøkonomien gjøres opp. Jeg ønsker meg en verden hvor de som bestemmer er i stand til å gå ut i verden og se det store bildet, i stedet for å stikke nesa nærsynt ned i akkurat det som ligger foran dem på bordet.

Gratulerer med dagen, jenter!