Det foregår en rasende debatt for tiden om likestilling
og det noen mener er den alt for lave andelen kvinner i ledende stillinger. Harald
Eia har gjort seg til representant for de menn som er bekymret over det han karakteriserer
som ”kvinnedominans”. Se kronikk i Dagbladet her:
Mens han får tilsvar av Sigrid Bonde Tusvik her:
Samtidig er det bekymring fordi andelen sykefravær
blant kvinner øker, mens sykefraværet blant menn holder seg stabilt lavt. Dette
bekymrer de samme maktmenneskene som gjerne ser at andelen kvinner i lederstillinger
øker.
Det går for tiden en serie på nrk1 som heter ”Kvinne 2013” Den første
episoden kan sees her:
Etter å ha sett den episoden må jeg innrømme at jeg
var trist langt inn i sjela! Historiene til alle de kvinnene som løp som piska
skinn gjennom hverdagen, leverte gråtende 1-åringer i barnehagen før de hastet
av sted til jobben med dårlig samvittighet for både jobb og barn, før de siden
hastet innom barnhagen for å plukke opp en utslitt pode, før så å svinge innom
butikken og handle, så hjem og lage middag, før barna skulle i seng og
husarbeidet tas. En av kvinnene som stod fram i programmet hadde fått brystkreft.
Hun var høyt utdannet og hadde en ansvarsfull stilling som lege. På et
tidspunkt betrodde hun seerne at hun av og til hadde det hun kalte ”kjetterske”
tanker om at sykdommen kanskje var kroppens måte å si i fra på at hun ikke
klarte å jobbe 100% samtidig som hun hadde ansvaret for å oppdra 3 barn. Men
hun korrigerte seg selv med det samme hun hadde sagt det og sa: ”Men sånn har
jeg jo ikke lov til å tenke.”
Det fikk meg til å reagere! Hvem i huleste er det
som sier at hun ikke har lov til å tenke det? Og hvordan i alle dager kan hun
finne på å kalle slike tanker for ”kjetterske”? I det enkle, vesle kvinnehodet
mitt er det innlysende at det er kroppens måte å reagere på! Det som skremmer
meg er at kvinner i våre dager har blitt så flinke til å undertrykke kroppens
tidlige signaler at de utvikler alvorlige tilstander før de får lov til å
slappe av – da med en lovlig sykemelding i hånda, samt som regel et helt arsenal av
piller som på sikt ofte gjør dem enda sykere!
Jeg lurer på hvor lang tid det vil ta før en
samfunnsøkonom regner på hvor mye samfunnet kan spare på at en av foreldrene
jobber deltid, eller er hjemme i småbarns-tiden og sørger for at familien får
nok ro og ikke minst god, hjemmelaget mat av naturlige råvarer? Det er min
hellige overbevisning at sykefraværet blant kvinner (og menn) ville gått
betraktelig ned. Og dersom de typiske kvinneyrkene, for eksempel i
omsorgssektoren, hadde blitt verdsatt på lik linje med de mannsdominerte yrkene,
kunne det vært opp til den enkelte familie om det var far eller mor som skulle
jobbe deltid.
Nei – kvinnedagen har fortsatt sin aktualitet, selv
100 år etter at kvinner fikk allmenn stemmerett. Selv om kvinnesaken etter mitt
skjønn har tatt en litt pussig vending i årenes løp. Det virker på meg som om mye
av kampen handler om kvinners rett til å innta det som tidligere ble regnet for
å være mannens bastioner. Men jeg spør meg selv: Dersom både kvinner og menn
skal inneha de samme egenskapene og yrkene – hvem skal da ivareta de delene av
samfunnslivet som tidligere ble regnet for å være kvinnens ansvar? Ingen? Jeg
er redd det er det vi begynner å se konsekvensene av i vår tid, med utbrenthet,
sykdom og unødvendig lidelse som resultat.
For å gjøre det helt klart at jeg ikke mener at
kvinner skal tilbake til kjøkkenbenken, hvor noen fortsatt mener at de hører
hjemme, vil jeg gjerne at de mange arbeidsoppgavene som kvinner tradisjonelt
har utført skal ses på en måte som gjør at de blir tatt med i regnestykket når samfunnsøkonomien
gjøres opp. Jeg ønsker meg en verden hvor de som bestemmer er i stand til å gå ut i verden
og se det store bildet, i stedet for å stikke nesa nærsynt ned i akkurat det
som ligger foran dem på bordet.
Gratulerer med dagen, jenter!
Som jeg skulle sagt det selv - bare at du sier det så mye bedre! ;-) Gratulerer med dagen!
SvarSlett