Kan trafikkproblemene løses ved hjelp av sunt folkevett?

Vi har et gedigent trafikkproblem her i Stavanger-regionen. Alt for mange av oss driver matpakkekjøring til og fra jobb, og transporterer ungene til ymse fritidsaktiviteter på kveldstid, og resultatet er at veiene våre har trafikkork mesteparten av døgnet.

Mens yrkessjåfører hindres i å komme fram i tide, er folk frustrerte over at de bruker dyrebar fritid i ferjekø for å komme seg til hytta i helgen. Alle later til å være enige om at flere bør ta i bruk kollektivtransport eller sykkel, men at det er «de andre» som må gjøre det. Imens krangler politikerne om hva som er den beste måten å få folk til å endre adferd på.

For mange er bilen en nødvendighet for å få hverdagen til å gå i hop. Eksempler kan være småbarnsfamilier med unger som skal leveres i barnehage i en bydel, før man skal nå jobben i en annen, og hvor logistikken med kollektivtransport ville blitt uhåndterlig. Eller skiftarbeidere som er avhengige av å komme seg til eller fra jobb på tider av døgnet hvor det ikke finnes busstilbud.

På den annen side, er det svært mange av oss som ikke lenger har unger i barnehagealder, eller skiftarbeid, eller et yrke som medfører kjøring i arbeidstiden. Svært mange av oss tilbringer arbeidsdagen fra åtte til fire på et sted, og fortsetter faktisk bare å kjøre bil til jobben, fordi det er lettere å gjøre det man alltid har gjort enn å endre tankemønster og daglig adferd. De fleste opplever at bilen gir dem frihet, men når blir prisen for denne «friheten» så høy at den ikke lenger kan kalles frihet?

I hovedstaden vår opplevde de nettopp en liten «revolusjon» i forbindelse med stengningen av en sentral tunnel. Det gikk ut varsel om at folk burde benytte kollektivtransport i stedet, og det var så mange som lyttet til dette rådet, at trafikkflyten ble merkbart bedre, på tross av den stengte tunnelen! Her er vi ved et vesentlig poeng: Det er ikke sånn at absolutt alle må endre sine kjørevaner. Noen av oss, er som nevnt avhengige av bil. Vi må også regne med at en viss prosentdel av befolkningen er så egoistiske og sta at de rett og slett driter i både miljø og fellesskapet. Men – jeg tror at de aller, aller fleste av oss faktisk ønsker å gjøre det som er til beste for samfunnet, fordi vi skjønner at det som gagner samfunnet også gagner oss selv.

Så mitt forslag er rett og slett dette: Hva om vi slutter å vente på at politikerne eller kommunen, eller regjeringen eller noen andre skal løse problemene for oss? Hva om hver enkelt av oss i stedet setter seg ned og ser med kritisk blikk på vårt eget kjøremønster? Jeg er overbevist om at mange nok vil finne ut at de kan la bilen stå, til at det vil slå positivt ut på trafikkbildet.

Og til deg som tenker «hvorfor skal akkurat jeg…?» vil jeg si: Hvorfor ikke akkurat du? Kanskje vil du oppleve å komme på jobb med ny energi, etter en sykkeltur i frisk luft. Kanskje ser du en flaggermus eller hører fuglesang du ville gått glipp av inne i bilen din? Kanskje opplever du at kondisjonen blir litt bedre, og at et par gjenstridige kilo plutselig forsvinner av seg selv?

Hva sier dere, folkens? Skal vi sammen løse transportproblemene fra grasrota? 

Det som var

Jeg skriver.

Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. Jeg tror jeg var omtrent 12 år da jeg begynte å føre ting i pennen på eget initiativ. Jeg klarte til slutt i voksen alder å få utgitt en roman også, kalt "Tvillinger".

Før jeg begynte å skrive, leste jeg. Mitt første lånekort på biblioteket fikk jeg kranglet meg til da jeg var 6 år gammel og nettopp hadde begynt på skolen.

I tillegg er jeg en samler - det vil si at jeg samler på alt som kan tenkes å få affeksjonsverdi en vakker dag. Derfor har jeg naturligvis samlet på veldig mange av tekstene mine. I dag, under en ryddeaksjon, kom jeg over en samling tekster som jeg skrev i tenårene. Ikke uventet var svært mange av dem så pinlige at jeg rødmet langt opp i hårrøttene av å lese dem.

Men så dukket det opp en tekst som jeg ser har blitt publisert i en avis - jeg gjetter på RA - som faktisk var ganske brukbar, om det er lov å si det selv... Den fikk meg til å tenke at jeg fortsatt er relativt enig med meg selv som attenåring, og det er av og til en bent fram forfriskende tanke!

Eksempel på det som var: Meg i 1966.

Teksten har tittelen "Det som var", og jeg skriver den like godt i sin helhet under her:

Ser ut av vinduet med lukkede øyne. Ser koselige, små hus med små, velstelte hager rundt seg. En smal grusvei slynger seg idyllisk mellom husene og hagene som om den lekte sisten med seg selv. Lenger borte ser jeg en fisker. Han står ute på odden med stang. Fisk får han visst også. Å ja, fin fisk til katten. Koselig å se utover båtene som dupper opp og ned, krenger litt nå og da, men ingen fare; de har greie på knop de som har bundet dem. Skimter noen levende fargeklatter oppe i skråningen der. Ja visst - det er blåbær-tid nå! Hører noe på døren - et lykkelig fjes kommer til syne med snørr under nesen og en full kaffekopp med blåbær. 

"Sitter du her og sover?" Åpner øynene og ser inn i et par triste barneøyne: "Mannen sa vi ikke fikk leke der han skulle grave. Vi måtte vente til lekeplassen kom, sa han." 

"Javel. Stikk opp på rommet og lek så lenge, du." 

Ser ut av vinduet med åpne øyne. Ser et åpent sår der det før var blåbær. Fiskeplassen er plastret igjen og tildekket med grå brakker. Fire små hus avgikk ved døden en dag og ble kjørt vekk. Hagene med rips- og stikkelsbærbusker snek seg stille vekk en vakker måneskinnskveld. De forsvant i alle fall. De stakkars husene som står igjen er invalide på livstid. Man kan allerede se tydelige spor etter den snikende sykdommen som til slutt ubønnhørlig vil kvele dem alle sammen. Ikke en blomst har den levnet, ikke en lyngkvast har den spart. Finnes det da ikke noen medisin for denne snikende, farlige pesten? Nei, det gjør nok ikke det. Sykdommen kalles utviklingen.