De
ansatte på Norsk Museum for Krenkelser (heretter kalt NMK) har det travelt for
tiden. Det som startet som en relativt beskjeden samling for en god del år
siden, har i årenes løp utviklet seg til å bli et fullskala museum med mange
etasjer og svære saler – alt bygget for å huse de mange krenkelsene som det
norske folk i årenes løp har sett seg tjent med å ta vare på og hegne om.
Hver
eneste dag kommer folk bærende med nye krenkelser de gjerne vil ha utstilt på
museet. Og de ansatte tar pliktskyldigst i mot dem alle sammen. De blir vasket
og flikket på, og noen av dem blir pusset så grundig at de nesten ikke er til å
kjenne igjen etter at museumskuratorene har gjort jobben sin.
Her
finnes det avdelinger for de utroligste krenkelser: Avdeling for seksuell
trakassering, avdeling for rasistiske bemerkninger, avdeling for blasfemi,
avdeling for politiske krenkelser, avdeling for religiøse krenkelser, avdeling
for hersketeknikker, avdeling for psykisk terror og jammen har ikke «Gutteklubben
Grei» fått en egen etasje for alle krenkelsene de har stått ansvarlige for i
årenes løp!
Det
er i det hele tatt ikke måte på hvor stort og uoversiktlig dette museet har
vokst seg i årenes løp. Og det er tydelig at et slikt museum behøves, skal vi
dømme etter besøkstallene som stiger i takt med størrelsen på bygget, og de
stadig nye avdelingene som åpnes. Alle later til å ha interesse for samlingen –
ikke minst pressefolk – men jeg har lagt merke til at de fleste er mest
interessert i å besøke den avdelingen de selv har levert bidrag til. Aller
helst liker folk å stå foran sine egne innleverte verk og studere dem
inngående. Av og til kaster de et sideblikk på en liknende krenkelse innlevert
av en annen, og avgjør raskt at deres eget verk er større og viktigere enn
naboens.
Kan de invitere noen med
seg på museet for å ta deres personlige krenkelser i nærmere øyesyn gjør de det
svært gjerne. Selv mennesker som ikke har behov for å besøke museet blir noen ganger
dratt motvillig inn i det. Det er som om de som tilbringer mye tid i NMK har
problemer med å skjønne at alle andre ikke er så interessert i å se på gamle
eksempler på idiotisk oppførsel, eller tåpelige fornærmelser.
I det siste har jeg også
lagt merke til den kaféen som har dukket opp like over gaten for NMK. Det er en
unnselig liten kafé hvor det sitter idioter og holder øye med inngangen til
museet. De fører nøye manntall over alle de besøkende og hver gang et nytt
menneske kommer for å levere noe til samlingen, gnir de seg i hendene og vokser
der de sitter.
Det verste disse idiotene
kan tenke seg, er at folk slutter å gi krenkelsene sine til museet. Tanken på
at noen mennesker faktisk nekter å ta imot krenkelser i det hele tatt, gir dem
mareritt på høylys dag! Av og til hender det til og med at krenkelser blir
slått i småbiter og rett og slett kastet i glemselens hav. Da er det som om
idiotene blekner og blir mindre. De krymper der de sitter i stolene sine, og
til slutt blir de gjennomskinnelige og forsvinner helt.
Jeg drømmer om den dagen
da det ikke lenger er bruk for NMK. En dag da tåpelige og ugjennomtenkte, eller
bevisst provoserende utsagn får den oppmerksomheten de fortjener – nemlig ingen
oppmerksomhet i det hele tatt!
