Jeg har fundert en del i det siste, på hvordan vi
påvirkes av nettbruken vår. Selv er jeg etter hvert blitt en godt voksen
kvinne, og begynte ikke å bruke dataverktøy før jeg hadde småbarn i huset. Jeg
vokste altså opp i tiden før pc-er, mobiltelefoner og nettbrett var blitt
allemannseie. Barndommen min bestod av kreativ lek og mye lesing. Vi hadde bare
en tv-kanal – noe som gjorde at folk hadde noe å snakke sammen om dagen etter.
For dem som har opplevd det, er dette en selvfølge.
For dem som er født senere, hører dette til fortidens litt ulne og uforståelige
univers – sånn like i nærheten av dampmaskiner, vikingtiden og dinosaurer.
Nå har den moderne virkelighet innhentet også meg, og
jeg tilbringer mer tid daglig enn jeg liker å tenke på foran en eller annen
skjerm. Jeg liker det egentlig ikke, men jeg ender ofte opp med å sitte i
timevis og glo på et temmelig meningsløst tv-program, eller scrolle gjennom ymse
innlegg på facebook, eller i nettaviser.
Det jeg merker som en gjennomgående trend, er at jeg
har mindre og mindre tålmodighet til å lese noe ferdig. Selv om jeg klikker meg
inn på en artikkel fordi den i utgangspunktet interesserer meg, er det
sjeldnere og sjeldnere jeg orker å lese hele. Ikke fordi emnet plutselig blir
uinteressant, men fordi artikkelen er for lang. Det samme gjelder for
youtube-snutter. Hvis filmen er mer enn 5 minutter lang er sjansen for at jeg
ikke gidder å se den ferdig høyst reell.
Dette skremmer meg. Jeg har oppdaget at hjernen min er
i ferd med å få ADHD-symptomer. Nå skal det sies at jeg er en person som
interesserer meg for mangt og mye, og noen ganger kan ha vansker med å
bestemmer meg for hva jeg skal gjøre, men så ille som nå har det aldri vært.
Resultatet av denne mangelen på konsentrasjon, er ofte at jeg hopper fra tema
til tema og fra prosjekt til prosjekt, og aldri gjør noe jeg har begynt på ferdig.
Jeg som tidligere var en skikkelig lesehest, opplever
nå at svært få bøker fenger meg nok til at jeg gidder å lese dem ut. Jeg synes
ofte at forfatteren bruker for lang tid på å komme til poenget, og ordrike
bøker blir som oftest lagt bort etter få sider.
Det hender også at jeg våkner om natten av at hjernen
min er i full sving med å kreere spennende historier, og det kan da være
vanskelig å falle til ro igjen. Det er som om hjernen ikke klarer å skru seg av
ordentlig, og synes søvn er skikkelig irriterende, og derfor setter i gang noen
hemningsløse og usammenhengende drømmesekvenser – bare for å forlyste meg!
Nå kan jeg heller ikke fri meg fra tanken på hva som
skjer med unge hjerner, når selv min hjerne, som faktisk rakk å bli ferdig
utvokst uten denne stimulien, blir så
påvirket av nettbruken min. Hvis jeg
reagerer med konsentrasjonsvansker, hva da med de som er unge og som trenger
hjernen sin for å tilegne seg all den kunnskapen som skal til for å gjøre dem i
stand til å ta vare på kloden vår for fremtidens generasjoner? Jeg tviler på om
evnen til å reagere kjapt nok til å trykke på riktig knapp under et dataspill,
vil gjøre dem egnet til denne herkuliske oppgaven som ligger foran dem.
Vi lever i en stadig mer komplisert verden. Aldri har
vi hatt tilgang til så mye informasjon så raskt som nå, men klarer hjernene
våre å prosessere all denne informasjonen? Mye kan tyde på at vi har problemer
med nettopp det. Informasjonsalderen er ganske ny, og fordelene med å ha all
verdens kunnskap tilgjengelig er åpenbare. Ulempene er kanskje ikke så synlige.
Problemet i våre dager er å sortere. Vi trenger å ha
et bevisst forhold til hva det er verdt å ta inn av den overfloden av informasjon
som treffer netthinnene våre hver eneste dag. Vi kan ikke løse alle verdens
problemer alene, og følelsen av avmakt kan noen ganger bli så overveldende at
vi heller synker inn i realityserienes pseudoverden og laller tomhjernede rundt
i underholdningsindustriens lykkeland.
Og hvordan sorterer man så informasjonsmengden? Vel –
et mulig scenario er faktisk å logge seg av nå og da. Det går an å bestemme seg
for en tid på døgnet når man ikke er tilgjengelig for all verden. Å skru av
mobiltelefonen eller pc-en er en skremmende tanke for mange, men det går
faktisk an å si at mellom klokken fem og åtte i dag, er jeg utilgjengelig. Hvis
du må ha fatt i meg akkurat da, så stikk innom. Jeg sitter hjemme og leser en
bok.
P.S.: Hvis du har klart å lese hele dette blogginnlegget, er du nesten verdig en premie! Jeg foreslår at du belønner deg selv med å logge deg av og ta deg en tur ut, for eksempel. Hva med å besøke en venn?
