Ungdommens aversjon mot meningsbærende ord...

Med fare for å høres ut som den gamle kjerringa jeg er, vil jeg i dag komme med et lite hjertesukk: Hva er det med den yngre garde og deres aversjon mot meningsbærende ord???

Jeg har observert fenomenet i lengre tid, og det later bare til å bli verre. En vanlig samtale mellom to unge jenter på bussen, kan for eksempel arte seg noe sånt som dette: (Jeg bruker her "!" for å indikere at det brukes fakter og ansiktsuttrykk i stedet for ord.)

"Nei, så jeg bare ! Og han bare ! Og jeg, vet du ! Ikke sant?"
"Næh? Hva sa han da?"
"Nei, da gjorde bare han ! Liksom. Så, jeg mener ! Ikke sant?"

Jeg regner med at flere vil nikke gjenkjennende til denne "samtalen"...

Det blir slett ikke bedre når reportere forsøksvis intervjuer ungdom på radioen - et medium som ungdom i dag antakeligvis er lite kjent med. I alle fall har de ikke skjønt konseptet med å forklare med ord det de ser, eller har vært med på. I dag prøvde reporteren seg med følgende spørsmål:

R: "Ja, hva har dere vært med på her i dag, da?"
U: "Jo - all slags:"
R: "Ja. Hvordan har dere opplevd det, da?"
U: "Joda - ganske kjekt."
R: "Hva var det som var kjekkest?"
U: "Å - mye."
R: (Prøver å henvende seg til den mest "aktive" ungdommen): "Kan du si noe du syntes var spesielt kjekt?"
U: "Nei - alt, liksom."
R: "Jaha. (på dette tidspunktet skinner det gjennom at reporteren sliter med å hale informasjon ut av ungdommene, men han kjemper tappert videre): Er det noe spesielt du vil framheve av det du har opplevd?"
U: "Ja - nei - det var jo ganske kjekt og lærerikt og sånt..." (Her har ungdommen skjønt at reporteren vil at han skal si noe som høres i det minste semi-intelligent ut, og bruker derfor ordet "lærerikt" for det liker læreren hans.)
R: (Henvender seg nå til studio:) "Ja, som dere forstår så synes ungdommene at dette har vært et kjekt og lærerikt besøk. (Henvender seg til ungdommen igjen:) Er dette noe dere kunne tenke dere å være med på igjen?"
U: "Joda - sikkert." (Viktig å ikke vise begeistring...)
R: (Innser at slaget er tapt og setter over til studio.)

Jeg skrudde dessverre på radioen etter at studio hadde introdusert innslaget, så jeg aner fortsatt ingenting om hva det handlet om!

Jeg har fundert litt over hva dette fenomenet kan skyldes. Og har febrilsk lett gjennom hjernebarken for å huske hvordan vi snakket sammen da jeg var ung. Den mest markante forskjellen slik jeg erindrer det, var at vi slo om oss med unødvendige banneord, så på den positive siden; det er sjelden jeg hører ungdom banne som en gammel sjøulk lenger!