Tusenårsstedet – «Piazza Siddisi»…

Jeg ser at park- og veietaten i Stavanger er i gang med et forprosjekt for å endre torget, eller «Tusenårsstedet» som det heter i ny språkdrakt, antakeligvis for å harmonere med arkitektenes grandiose vyer for denne golde, steinsatte plassen. Arkitektgruppen bak vinnerforslaget har blitt reengasjert av kommunen for å gjøre plassen mer brukervennlig, blant annet ved å beplante og lyssette den.

RAs oppslag om saken kan leses her.

Jeg har flere spørsmål i forbindelse med dette: Det første er hvorfor i alle dager man reengasjerer en gruppe arkitekter som åpenbart har gjort en så dårlig jobb at det nå har gått opp selv for kommunen at torget er fullstendig ubrukelig, og at det derfor må utbedres for i det hele tatt å ha en sjanse til å bli et sted hvor folk ønsker å oppholde seg igjen?

Stavanger Aftenblads oppslag om vinneren av arkitektkonkurransen.

Det neste jeg reagerer på er arkitektgruppens navn; «Piazza Siddisi». Pretensiøst nok gir det assosiasjoner til plasser i italienske storbyer, Roma for eksempel, noe jeg regner med er tilsiktet. Mitt spørsmål er; hvorfor det? Hvorfor i alle dager skal en liten vestlandsby ha et torg med et navn som enten indikerer grandiose forestillinger om levetid, eller forsøker å etterlikne store, åpne plasser i en by med 4 millioner innbyggere og 10 millioner turister hvert år?

La oss stikke fingeren i jorda og se hvor vi befinner oss et lite øyeblikk: Stavanger er fortsatt en liten by som ligger i et lite land i utkanten av verden og vil aldri bli noen metropol, uansett hvor mange oljemilliarder vi strør rundt oss. Turistnæringen i distriktet har klart å sette Stavanger på cruiseskip-kartet (og ære være dem for det), men har noen peiling på hva disse turistene vet om Stavanger? Det mest hørte spørsmålet fra cruiseturistene når de kommer i land, er «hvor er vi?» De har kjøpt en ferietur som tar dem langs norskekysten hvor de nyter synet av uberørt natur, høye fjell og trange fjorder, og når de kommer hjem skal jeg vedde på at de fleste av dem ikke klarer å huske navnet på alle byene og tettstedene de var innom på turen – Stavanger inkludert!

Selv om vi med rette er stolte av domkirken vår, kan den objektivt sett ikke måle seg med andre katedraler i Europa. Nidarosdomen må for eksempel kunne sies å være langt mer storslått en vår egen kjære steinkirke fra middelalderen. Domkirken ser i tillegg liten og puslete ut slik den nå ligger på toppen av denne svære steinørkenen, spesielt sett fra vågen hvor alle cruiseturistene kommer i land.

Jeg skulle ønske at Stavangers politikere ville slutte å prøve så hardt «å sette Stavanger på kartet», og heller innfinne seg med at byen allerede finnes på kartet, men at det er helt i orden at vi ikke er en særlig betydelig by i noen som helst sammenheng. «Smått e godt» sang Stavangerensemblet på 70-tallet. Kanskje vi burde dra denne sangen frem fra glemselen igjen og begynne å nynne på den på vei til jobb? 

Klumsete - jeg...?

Jeg vet ikke hvorfor, men det har en tendens til å skje meg ting som man ikke skulle tro var mulig. Jeg vet ikke om "uhell" er helt beskrivende, for det høres liksom litt alvorlig ut. Jeg tenker mer på sånne ganske harmløse, men fryktelig irriterende små hendelser som jeg ikke helt skjønner hvordan jeg får til. Jeg skal gi et par eksempler:

I dag gikk jeg fra vaskerommet med en stabel med nystrøkne skjorter og annet nybrettet tøy. På vei  mot soverommet, klarte jeg å hekte fast en stropp (eller noe annet - jeg vet ikke helt hva det var under haugen med rene håndklær) i en potte med orkideer som står i et hjørne i gangen - med det resultat at potten med blomster og bark og støtte pinner plutselig lå strødd utover hele gulvet.  Det hele ble fulgt av et kvarter med innett banning, soping og vasking av gulv og vegger!

En annen gang klarte jeg det kunststykket å trekke i snoren på do (som i vårt hus er en knott på toppen av sisternelokket) på en sånn måte at akkurat i det stangen som knotten var festet i nådde toppen, og det var naturlig å slippe den, glapp knotten av og datt rett opp i skålen - helt synkront med at vannet fosset inn fra sisternen. Naturligvis endte det med at hele knotten ble spylt ned i toalettet, mens jeg ikke kunne gjøre annet enn å se på med et stille "neeeeeei!!!"

En annen klassiker hjemme hos oss, er når jeg skrur på korken på tannpastatuben, og den på mirakuløst vis klarer å skru seg av i stedet for på, og dermed faller ned i vasken og selvfølgelig rett ned i hullet der den løse, moderne proppen burde ha vært, men aldri er. Pussig nok passer korken på tannpastatuben akkurat i hullet, slik at den plutselig fungerer som en perfekt tilpasset propp langt nede i sluken - akkurat så langt nede at den er helt aldeles umulig å få opp, uten å skru fra hverandre hele vannlåsen...

Her en dag bestemte jeg meg forresten for at kjøkkengulvet hadde bruk for en vask. Det var sånn omtrent da strømpene mine plutselig hang fast i en klissete flekk foran vasken... Så jeg fant resolutt fram bøtte med grønnsåpevann, gulvklut og langkost og satte i gang. Nå er det sånn at huset mitt ikke akkurat er innredet etter den minimalistiske stilen som har vært in i det siste - langt i fra! På kjøkkenet mitt henger det hyller i alle utforminger - alle er gamle og alle har en historie knyttet til seg. Det samme har alle gjenstandene som står stablet på nevnte hyller. Bare for at du skal få et lite inntrykk av hvordan det ser ut hjemme hos meg, liksom...

Men tilbake til gulvvaskingen: Jeg skurte i vei, og med jevne mellomrom må man jo vri opp gulvkluten, og mens jeg stod der og bøyde meg over bøtta og vred i vei, med langkosten skjøvet opp under armen, for å feste den nyoppvridde gulvkluten til den, mer kjente enn hørte jeg at det skjedde noe som ikke burde skje; jeg dyttet toppen av langkosten opp under en av hyllene, slik at den ble vippet av krokene den var festet til veggen med, og det resulterte selvfølgelig i at hyllen med alt som stod på den deiset i gulvet, så glass og trefliser skvatt! Heldigvis tror jeg ikke at noe gikk i stykker akkurat den gangen.

I går kveld toppet jeg det hele av med en tur opp til nærmeste take-away, hvor jeg hentet min forhåndsbestilte middag. Den bestod av to plastbokser, en med kokt ris, og en med kylling og grønnsaker i karrisaus. Jeg syklet naturligvis opp - det er tross alt bare 500 meter opp i veien og været var nydelig. Jeg stappet derfor lommeboken i bukselommen på shortsen min og trødde i vei. Etter å ha betalt for maten slapp jeg nonchalant lommeboken min oppi posen sammen med middagen min som jeg så plasserte i kurven som henger foran på styret på sykkelen.

Du kan kanskje gjette hvordan det gikk; Posen med maten ble stående litt på skjeve (oppå sykkellåsen, viste det seg) og plastboksene fra slike take-away restauranter er overhodet ikke tette - bare tilfelle noen trodde det! Vel hjemme kunne jeg altså konstatere at ikke bare hadde all sausen rent ut av boksen og lå nå i bunnen av plastposen (som mirakuløst nok faktisk holdt tett!) men lommeboken min med penger og alle mine kort (har du noen gang talt hvor mange forskjellige kort du har i lommeboken din? Gjør det en gang du ikke har noe annet å finne på!) var på dette tidpunkt fullstendig marinert i karrisaus. Selv etter grundig vask, sitter det fortsatt en eim av thaimat igjen i den...

Som sagt - jeg vet ikke hva det skyldes. Er jeg bare helt utilgivelig tankeløs og klumsete, eller har fru Fortuna et horn i siden til meg? Jeg vet det ikke. Kanskje det er prisen jeg må betale for å le høyt og hjertelig hver gang noen går på trynet, eller snubler i en kant? Jeg elsker slap stick humor nemlig, og når jeg tenker på hvordan jeg antakelig hadde sett ut dersom noen hadde fanget disse episodene på film, så joda - jeg har nok kanskje forklaringen akkurat der!