Arkitekttegnede trehytter og curlingforeldre.

         

   I likhet med veldig mange andre ble jeg opprørt da jeg hørte at kommunen hadde revet trehytta som noen unger holdt på å bygge i et skogholt. Men jeg må innrømme at jeg nesten ble enda mer fortørnet da jeg leste at kommunen nå har slått full retrett og er i ferd med å utstyre ungene med en arkitekttegnet trehytte! 

http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/stavanger/Forste-spadetak-for-sommeren-3178312.html#.UZSRwqJWz1w

Det er kanskje påkrevd med en forklaring:

            Det er et tegn i tiden at unger har en gjennomorganisert fritid. Begrepet «curlingforeldre» er etter hvert blitt vel innarbeidet i det norske språket, og betegner foreldre som organiserer barnas liv og legger til rette i en slik grad at barna selv ikke er i stand til å ta eget initiativ lenger.

            Alle skjønner at curlingforeldrene mener det vel, men de negative virkningene av en slik oppdragelsesmodell er etter hvert relativt godt dokumentert. At Stavanger kommune nå velger en slik modell for å rette opp igjen en urett de har begått, er intet mindre enn oppsiktsvekkende!

            Jeg blir rett og slett litt trist når jeg ser kommunen frata unger – spesielt unger som allerede har vist initiativ – gleden ved å bygge noe på egen hånd, og på den måten berøver dem muligheten til å lære gjennom prøving og feiling. Bildet under er fra Aftenbladet.no: 

            Når man først river en trehytte, for så å presentere ungene for en arkitekttegnet og kommunalt godkjent hytte i stedet, fratar man ikke da ungene den lille spiren av initiativ og tro på egne ferdigheter de måtte ha?

            Dessuten vil jeg gjerne se statistikken over hvor mange unger som har dødd av å tråkke på en rusten spiker i løpet av de siste 100 årene? Alvorlig talt – skjerpings, folkens! 

Strøm eller ikke strøm – det er spørsmålet…

I dag høstet jeg vårens første skvallerkål, eller gåselabb som den kalles her på mine kanter. Jeg sykler hver dag forbi et lite skogholt på vei hjem fra jobb, og i dag stanset jeg og plukket en hel pose full av de lysegrønne, nyutsprungne bladene på denne lite påaktede delikatessen.

 Jada – det var meg du så, lett forkledd under hetten på min røde regnjakke, krumbøyd over skogbunnen, mens jeg plukket ugress i en plastpose. Jeg har også tenkt å lage suppe av brennesle, og gjerne tang hvis jeg får tak i frisk sådan.

Hva? Skrullete – jeg? Langt i fra! Men jeg er et av de menneskene som har lett for å krisemaksimere slike nyheter som – tja, la oss si streik i EL & IT-forbundet, for eksempel… Da kommer umiddelbart urkvinnen fram i meg, og jeg begynner å tenke på alternative måter å mate familien min på.

Jeg hørte nettopp fagforeningslederen i nevnte forbund på radioen, hvor han anbefalte folk å forberede seg på strømstans ved å kjøpe nye batterier til lommelykten, og å sørge for å vite hvor stearinlysene lå. Pytt sann! Det er snart sommer, og lyst mer eller mindre døgnet rundt. Drit i lommelykta! Jeg bekymrer meg mye mer for innholdet i fryseboksen!

I min barndom var strømstans en relativt dagligdags hendelse – så pass ofte skjedde det, at det var vanlig å ha en vedfyrt støpejernsovn med koketopp i huset. Jeg synes å minnes at den ble tatt i bruk i det minste en 6 – 8 ganger i løpet av oppveksten min. Det vil si når strømmen hadde vært borte lenge nok til at det var påkrevd med et varmt måltid.

Med dette relativt friskt i minnet, satte vi inn en slik vedovn da vi bygde huset vårt for 25 år siden. Men i løpet av disse årene kan jeg ikke huske å hatt bruk for den til koking mer enn en gang, muligens. Det kommer derfor kanskje ikke som noen overraskelse at vi til slutt byttet den ut med noe som ganske sikkert er en mer moderne peis, men som er akk så ubrukelig til å tilberede varme måltider på!

Etter å ha hørt nyhetene i dag måtte jeg beherske meg for ikke å stupe ned i kjelleren og lete fram primusen og sjekke om det var parafin på den. I stedet konstaterte jeg at vi har opptil flere sekker med grillkull igjen fra fjorårets begredelige sesong, og grillet har vi saktens gjort ute, under tak før, så det tar jeg med knusende ro.

Jeg nedstammer nemlig fra en lang rekke ressurssterke kvinner som i krisetider på nærmest mirakuløst vis klarte å skaffe familien de næringsstoffene de trengte for å beholde helsen. I tillegg har jeg anlegg for hamstring – det vil si at jeg stadig mer og mindre ubevisst går og nynner på Øysteins Sundes ”Kjekt å ha”, mens jeg lurer unna ting som kan komme til nytte en regnværsdag på steder hvor jeg håper min kjære aldri vil oppdage dem.  

For eksempel har jeg stående i bokhyllen min på kjøkkenet – midt blant de mer moderne kokebøkene mine – et lite, håndskrevet hefte med tittelen ”Krise 1944”. Artig lesning! 

Her kan man finne oppskrifter som ”Krisesmør 1940”, hvor gamle tante Ingeborg har notert med sirlig skrift ”dessverre høist aktuelt” under oppskriften som innbefatter store mengde kokte poteter som moses, saltes og farves og til slutt irøres ”det smør man kan spandere”…

Den inneholder også råd og tips om hva man skal spise dersom man har vitaminmangel, og det ramses opp både nesle og andre ville vekster, samt hvor man finner disse. For eksempel bør skjell plukkes i juni og juli i ”friskt, rent vann i bevegelse, langt fra kloakk.” Falsk leverpostei kan jeg også lage – den består hovedsakelig av sild og poteter… 

Så i dag har jeg altså hatt omelett med skvallerkål og skinke til lunsj, tilberedt på min elektriske komfyr - ikke akkurat noe krisepreget måltid det, må jeg innrømme. 

Og her sitter jeg nå foran pc-en, som bare er en av de alt for mange elektriske dippeduttene som hverdagen min er full av. Kanskje det kan være nyttig å ha trusselen om varig strømbrudd hengende over hodet sånn en gang i blant?