Tanker om tid.

Harold Lloyd i kamp med tiden: 

Jeg har tenkt litt på begrepet ”tid” og hvordan vi forholder oss til dette. Tid er definert som en lineær dimensjon som vi mennesker har valgt å dele opp i 24 enheter i døgnet, også kalt ”timer”. Alle får hvert døgn tildelt nøyaktig like mange enheter til disposisjon – helt uavhengig av tittel, yrke eller stand. I denne sammenheng er det altså ingen forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

Likevel er tid noe det ofte blir snakket om på en negativ måte: Vi har for lite av den, den er dårlig, vi har den ikke i det hele tatt, skulle ønske den var bedre, at vi hadde mer av den, vi får kanskje mer i morgen. Og så videre. I det siste har jeg lurt på om alle disse problemene skyldes at det stadig blir stjålet mer og mer tid fra oss? For stadig vekk ser jeg denne etter hvert ganske så beryktede ”tidstyven” omtalt. At en enkelt tyv kan være i stand til å stjele fra så mange på en gang finner jeg i grunnen nesten litt imponerende…

Denne tidstyven har kanskje også en sammenheng med begrepet ”tid er penger”?

Nå er det vel egentlig sånn at vi kommer til å få akkurat de samme 24 timene i morgen som vi fikk i dag. Ikke er sannsynligheten særlig stor for at kvaliteten vil være merkbart annerledes enn i dag heller. Og dersom tiden vi har virkelig er så dårlig, hvorfor i alle dager ønsker vi oss stadig mer av den da? Har det noen hensikt å ønske seg mer tid? Vi får jo ikke mer enn de tilmålte 24 timene uansett! 

Og så til det store spørsmålet: Hva bruker vi egentlig all denne tiden til? For faktum er at vi bruker opp alle de 24 timene hver eneste dag, alle sammen. Ikke går det an å spare på dem heller... 

Jeg hadde i min ungdom gleden av å tilbringe et halvt års tid i Tanzania, og der lærte jeg at det er mange måter å se på tiden på. Tanzanianerne hadde nemlig en tendens til å se tiden som noe som stadig kom mot dem, og som de ikke behøvde bekymre seg over om de fikk nok av. De hadde vel nok av andre ting å bekymre seg over, så det er kanskje naturlig at de tok lett på dette overflødighetshornet, som tiden representerte for dem. Bildet under er for øvrig hentet herfra: http://tanzaniajourney.wordpress.com/

Da jeg for flere år siden ryddet i sakene etter en gammel tante, fant jeg en liten, unnselig bok kalt ”How to live on 24 hours a day”. Skrevet for over 100 år siden av en britisk forfatter kalt Arnold Bennett. Han kan du lese mer om her, hvis du vil: http://en.wikipedia.org/wiki/Arnold_Bennett

Herr Bennett har noen ganske artige betraktninger rundt tiden og hva vi gjør med den. Dersom du får fatt i boken, kan den absolutt anbefales! 

Svenskene har en vakker omskriving av døden som jeg ser blir brukt mer og mer også her hos oss. De sier at noen "går ut av tiden". Jeg har også hørt folk si at noen "valgte selv å gå ut av tiden". 

 Det hender også at man hører folk si at "tiden har stått stille". Det har den nok ikke. I hvert fall ikke hvis man tenker seg at tiden beveger seg. Hvis man derimot tenker seg at det er vi som beveger oss gjennom tiden, vil jo tiden alltid stå stille, og da mister begrepet sin mening fullstendig. Her kommer to helt forskjellige eksempler på hvordan tiden kan oppleves å stå stille: 

Til sist er vi også alle "barn av vår tid", og dette uttrykket er jeg spesielt glad i. Jeg synes det er spesielt interessant å lese om mennesker som har levd før, og altså vært barn av sin tid. Historie er et undervurdert fag! Og det får meg til å lure på hvordan kommende generasjoner vil se på oss som lever nå, i lys av den kommende tidens idealer og verdensforståelse? Jeg håper de vil se på oss med velvilje og en god porsjon humor... 

Her kommer et lite knippe mennesker som alle var barn av sin tid: 

Da var tiden over for denne gang. Eh...? Kan jeg si det, mon tro? 

Sushi In memoriam - eller slaget ved Hastings...

I dag har det vært en merkelig dag. Litt sorg og litt lettelse, sånn i lett blanding, liksom. Jeg skal forklare:

Katten vår, Sushi (med tilnavnet "Utgiftsposten" etter en serie med nødvendige og spinndyre behandlinger for ca 9 år siden) vandret hen til de evige jaktmarker i dag, hvor hun forhåpentligvis koser seg med å slikke sol og jakte på en og annen markmus.

Hun hadde i grunnen skrantet en stund; hadde ikke matlyst, var unormalt kosete til henne å være, og ble tynnere og tynnere og matt i pelsen, så vi mistenkte jo etter hvert at noe var alvorlig galt. Så da påsken var over, fikk vi bestilt time hos dyrlegen  og i dag gikk turen dit, med et bur med en meget motvillig katt på fanget! Hun ble undersøkt og legen fant ganske raskt ut at hun hadde en tumor i magen, så det gjorde valget lett for oss. Vi fikk være sammen med henne og klappe henne mens hun sovnet rolig inn, med dyrlegens hjelp. Jeg ble i grunnen litt overrasket over hvor lei meg jeg faktisk ble, og det trengs muligens en liten forklaring på det også, så her kommer den:

Vi skulle nemlig slettes ikke ha noen katt! Med opptil flere allergikere i huset, hadde husdyrholdet hos oss seg stort sett begrenset seg til akvariefisk. Men så var det en sommer for ti, elleve år siden (det ingen som later til å huske nøyaktig når hun dukket opp) at min sønn og en kamerat sov i telt i hagen, og der fikk de jammen meg besøk av en halvvoksen kattunge som var usedvanlig selskapssyk. Guttene lot seg naturligvis sjarmere i senk, og lurte seg inn og fant litt mat til henne, og dagen etter kom hun naturligvis tilbake (lurer på hvorfor...?) Lang historie kort; vi hadde plutselig fått ansvaret for en katt!

Da vi raskt ble klar over at det var en hunnkatt, ble hun prompte sterilisert - ettersom ingen i husholdningen finner noen som helst glede i å slå ihjel kattunger.

Min kjære snekret et godt isolert hus til henne som ble satt i den luneste kroken i carporten og der sov katten hver natt. Etter en stund da det begynte å bli kaldt i været, skaffet vi henne en kurv i en krok på kjøkkenet, hvor hun fikk lov å ligge når det var folk på kjøkkenet. Katten var aldri i resten av huset, på grunn av den før omtalte allergien (sånn rent bortsett fra når noen glemte å lukke dørene og katten så sitt snitt til å snike seg ned i kjelleren og rote rundt i sagmuggen på verkstedet, som av en eller annen grunn hadde en spesiell tiltrekningskraft på henne...)

Da katten var omtrent ett år gammel ble den antakeligvis påkjørt av en bil. Ingen av oss er helt sikre, for vi fant bare en hardt skadet katt etter et par døgn hvor hun hadde vært borte, og da trodde vi ærlig talt at hun hadde brukt opp alle de ni livene sine og at det bare var en ting å gjøre. Imidlertid var dyrlegen av en litt annen oppfatning etter å ha plukket henne ned fra toppen av gardinet, hvor hun plutselig befant seg etter å ha blitt sluppet ut av reiseburet inne på undersøkelsesrommet! Men hun trengte mye stell og pleie, og da vi fikk beskjed om at hun måtte holdes innendørs til hun var helt frisk igjen, var det bare en løsning, og det var å ha henne "stallet opp" hos dyrlegen til hun var frisk igjen. Penger...? Pføyt! Hvem trenger penger når man kan få tilbake en katt med et øye, og knekk på halen...? Nå hadde katten fått enda et nytt tilnavn; "den enøyde banditten" - kjært barn, mange navn? Vel - ikke helt:

Etter dette ble vel katten aldri egentlig helt "seg selv" igjen. Det var vel i grunnen ingen utpreget barnevennlig katt vi hadde, for å si det sånn... Når vi hadde småfolk på besøk i huset, måtte katten ut, ellers kunne man risikere at et barn som hadde lyst til å klappe den "søte" katten, enten ble klort eller i verst fall bitt av en ikke helt veloppdragen pus! Vi i den "nærmeste kretsen" lærte oss jo å tolke signalene hennes etter hvert, men de fleste besøkende (både barn og voksne) var i grunne redde for hele katten!

Hun var ellers særdeles flink til å klatre i både trær og på hustak. (Spiderman gå hjem og vogg!) Vi fant henne ofte på rekkverket til verandaen, hvor hun akkurat klarte å strekke seg langt nok ut til å skrape på kjøkkenvinduet når hun ville inn - jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme til å savne å ha et stripete kjøkkenvindu, fullt av kattepoter med søle på... Jeg vet ikke hvem som skvatt mest den første morgenen katten opplevde nattefrost. Plutselig var rekkverket såpeglatt, og hun skled og deiste en hel etasje ned og havnet i bunnen av kjellertrappen! Der røyk det nok et liv til, tenkte jeg, da katten for som en rakett opp av trappehalsen og gjemte seg slukøret under naboen veranda.

Men i dag var altså alle livene brukt opp, gett. Og jeg sitter her og kjenner på melankolien og lurer på hvordan sommeren kommer til å bli uten en katt som smyger seg rundt føttene mine og roter i de nyplanta bedene mine, og sitter på toppen av drivkassen min, så plastplatene trykkes ned og blir ødelagt.

Plutselig kom det en sangstrofe til meg. Abbey Lincoln synger så vidunderlig melankolsk og vakkert om ting som blir borte, men som kanskje ikke er helt borte likevel...?  Jeg tror like så godt jeg deler hele sangen her:

http://www.youtube.com/watch?v=j2OO3vuk3r4

Og for den som lurer på hva i alle dager slaget ved Hastings har å gjøre med denne historien, så kommer svaret her: Da jeg fortalte min kjære hvor mye regningen fra dyrlegen for avliving av pus kom på, sa han: "Åh - det er jo samme år som slaget ved Hastings stod." Joda - og dermed var Utgiftsposten en saga blott...

Været eller ikke være - det er spørsmålet...

Jeg har tidligere på denne bloggen skrevet om været her på vestlandet hvor jeg tilbringer brorparten av tiden min. Det har handlet mye om regn, sludd, is og grått skydekke, som er det vi vanligvis er "velsignet" med her på våre kanter av verden. Men nå er det annerledes. I hele mars måned har det kommet 8 millimeter regn. Ja - du leste riktig - åtte millimeter! I Aftenbladet som er regionsavisen vår, kunne jeg i dag lese følgende setning: "Frem til fredags kveld kommer imidlertid sola til å skinne som vanlig. Det er ganske sikkert."
http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/stavanger/Na-kommer-nedboren-3151294.html
Det er jeg som har laget streken under ordene i sitatet. Når begynte det å bli "vanlig" at sola skinner i Stavanger? I mars?

Som denne lenken viser, er det unormale marsværet den store snakkisen for tiden: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/rogaland/1.10971945

For noen år siden var vi på ferie i Hellas da det brøt ut en stor skogbrann på øya Samos. Dramatiske bilder flimret over skjermen under hver nyhetssending, og filmsnutten med den fortvilede mannen som skrek "Huset mitt! Huset mitt!" til brannfolkene ble vist igjen og igjen. Det var dette klippet som dukket opp i minnebanken min da jeg så bildene fra brannen på Vårlivarden som har skaffet lokale brannfolk en god del bekymringer nå i påsken.

Den langvarige tørken har gjort bøndene på Jæren bekymret for avlingene sine, og da min søster nylig kom hjem med fly fra Paris, lurte hun et øyeblikk på om flyet hadde tatt henne i feil retning, og at hun var i ferd med å lande i Hellas, for maken til brunsvidde marker hadde hun aldri sett!

Dette har fått meg til å lure på hvordan det egentlig står til med moder Jord for tiden? Det blir nå flere og flere forskere som roper varsku når det gjelder global oppvarming, men det later fortsatt til at de taler for døve ører. Fremdeles krangler politikere og næringslivstopper om hvem som skal ta ansvaret og den dertil hørende regningen, og alle synes at det i grunnen er noen andres ansvar å gjøre de endringene som må til for å redde verden og kommende generasjoner fra totalhavari. Som en god venninne og en ellers svært så oppegående person sa til meg for en stund siden: "Jeg innser at noen må redde verden, og det blir sikkert barna mine, eller noe, men jeg orker ikke å engasjere meg. Jeg har det alt for travelt."

Plutselig begynte jeg å tenke på jorden som en stor organisme, omtrent som en gigantisk kropp. Så tenkte jeg på hvordan menneskekroppen reagerer når den blir syk. Det starter gjerne med at man føler seg utilpass og ikke helt i form. Etter en stund får man gjerne feber, men ikke alltid. Noen ganger får man andre symptomer. Enkelte ganger opptrer mange forskjellige og tilsynelatende urelaterte symptomer på flere steder i kroppen, alt etter hvilke sykdommer kroppens ubalanse gir seg utslag i. Men til syvende og sist er alt et utslag av kroppen ikke tåler den påkjenningen den blir utsatt for.

Er det så unaturlig å tenke seg at jorden er i ferd med å nå tålegrensen? Eller i verste fall allerede har overskredet den?

Se på denne ufattelig vakre planeten vi er så heldige å holde til på! Hvorfor er det så fryktelig vanskelig å ta litt bedre vare på den? Hvorfor lar vi egoisme og grådighet styre så mange av valgene våre? Den stadige jakten på vekst er i grunnen kreftcellenes ideologi, og dersom vi fortsatt trekker likheten mellom jorden og menneskekroppen, er det lett å definere menneskene som kreftceller. Jeg tror de fleste av oss vil kjenne ubehag ved tanken på å være en kreftsvulst...

De fleste av oss blir nok overveldet med tanken på hvor maktesløse vi er i den store sammenhengen. Hva hjelper det vel at jeg gjør noe, når alle de andre bare fortsetter rotteracet? Til det har jeg å si at ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe! Jeg utfordrer herved alle til å tenke over hvilke endringer i livsstilen som kan være overkommelig for akkurat deg! Er det mulig å sette fra seg bilen et par dager i uka? Lar det seg gjøre å sykle til jobben i sommerhalvåret, kanskje? Kan du bli flinkere til å resirkulere? Eller kanskje du strengt tatt ikke trenger å reise på den sjette storbyferien i år? Hva med forbruksmønsteret ditt? Kan du vurdere å handle på Fretex neste gang du har lyst på noe nytt? Kjøpe møbler på Finn.no? Eller hva med å arrangere byttetreff med venner en kveld? De mest ihuga har erklært full shoppestopp i 2013, men det er kanskje ikke nødvendig for alle. Hva med å tenke på hvor maten kommer fra? Har du en hageflekk du kan dyrke dine egne grønnsaker på? 

Dersom du prioriterer å kjøpe mat som er økologisk dyrket, og egg og kjøtt fra dyr som får naturlig for, og som får gå ute, har du plutselig gjort en hel masse! Og i tillegg har du tatt litt bedre vare på din egen helse.

Nå er det sånn at jeg liker sol og pent vær like mye som de fleste, og avskyr de lange, grå periodene med trøstesløst regnvær vi vanligvis har - noe tidligere blogginnlegg burde være et bevis på. Men det bekymrer meg at været er så unormalt som dette. Andre steder i verden har været gitt seg andre, og langt verre utslag, så fortsatt er vi heldige som bor her i Norge. Men det fritar oss altså ikke fra ansvar - tvert imot!

Hva med å la 2013 bli det året vi tok ansvar for vår egen bakgård, og sørget for å bli den første generasjonen som overlot jorden til neste generasjon i bedre stand enn vi selv mottok den?